Separatistparti krever uavhengighet fra «late» og «kriminelle» søritalienere

Når Storbritannia forlater EU i 2019, vil Italia stå igjen som unionens og eurosonens tredje største økonomi.

Høy teknisk kompetanse innenfor maskinell og tradisjonell industri, ispedd kulinariske opplevelser, turisme og luksusvarer som Dolce & Gabbana og Ferrari, har sørget for at den italienske økonomien består.

Italia klarer seg altså godt, selv med statsgjeld opp til pipa, en banksektor hvor store redningspakker utbetales på årlig basis og store byråkratiske bremseklosser.

Bli abonnent på Minerva, høyresidens nettavis: ​Kun 1,- første måneden! 

Statsgjelden må ned

Den største elefanten i rommet når man snakker om italiensk økonomi vil i all overskuelig fremtid nettopp være den enorme statsgjelden på 134,7 prosent av Italias BNP.

Selv med lave renter på statsgjelden medfører den høye absoluttverdien at Italia går med budsjettunderskudd år etter år etter at rentene er betalt.

EU har derfor gitt Italia pålegg om å redusere statsgjelden kraftig de fem neste årene. For å få til det må den italienske staten øke inntektene gjennom skatter og avgifter eller redusere utgiftene gjennom effektivisering eller kraftige kutt i offentlige investeringer.

Men ingen vinner valg ved å love høyere skatter og avgifter, og Silvio Berlusconi og hans koalisjon går faktisk til valg på det motsatte.

Konsekvensen er at italienerne må redusere investeringsnivået nå, når de trenger det som mest.

Les også: Ble sparket ut til jubel fra folket, men nå vender Berlusconi tilbake.

Halvparten mangler jobb

Italias økonomi kan i utgangspunktet deles inn i nord- og sør-Italia. De økonomiske forskjellene mellom regioner som Lombardia og Calabria er kolossale, både i form av eksportnivå, velstandsnivå og arbeidsledighet. BNP per innbygger i flere sørlige regioner ligger under nivået til europeiske land som Romania og Bulgaria.

Områdene i nord ligner på nordiske økonomier og har høyere nivåer av eksport per innbygger enn økonomier som Tyskland, mens man i sør har flere regioner med over 20 prosents arbeidsledighet.

Som om ikke det var nok, er Sør-Italia første landingspunkt for alle immigrantene.

For ungdommer er situasjonen enda verre: I den sørvestlige regionen Calabria – støvelspissen – står 50 prosent av ungdom mellom 18 og 29 år uten jobb. Naboregionene kan vise til tilsvarende tall.

Med store byråkratiske problemer og høy grad av økonomisk kriminalitet vil heller ikke den private sektoren investere særlig i sør, og det er få lys i enden av tunnelen for den italienske ungdomsgenerasjonen.

Fattigdommen øker

Det italienske statistikkbyrået ISTAT leverer årlige rapporter på absolutt og relativ fattigdom i Italia, hvor absolutt fattigdom defineres som ikke «å ha muligheten til å kjøpe varer og tjenester som er nødvendige for å unngå alvorlig grad av sosial eksklusjon».

I 2016 havnet 4,74 millioner italienere under denne grensen. 10 prosent av befolkningen i sør-Italia lever i absolutt fattigdom, sammenlignet med 6,3 prosent i nord. Også her er ungdom overrepresentert.

Som om ikke det var nok, er Sør-Italia første landingspunkt for alle immigrantene fra flyktningområdene i Nord-Afrika og Syria. Selv om flere ønsker å komme seg så langt nord i Italia som overhodet mulig, blir flere av flyktningene igjen i landingspunktet.

I 2016 krysset hele 171 000 mennesker Middelhavet for å søke lykken i Italia. Sannsynligheten for at de noensinne kommer i fast arbeid, er liten.

Det sørlige Italia trenger massiv hjelp for å overkomme byrdene.

Separatister vil dele Italia

De store økonomiske forskjellene har dannet grobunn for separatistpartiet Lega Nord. Lega Nord er for tiden Italias fjerde største parti og en del av Berlusconis nye koalisjon.

Nord-Italia er selve driveren i den italienske økonomien, og Lega Nord vil slå politisk mynt på dette. Anført av Umberto Bossi har Lega Nord lenge kjempet for løsrivelse av de nordlige regionene nettopp fordi de anser Sør-Italia for å være en hovedårsak til Italias økonomiske vanskeligheter.

Karakteristikker om søritalienere som «uutdannede», «late» og «kriminelle» slenges rundt for å fyre opp under separatistkampen, og Partiets nye leder Matteo Salvini ser ikke ut til å tone ned språket. Kampen mot fullstendig løsrivelse er midlertidig satt på vent, men økt grad av autonomi og finansiell uavhengighet står på Lega Nords valgplakat inn mot det kommende valget.

Mafiaen lokker ungdommen

Italias sørkyst er også sterkt preget av mafiavirksomhet og økonomisk kriminalitet. Ikke bare er mafiaens tilstedeværelse ødeleggende for tradisjonelt næringsliv på riktig side av loven, men er også et tilfluktsted for ungdom uten fremtidshåp.

For mange ungdommer uten arbeid er veien til organisert kriminalitet kort. Alternativet til inntekt fra organisert kriminalitet er fattigdom, og det er noe mafiaen vet å bruke til sin fordel.

Det er vanskelig å fastslå i hvilken retning den kausale sammenhengen mellom fattigdom og mafiavirksomhet går, men studier viser at det er en sammenheng.

Skryt fra OECD

Med Matteo Renzi i spissen har Italia de siste årene fått skryt fra OECD for viktige og riktige reformer for å få økonomien på rett kjøl.

Blant annet har arbeidsmarkedsreformer skapt 3,2 millioner nye arbeidsplasser. Likevel er mismatchen mellom hva arbeidslivet etterspør fra arbeidsløse italienerne, og kompetansen de arbeidssøkende kan tilby, for stor til at potensialet utnyttes fullt ut.

For de fattige kan fremtiden ikke komme fort nok.

For å bøte på mismatchen innførte man arbeidsmarkedsreformen «Jobs Act», som skulle gjøre det enklere med midlertidige kontrakter, øke arbeidsledighetstrygden og effektivisere italienske arbeidsveiledningsinstitusjoner.

I tillegg har man forsøkt en reformendring i den italienske skolen for å gjøre ungdom bedre rustet til fremtidens arbeidsliv. På lang sikt vil det kunne bidra til et bedre liv for flere italienere i fremtiden.

«Reddito di inclusione»

For de fattige kan fremtiden ikke komme fort nok. Innføringen av reformen «Reddito di inclusione» vil gi trengende økonomisk sikkerhet gjennom månedlige statlige overføringer, samt et aktiviseringsprosjekt som på kort sikt skal sikre inkludering både sosialt og jobbmessig og på lang sikt løfte fattige italienere ut av fattigdom.

«Reddito di inclusione» anses av OECD som den viktigste økonomiske reformen i Italia for å redusere ulikhetene mellom italienere. Særlig viktig blir den for de mange fattige i sør.

For mens italienerne er kjent for å sette pris på det søte liv, det blir det stadig mindre sannsynlig at en søritaliener får smake på det.