Vi må snakke om karantene

Audun Lysbakken og familien er havnet i karantene i julen.

Han er ikke alene: Bare i perioden fra 18. desember og frem til julaften vil trolig rundt 30 000 nordmenn ha testet positivt på korona. De skal alle sammen i isolasjon i minimum seks dager. Ingen jul for dem, altså.

Men å være smittet må i denne sammenhengen regnes som en lykke: De virkelige problemene oppstår når man er nærkontakt – og ikke bare fordi regelverket etter snart to år fortsatt er håpløst komplisert og stadig skiftende – til det punkt at en karantenekalkulator er en meningsfull forretningsidé.

De fjerneste nærkontakt er i denne sammenhengen være kolleger, skolekamerater og middagsgjester. For dem er karantenetiden ti dager, med mulighet for å teste seg ut etter syv dager. Det betyr at alle som ble nærkontakt på fredag 17. desember – som for mange var siste dag på jobb eller skole før jul – tidligst kan teste seg ut på julaften. De som ikke har hurtigtest hjemme – og det har vært utsolgt mange steder – kan dermed skrinlegge alle sosiale planer på julaften. For de nærere nærkontaktene – hustandsmedlemmer, heri opptatt enkelte bestevenner – er karantenetiden 14 dager, med mulighet for å teste seg ut etter 11 dager.

30 000 blir til en kvart million

Mange smittede har ganske mange nærkontakter, så her begynner tallene å vokse. Det publiseres meg bekjent ingen statistikk over antallet som til enhver tid er i karantene, så vi får nøye oss med en liten tall-lek:

Rundt 30 000 vil trolig altså smittes mellom 18. desember og julaften. Hertil kommer rundt 25 000 som ble smittet mellom 13. og 17. desember, siden deres hustandsnærkontakter også må i karantene frem til julaften. En gjennomsnittlig husholdning i Norge består av 2,13 personer, så de 55 000 smittede genererer rundt 62 000 slike nærkontakter. Hvis vi antar at hver smittet dertil har hatt fire nærkontakter blant kolleger, skolekamerater og gjester – som skal gjelde for de snaut 35 000 smittede fra 17. til 24. desember – blir det ytterligere 140 000 perifere nærkontakter i karantene på julaften.

Det gir samlet 30 000 + 62 000 + 140 000 = 232 000 i isolasjon og karantene på julaften med disse forutsetningene. Hertil kommer de som ikke får testet seg ut på først mulige dag – for eksempel fordi det ikke er noe stas for hverken barn eller voksne å tilbringe julen i testkø – og de smittede som fortsatt har symptomer etter seks dager. Det nærmer seg en kvart million, eller litt mindre enn fem prosent av Norges befolkning.

Disse anslagene kan være altfor høye eller altfor lave – men i fravær av noen ordentlig statistikk illustrerer de problemet.

Karantene er ingen bagatell

For småbarnsforeldre med fleksibel jobb – som Audun Lysbakken – kan karantene ofte være til å leve med. Det har uansett begrenset mulighet og ork til både sosialisering og til å benytte kulturtilbud. Pubene er jo dessuten allikevel stengt. Men når det skjer i julen, viser det tydeligere frem omkostningene også for dem: Som Lysbakken skriver, er det kjedeligst for barna, som hadde gledet seg til jul med besteforeldre.

Vi skal ikke bagatellisere at barn ikke får feire jul med besteforeldre. For noen vil det være siste sjanse. For andre er det et anker i livet, viktige familiebånd, som mister litt feste når møtepunktene forsvinner. Mange som sitter i isolasjon eller karantene, har heller ingen kjernefamilie å være sammen med. De kan bli sittende alene på julaften.

Utenfor juleferien betyr karantene ofte fravær fra mange typer jobb som krever fysisk tilstedeværelse – og betydelige samfunnsøkonomiske tap. Og i en tid der sosiale arenaer allerede før karantenen er begrenset, skaper karantener ytterligere sosial isolasjon for mennesker som hadde trengt det stikk motsatte.

Gjennom pandemien har de fleste av oss hatt en tur eller to eller fem innom karanteneinstituttet. Karantene bidrar selvsagt til å sinke smittespredning, men de aller fleste tilfellene er falsk alarm. Og selv om de fleste av oss nå nesten har vent oss til det, er det et ekstremt inngripende tiltak, som reduserer vår rett til å bevege oss fritt i samfunnet i flere uker av gangen.

Manglende strategisk forankring for karantene

Og dette inngripende tiltaket mangler en tydelig strategisk begrunnelse. I FHIs vurderinger ved starten av pandemien slås det fast at «oppfølging av eksponerte» vil være aktuelt bare i den tidlige fasen av en epidemi – nå det er få tilfeller og man forsøker å sinke oppstarten av epidemien – eller i en situasjon der man forsøker å slå epidemien helt ned.

Akkurat da omikron kom, kunne man kanskje si at vi ville utsette oppstarten av den bølgen, blant annet i påvente av mer informasjon. Men nå har omikronbølgen allerede etablert seg, med snaut 3000 registrerte tilfeller forrige uke. Vi registrer ikke virusvarianter i alle tilfeller, og det er mye uoppdaget smitte også, så vi snakker plausibelt om rundt 1000 tilfeller om dagen.

Når vi heller ikke skiller på karanteneregler for omikron og delta, blir det klart at vi nå er klart utenfor den situasjonen der FHI før pandemien så karantener som hensiktsmessige. I en situasjon der det i alle tilfeller er mye smitte i samfunnet, og det dessuten er innført andre kontaktreduserende tiltak, anså man nemlig oppfølging av eksponerte som mindre effektivt – og med langt større kostnader, siden man da nettopp ville ende med at flere hundre tusen mennesker er i karantene nesten til enhver tid. Selvsagt har vi lært mye gjennom pandemien, og gamle sannheter kan revideres, men det er uklart akkurat hvordan dette bildet skulle ha endret seg vesentlig.

Gjennom det første året av epidemien i Norge fulgte vi i stor utstrekning en «slå ned»-strategi. De første tiltakene var rett nok mer begrunnet ut fra frykten for en totalkollaps i helsetjenesten. Men deretter ble det strategiske målet å holde epidemien på et lavt nivå frem til vi hadde fått betydelig immunitet i befolkningen gjennom vaksinasjon. Det var et meningsfullt mål, og i den strategien, med epidemien på lavbluss, var karantener et meningsfullt verktøy. I hele denne perioden var da også smitten – i tråd med strategien – lav. Registrert smitte, som danner utgangspunkt for karantener, lå mellom 12. mars 2020 og «gjenåpningen» 25. september i år på et gjennomsnitt på rundt 330 om dagen. Nå er det 15 ganger så høyt.

I dag gir det liten mening å «slå ned» epidemien. Vaksinen beskytter fortsatt godt mot alvorlig sykdom, og selv om boosterdoser kan gi enda bedre beskyttelse er svært mye av gevinsten allerede oppnådd. Blant dem over 65 år har dessuten nær ni av ti allerede fått boosterdoser. For den enkelte er risikoen for alvorlig sykdom ved koronasmitte nå i hovedsak lav. Dermed bør det strategiske målet med eventuelle tiltak først og fremst være å hindre kollaps i helsetjenesten. Det innebærer at det over tid kommer til å være mange smittede og mye smitte i samfunnet, og at kostnadene ved karantene vil være svært høye, samtidig som smittebegrensningseffeken, om enn positiv på marginen, er mer uklar.

Det hører også med at det gjennomvaksinerte norske samfunnet nå også er langt fra helsekollaps i den forstand vi forstod termen i mars i fjor. Da snakket vi om en situasjon der fullstendig overfylte sykehus skapte kaos i alle deler av helsevesenet på en måte som kunne oppleves som noe nær et brudd på samfunnskontrakten. Men målet om unngå helsekollaps har gjennom høsten mutert, og spesielt Helsedirektoratet argumenterer for tiltak med et mål om hindre en «overbelastning» av helsevesenet.

Fra et strategisk perspektiv er å unngå en slik begrenset overbelastning distinkt annerledes enn å hindre en kaotisk kollaps – faktisk er en delvis overbelastning, slik Helsedirektoratet definerer det, mer eller mindre en forutsetning i det planverket Norge hadde for pandemier før korona. Distinksjonen er viktig, fordi terskelen for denne type sterke begrensninger i menneskers privatliv bør være høy. Omikron åpnet rett nok igjen opp et vindu til en mer omfattende helsekollaps – men med mer data fra både Sør-Afrika, Storbritannia og Danmark, kan det synes som det er i ferd med å lukkes igjen.

Døden kommer, også i karantene

Vi er nå kommet til et kritisk punkt i epidemien – ikke i en medisinsk forstand, men i en mental forstand: Hva slags mentalitet har vi i møte med sykdom og død? Og spesielt: Har vi fått et helt annet forhold til sykdom og død som følger av korona enn det som skyldes alle andre sykdommer i samfunnet?

Fortsatt er det daglige registrerte smittetall som møter deg hver morgen hos VG og NRK, som om de hadde selvstendig offentlig interesse – snarere enn for eksempel daglige intensivinnleggelser og prognoser for veksttakten ved omikronvarianten eller for samlet belastning på intensivavdelingene.

Fortsatt følger VG samlede dødstall siden epidemiens start i Norge – 1257 i skrivende stund – selv om det fordeler seg på tre vintersesonger. Hadde vi delt det opp etter influensasesonger, som grovt regnes fra uke 40 til uke 20, hadde vi i stedet hatt 232 døde i den halve sesongen i 2020, 511 i sesongen 2020–21 og så langt 396 i sesongen 2021–22 (og noen få mellom sesongene). Dødstallene de første to sesongene ble selvsagt sterkt redusert på grunn av de da strategisk begrunnede tiltakene – men vi kan likevel ikke gjennom mange år telle koronadøde siden tidenes morgen som et meningsfullt utfallsmål når alle andre sykdommer kommuniseres gjennom årlige dødstall.

Når vi stiller spørsmålet om hva slags tiltak vi er villige til å innføre, må vi ha klart for oss hva vi forsøker å oppnå, hva vi mener med overbelastning av helsevesenet og hvor lenge det skal vare. Vi gikk inn i pandemien med et mål om beskytte samfunnet mot kollaps, og de eldre fra mange, mange tusen unødvendige dødsfall på kort tid – og var dessuten redde for alvorlig sykdom også hos mange yngre. Men gjennom den perioden vente vi oss til en rekke tiltak som ikke uten videre kan begrunnes når målet er forskjøvet, og vi vente oss til å betrakte enhver risiko for smitte, sykdom og død som noe som måtte minimeres. Men det som gav mening i en «slå ned»-strategi gir ikke den samme meningen i dag.

Nå er vi en situasjon der det er helt rimelig å være mer redd for tiltakene enn for å smittes eller for å smitte andre. Hvor mange liv spares gjennom denne influensasesongen fordi Audun Lysbakken og kanskje en kvart million andre mennesker får julen ødelagt? Svaret er mer nok enn null, men det er heller ikke de mange tusen det en gang var.

FHI-direktør Camilla Stoltenberg sa det godt i et intervju med Minevas Aksel Fridstrøm: «Vi må utvikle en forståelse for at vi alle kan bli syke og at alle skal dø, og at samfunnet må tåle risiko.» Døden blir ikke borte av at vi setter store deler av befolkningen i karantene gjennom deler av vintersesongen. Noen vil uansett dø av koronaviruset, men på et litt senere tidspunkt. Andre vil i stedet dø av andre sykdommer og av alder.

Dette er ikke en trivialisering av hvor alvorlig koronaviruset har vært gjennom sin kombinasjon av smittsomhet og alvorlig sykdom; det er en erkjennelse av at en fullvaksinert befolkning må finne en måte å leve med viruset på. For også i et samfunn der alle sitter i karantene, vil folk fortsatt dø. Den viktigste forskjellen er at de må følge begravelsen på Zoom.