– Jeg tror Mongolia vil bli et enda bedre sted enn Sør-Korea

– Russerne mener de kan invadere Ukraina fordi det var en del av Sovjetunionen. Hvor dumt er ikke det? Det er nesten som om vi skulle invadert Russland, Kina og alle landområdene øst for Karpatene, som hørte til det mongolske imperiet, sier Jargalsaikhan Dambadarjaa.

Vi er langt unna krigen i Ukraina, men nærme Russland. I Djengis Khans rike, Mongolia. Landet sør for Sibir som bestandig må områ seg når den russiske bjørnen beveger seg.

Økonomen, som mongolene kjenner som Jargal DeFacto, er en av steppestatens viktigste offentlige intellektuelle. I tillegg til å være grunnlegger av tenketanken De Facto Institute, driver han nyhetsstedet De Facto Gazette, som utgir artikler på mongolsk, engelsk, russisk, japansk, koreansk og mandarin. Etter at den russisk-ukrainske krigen blusset opp, gjenopptok han også det ukentlige tv-programmet De Facto Review.

– Den uprovoserte russiske invasjonen av Ukraina påvirket hele verden, men spesielt Mongolia, ettersom vi importer 70 prosent av all kraft og 25 prosent av all maten vår derfra. De eier også jernbanen vår. Vi er så avhengige av Russland at mongolske politikere ikke kan utrykke hva de egentlig mener om invasjonen. Men jeg kan, og jeg må, sier Dambadarjaa og nipper til teen, der han sitter på glasskontoret i Ulan Bator.

Geopolitisk skvis

Utenfor vinduet ligger Ulan Bator i gyllen morgensol. Mens Mongolia er arealrikt og folkefattig, er hovedstaden folkerik og arealfattig. Slik Ulan Bator ligger klemt mellom store fjell, er den på et vis likevel illustrerende for landet, som ligger i en geopolitisk skvis mellom stormaktene Russland og Kina. Bybildet gir også en pekepinn på naboenes innflytelse, eller snarere skiftende maktbalanse: Mens de krakelerte sovjetblokkene danner bykjernen, spretter kinesisk-inspirerte høyblokker opp i byens vekstområde, det tidligere ger-distriktet. Eksosen på bakkeplan er også tjukk som i hvilken som helst kinesisk storby og trafikken så tett at det er restriksjoner på hvilke biler som får kjøre på hvilke ukedager.

Samtidig kan man ense en lengsel etter både Japan, Sør-Korea og Vesten. Konsertplakater for Florida-rapperen Lil Pump pryder bybildet og på et av byens torg er det reist en statue av Beatles. Dess hippere en restaurant er, dess sikrere kan du også være på at de anvender latinsk heller enn kyrillisk skrift. Restaurantnavnene har ofte også vestlige stedsreferanser: San Francisco. California. The Nordic.

Orienteringen mot landene som ikke ligger i Mongolias umiddelbare nærhet, er symptomatisk for Mongolias nyervervede utenrikspolitiske doktrine – den såkalte «tredjelandsdoktrinen», skal vi tro Dambadarjaa, som jeg heretter bare vil kalle Jargalsaikhan; mongoler har egentlig ikke etternavn, men klistrer på fedrenes fornavn i møte med utlendinger.

– Mye av vår utenrikspolitikk har inntil nylig handlet om å holde oss inne med våre to naboland. Det er det også gode grunner til, ettersom vi er så avhengig av å være på god fot med dem begge, både økonomisk og sikkerhetspolitisk. Hvis vi for eksempel distanserer oss fra Russland, kommer vi jo i en delikat situasjon overfor Kina, der det fortsatt finnes nasjonalistiske elementer, som mener vi bør bli en del av Kina. Kina er også vår viktigste kunde. Nesten alt vi eksporter, ender der.

Jargalsaikhan ramser opp ulike prosentsatser for ulike råvarer, før han fortsetter:

– Samtidig erkjenner vi at vi er et demokratisk land mellom to stadig mer autoritære stater. Den såkalte andrenabo-doktrinen vår har de siste årene derfor blitt supplert med en tredjenabo-doktrine. I korthet handler denne om at vi knytter oss til resten av verden.

Når det gjelder krigen i Ukraina, forsøker Mongolia etter beste evne å gjøre alle til lags. Da FNs hovedforsamling i mars vedtok en resolusjon der verdenssamfunnet ba om en slutt på krigen i Ukraina, var ikke Mongolia blant de fem landene som stemte imot, men heller ikke blant de 140 landene som stemte for. Mongolia lot være å stemme, hvilke utløste protester på Sükhbaatar-plassen i Ulan Bator. Mange av demonstrantene var unge og Jargalsaikhan sier at det også er de som skubber landet i en mer demokratisk retning.

– Veldig mye har endret seg de siste 30 årene. De unge besøker heller andre land enn Kina og Russland, og har en dragning mot demokrati og en mer bærekraftig økonomi. De er imot korrupsjon og krever transparens på en helt annen måte enn folk gjorde da jeg var ung studentleder. De fleste av dem er imot krigen i Ukraina.

Mongolia har samtidig fortsatt militære fellesøvelser med Russland og lojaliteten til naboene i nord har fortsatt en stor støtte, særlig i den eldre garde. I det mongolske nasjonaleposet er nemlig russerne de snille og kineserne de slemme. For utenforstående kan dette virke rart. Russerne har det siste århundret både herset med og begått blodige overgrep mot mongolene, blant annet under Stalins terrorår på 30-tallet, da minst 20 000 akademikere og politiske dissidenter ble likvidert. Men den store khanens etterkommere, som selv gladelig vedkjenner seg sine forfedres udåder, lar seg ikke affisere av blodet som rant i fjor. Russerne var tross alt støttespillere under Mongolias selvstendighetskamp, som vokste ut av ruinene til Qing dynastiet. Først da hvitegardistene jaget Anhui-klikken på dør. Senere da bolsjevikene proklamerte folkerepublikken Mongolia og da Stalin på mange måter sementerte selvstendigheten under Jaltakonferansen i 1945. Så skal det nevnes at selvstendighetsløftet ikke kom uten gjenytelser og forpliktelser. Mongolia ble rett nok aldri en del av Sovjetunionen, men en sovjetisk satellittstat med alt det innebar av overformynderi og sentralplanlegging.

Et kraftpolitisk jerngrep

Så tynget av fortiden er Mongolia at de ifølge Jargalsaikhan står overfor en ny selvstendighetskamp, som handler om å frigjøre seg fra sovjetarven. I praksis innebærer dette å komme seg ut av det kraftpolitiske jerngrepet.

– Vi importerer i dag 70 prosent av oljen vår fra Russland, nærmere 90 prosent av all kraften. Og dette skyldes ikke at vi ikke har tilgang på naturressurser. Vi har jo olje, kull og alle muligheter til å bygge ut fornybar energi. Årsaken er langt på vei at Russland direkte og indirekte har diktert og stanset infrastruktur- og kraftutbygging.

Et illustrerende eksempel på hva Jargalsaikhan her snakker om, er den planlagte vannkraftutbyggingen øst i landet, nær Altai-fjelllene. I over 30 år har mongolene forsøkt å bygge et vannkraftverk nær Eg-elven. Vannkraftverket skal etter planen ha en 73 kilometer lang overføringslinje og øke landets energiproduksjon med over 20 prosent. Forventningen er at det videre vil redusere både landets importbehov og energikostnader. Men russerne har satt seg på bakbeina. De mener – eller hevder å mene – at vannkraftutbyggingen vil ødelegge naturmangfoldet rundt den Unesco-listede Bajkalsjøen.

– Anlegget vil ikke være direkte forbundet med Bajkalsjøen eller Selengaelven som renner ut i Bajkal. Forbindelsen til Bajkalsjøen går via en elv som renner ut i Selengaelven, som altså renner ut i Bajkal. Når det er sagt, forstår jeg at man tar forholdsregler når det gjelder Bajkalsjøen, men russerne har bygget ut mange kraftanlegg i nærheten av Bajkalsjøen selv, hvilket reiser spørsmål om russernes egentlige motiv.

– Er Russland redd for å miste importinntekter?

– Om vi produserer mer strøm selv, vil vi også importere mindre fra Russland, så det er klart at russerne har økonomiske interesser. Situasjonen er jo også den at russerne i Sør-Sibir ikke har så mange andre å selge energien til enn oss.

Men Jargalsaikhan tror ting vil løse seg. Faktisk også i umiddelbar framtid, selv om russerne har trenert prosessen i tre tiår.

– Nå jobber et uavhengig fransk selskap med en miljørapport om Bajkalsjøen. Hvis konklusjonen er at det ikke har noen negativ innvirkning, og Unesco godkjentstempler rapporten, vil Russland, gitt at vi tar dem på ordet, la oss bygge det.

– Men tror du Russland vil føye seg, dersom rapporten slår fast at det er trygt? Det er jo ikke akkurat sånn at FNs rapporter og resolusjoner er styrende for hva de foretar seg om dagen.

– Jeg tror ikke Russland vil invadere oss.

– Nei, men hva med økonomiske sanksjoner?

– Det vil i så fall bli nok en skamplett for Russland om de fortsetter å stanse utbyggingen, selv etter at Unesco har sagt at det ikke er noe problem. Å flekse musklene sine på et sånt vis overfor et lite land ser ikke bra ut. Ingen kan fortsette å ødelegge ryktet sitt hver eneste dag

Selvstendighet innenfor rekkevidde

Jargalsaikhan ser på armbåndsuret. Timeplanen er tettpakket. De siste dagene har han hatt besøk av både nederlandske og svenske journalister. Han har tidligere fortalt meg at han opplever stigende interesse for Mongolias opplevelse av krigen.

– Russland er også i ferd med å miste økonomisk innflytelse i Mongolia, fortsetter han.

– De har solgt seg ut av kullproduksjonen. De kommer antageligvis også til å selge jernbanen.

Det er nesten for betimelig til å være sant, men i neste øyeblikk, fem etasjer nedenfor, hører vi faktisk braket fra den transsibirske jernbanen, som klamper inn på stasjonen.

– Vi kan nå få 100 prosent selvstendighet fordi Russland ikke lenger har noen venner i Vesten og må skikke seg overfor oss og de andre naboene østover. Vi har også hele verdens øyne på oss. Og de støtter oss.

Pandemien har truffet Mongolia hardt. Inflasjonen er høy og eksporten har sunket, ettersom Kina har stengt grensene, hvilket har gjort det umulig også for trailersjåfører å krysse grensene. Fortsatt transporteres mesteparten av Mongolias kull og andre råvarer langs landeveien. Selv utenom pandemitider har logistiske utfordringer stagget Mongolias økonomiske utvikling, men dette vil trolig den kommende jernbaneutbyggingen bøte på. Jargalsaikhan sier han er svært optimistisk med tanke på sitt eget lands fremtid, ikke minst økonomisk.

– Tror du at dere vil nå det samme velstandsnivået som Sør-Korea om noen tiår?

– Jeg tror vi vil være et enda bedre sted enn Sør-Korea. Husk at mange der vokste opp under diktatur. Veien vår til velstand er ikke så blodig. Vi trenger bare å gjennomgå et generasjonsskifte. Snart vil folk med det det gamle kommunistiske tankesettet dø ut og en ny generasjon vil ta over. Så fremt ikke populismen får oss på ville veier, tror jeg vi kan bli et rikt industriland, som beriker oss på kull, uranium og fornybar energi. Vi er et lite land befolkningsmessig, men vi har store naturressurser, som vi kan gjøre oss rike på. Og vi har en ny generasjon, som gir håp.