Støre blir blåere enn Stoltenberg

Etter åtte år med borgerlig styre har landet nå fått et nytt flertall. Sett fra et konservativt ståsted er valgresultatet likevel langt bedre enn fryktet.

Det er to viktige grunner til dette. For det første gir det nye flertallet begrenset innflytelse til de mest radikale elementene på norsk venstreside. Selv om Rødt klarte sperregrensen, er partiet ikke nødvendig for å danne rødgrønt flertall. Og Miljøpartiet de Grønne har nok en gang mislykkes med å nå opp til sperregrensen. I sum er flertallet Jonas Gahr Støre nå skal forvalte, temmelig likt det flertallet Jens Stoltenberg styrte med i åtte år. Men for det andre har Senterpartiet styrket seg betydelig siden Stoltenberg-regjeringen, da partiet hadde 11 mandater. Nå får de 28. Så fremt styrkeforholdet mellom Ap, Sp og SV blir definerende for den politiske plattformen, vil Jonas Gahr Støres kommende regjering ligge til høyre sammenlignet med Stoltenberg 2-regjeringen.

Rødt paradoks

Det er paradoksalt med tanke på at valgresultatet også gir rekordstor oppslutning om de tre radikale partiene Rødt, SV og MDG. Til sammen oppnår de tre partiene til venstre for Arbeiderpartiet – for det er i denne sammenhengen rimelig å plassere MDG der – 16 prosents oppslutning og 24 mandater. Det er rundt det dobbelte av hva partiene hadde under Stoltenberg-regjeringen.

Men nettopp fordi rød side har gått så massivt frem samlet sett, er to av de tre partiene ikke nødvendige for å danne flertall. Det gjenstår selvsagt å se om Jonas Gahr Støre vil lykkes i forhandlingene om å danne «drømmeregjeringen» bestående av Ap, Sp og SV. Men min forventning er at han vil få det til.

Det er likevel ikke opplagt at dette blir utfallet. Særlig er dynamikken mellom SV og Sp interessant. Sistnevnte har gjort sitt nest beste valg noensinne, i vesentlig grad drevet av partiets evne til å hente velgere fra de borgerlige partiene. Dersom partiet har noen ambisjoner om å holde på disse velgerne, er det begrenset hvor langt til venstre en ny regjering der de deltar, kan bevege seg.

Partiet har i tillegg en svært sterk forhandlingsposisjon, ved at de reelt sett nå også sitter på vippen i Stortinget. Teoretisk kunne partiet danne et styringsdyktig flertall med Høyre og FrP – de tre partiene har til sammen 85 mandater. Det indikerer for øvrig også at velgermassen som helhet ikke har gått i en så radikal retning som man først får inntrykk av. Selv om det er tilnærmet umulig at Senterpartiet nå skulle skifte side, er det faktum at dette flertallet finnes relevant for partiets forhandlingsposisjon når en ny rødgrønn regjeringsplattform skal utmeisles. Dette gir partiet gode forutsetninger til å forhandle frem gjennomslag på kjerneområder som å stanse eller reversere reformer i offentlig sektor og økte offentlige bevilgninger til partiets kjerneområder og samtidig blokkere politikk som byr partiet imot.

SVs utfordring

SV har på sin side blitt tildelt en vanskelig posisjon å forvalte. Selv om partiet har gått frem, har de også med Rødt over sperregrensen fått en svært potent konkurrent til venstre for seg. Partiet må derfor velge mellom to alternativer som gir ulike utfordringer med tanke på å forsvare partiets oppslutning: enten å gå inn i en flertallsregjering, eller å være i opposisjon til en mindretallsregjering bestående av Ap og Sp. Spørsmålet er reelt i SV, som hadde blandede erfaringer med regjeringsdeltagelse sist, og som har lovet å sende regjeringsplattformen ut til uravstemning i partiet.

Dersom partiet unnlater å tre inn i et regjeringssamarbeid, risikerer SV å bli et parti som det vil være vanskelig å skille fra Rødt. Risikoen er da at Rødt fremfor SV blir den tydeligste opposisjonen til venstre for regjeringen.

Om SV derimot går inn i regjering, er de avhengige av å demme opp for Rødt ved å vise til gjennomslag som er store nok til å dempe kritikken fra ytterste venstre. Av disse to alternativene er det sistnevnte nok mest attraktivt for SV, men de er da avhengig av å finne seire de kan selge til velgere og medlemmer – og som det er mulig for Senterpartiet å unne dem.

Det er på dette punktet regjeringen altså kan dras mot venstre, sammenlignet med en Stoltenberg-regjering som ikke på samme måte hadde en kraftfull venstreopposisjon. Men selv om dette nok vil fortone seg som vanskelige forhandlinger, er det fullt mulig å se for seg omtrent hva SV eventuelt kan få. Partiets programpunkter om «et mer rettferdig Norge» handler nemlig i hovedsak å bevilge mer penger over statsbudsjettet til diverse sosiale tiltak. Slike poster er det tradisjonelt sett ikke så vanskelig å få til enighet om i norske regjeringsforhandlinger. Plusser man på en liten omlegging av formuesskatten, er man halvveis til mål.

SVs programposter innen klima og innvandring vil det være vesentlig vanskeligere for dem å få gjennomslag for, men i disse sakene utgjør heller ikke Rødt en like tydelig venstreopposisjon. Partiet kan nok potensielt utfordres av MDG, men det er på ingen måte opplagt at MDG vil lykkes bedre i opposisjon til en rødgrønn regjering enn hva de har oppnådd de siste fire årene. En plausibel hypotese om forhandlingsutfallet er derfor at SV og Sp vil kansellere hverandre ut, og at det ikke blir store endringer innen politikkområder som oljeutvinning, klima og innvandring.

Så har også SV lagt ut en liten snubletråd for seg selv ved å beslutte at et eventuelt forhandlingsresultat skal godkjennes av egne medlemmer i uravstemning. Dersom gjennomslagene innen en rekke symbolladede spørsmål knyttet til for eksempel innvandring og klima er for dårlige, kan medlemmene ende opp med å forkaste resultatet. Det skal likevel mye til for at det skal skje om en samlet partiledelse stiller seg bak hva partiet har oppnådd i regjeringsforhandlingene.

Enighet kan kjøpes for penger

Den største trusselen om mer radikal politikk kommer derfor i hovedsak fra Arbeiderpartiet og det partiets interndynamikk. I løpet av de åtte årene partiet har sittet i opposisjon, har det beveget seg til venstre i en rekke økonomiske spørsmål og har et stadig større bakland med radikalt innstilte velgere. Så lenge Senterpartiet holder nøkkelen Støre trenger for å slippe inn på Statsministerens kontor, vil slike radikale impulser likevel i begrenset grad kunne innfris gjennom radikale omlegginger, store skatteøkninger eller nedbygging av norsk sokkel.

I sum er derfor scenen satt for en ny norsk regjering som dekker over sine uenigheter gjennom økte bevilgninger over statsbudsjettet – i første rekke hentet fra Oljefondet. Vi får da en regjering som på sett og vis kanskje er blåere enn Stoltenberg i en del verdispørsmål, men med stadig høyere utgifter. Det er selvsagt uheldig: offentlig sektors andel av norsk BNP aldri har vært høyere enn i dag, og når eldrebølgen etter hvert vokser seg større utover 20-tallet, vil det uunngåelig lede til skatteøkninger – eller tapping av Oljefondet.

Det må likevel sies at om regjeringen Støre ender med å kjøpe enighet for oljepenger, vil heller ikke det være et radikalt brudd med norsk, tverrpolitisk tradisjon.