Dersom miljøbevegelsen vil ribbe folk for julemiddagen, risikerer de at folk i stedet blir mette på klimatiltak

Overbeskatning av jorden er i ferd med å styre oss inn i en alvorlig klimakrise.

Velstandsvekst i den vestlige verden har vært driveren til dette. Og idet stadig flere i verdens raskt voksende befolkning løftes ut av fattigdom, med forventninger om også å få ta del i forbruksfesten, kommer katastrofen stadig nærmere.

Med mindre det tas noen radikale grep. Men hvilke?

En av kardinalsyndene i den nye ortodoksien er kjøttforbruk. Det anslås at husdyrhold står for 14,5 prosent av alle menneskeskapte utslipp i verden. Ifølge SSB spiser en nordmann gjennomsnittlig mer enn dobbelt så mye kjøtt i dag som i 1955.

Slik har kjøttfritt julebord blitt årets førjulssnakkis.

Nylig ble det kjent at Universitetet i Bergen for første gang i år arrangerer kjøttfritt julebord for sine 500 ansatte. Vegetar har dessuten også blitt ny standard ved Oslo kommunes julebord, selv om ansatte (i alle fall foreløpig) fortsatt får velge kjøtt.

Det har fått mange til å se rødt. En av de som har rast mot tiltaket er Frp-politiker og tidligere matminister Bård Hoksrud. Han mener at dette er et tegn på «ekstrem politisk korrekthet», og erklærer at juleribba er «hellig» for ham.

Få vil bestride at vi lever over måte. Kjøttfri mandag er én sak. Men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner.

Ved å pirke ved julebordet viser vegetar- og veganforkjemperne samtidig at de fullstendig har misforstått hvordan man kan lykkes med å invitere flere til refleksjon over vårt overforbruk.

Historisk bakgrunn

Om kirken og religion har en stadig mindre plass i vårt samfunn, er den også en kilde til noen interessante innsikter i den menneskelige psykologien.

Både kjøttfrie dager og introspeksjon om hvordan egen livsførsel påvirker andre var nemlig et tema, allerede lenge før MDG kom på banen og klimabevisshet ble et tema.

Mens kjøttfrihet i dag er en slags syndebot for vår altfor høye forbruk, var kjøttfrie dager tidligere forbundet med fastetid der mennesket skulle gå botsgang og reflektere over sine kjødelige synder.

Begrepet «karneval» stammer for eksempel angivelig fra det latinske uttrykket carne levare. Trolig refererte festivitasen til tradisjonen med å «fjerne kjøtt» forut for den seks uker lange fasteperioden før påske, der kjøttspising altså var forbudt. Den eneste rest av denne tradisjonen i Norge er fastelavensbollen, et symbolsk uttrykk for fråtsingen som markerte inngangen til fasten.

I den russisk-ortodokse kirken har man tilsvarende mjasopust – «tomt for kjøtt» (mjaso e.l. betyr kjøtt på slaviske språk). Ikke bare måtte kjøttet spises opp, men festivalen skulle også markere en kontrast til den mer pietistiske perioden man stod overfor.

På samme måte er advent en fasteperiode i kristen tradisjon. I den ortodokse kirken er «julefasten» fortsatt levende, en praksis som for lengst har forsvunnet i protestantiske land.

Og så, etter fasten: julefesten.

Ikke bare kommer julen på den mørkeste og kaldeste tiden på året, der det også i norrøn tradisjon var plass til en lysfest for å markere at solen snudde. Men julens utskeielsene, da griser ble slaktet, pølser fortært, fettet fløt og grøten fikk en ekstra stor smørklump, er altså også et vedheng av en markering på avslutningen av den lengre fasteperioden som advent er i den kristne liturgien.

Overflod

Det finnes trolig ikke mange som ikke vil erkjenne at forbruket i dagens Norge har gått over stokk og stein. I en tid med overflod ikke bare av CO2, men også av kalorier, tåler vi godt å kutte ned på kjøttforbruket.

Når verdens raskt voksende befolkning trer inn i middelklassens rekker med forventninger om en levestandard og vaner à la den vestlige middelklassen, skulle det også bare mangle om vi går foran med denne typen livsstilsjusteringer. Fortidens utbredte religiøse faster viser at det går fint an å få med seg folk på diettjusteringer som er meningsfulle og kanskje berikende for dem som tar del i den.

Det må gjerne markeres med kjøttfrie mandager, eller kjøttfri advent for den saks skyld. Men perioder med måtehold må belønnes med dager der det er lov til å fleske seg. Jula står for mange igjen som den eneste høytiden som fortsatt markeres som hellig og opphøyd.

Når miljøaktivister nå peker ut de få høytidsdagene i året som tiden der man skal avstå fra kjøtt, er det etterlatte inntrykket at miljøkampen utkjempes på en måte der tiltakene som smerter mest og virker minst, er de foretrukne.

Slik sett er juleribbeskam trolig den aller minst hensiktsmessige veien å gå dersom målet er å overbevise flere om å ta miljøvennlige valg.