– De hadde vilt høye forventninger til det å slå seg til ro, og ekstremt dårlig tid

Hei Sanna, 

Jeg skriver inspirert av Kåre (46) som du omtalte her om dagen. Da jeg kom ut av min skilsmisse for 15 år siden etter 10 år i forhold og seks år som gift, i et forhold som i etterpåklokskapens lys dro meg så langt ned at jeg var den som ville stå i forholdet (hun var utro), da møtte jeg en del kvinner på egen alder (pluss/minus), som i mellomtiden hadde dyrket singellivet fullt ut på en strand i India eller Australia, backpacking i Latinamerika, som friluftsfantast på Svalbard eller som jobbfrøken i Oslo med regelmessige venninneturer til storbyer og sommerferier på Rivieraen i beste Sex in The City-stil. De hadde vilt høye forventninger til det å slå seg til ro, og ekstremt dårlig tid. Det du skriver om at forventninger øker, er svært relevant, og kanskje enda mer der man har vedlikeholdt et rikt sexliv i singellivet. 

Det er kanskje grunnen til at folk fra forhold finner sammen. Kaving og stress og mas fra noen med dårlig tid på å komme i gang med sitt nye «level» i livet gjorde at i alle fall jeg styrte unna med god margin etter et par brennmerker. Svært mange av disse single kvinnene som vant utdannings-, jobb- og leve livet-«level’et» var dessuten på jakt etter en jevngammel eller litt eldre høyt attraktiv fyr, med trygg jobb, god økonomi, ultrasunn livsstil, toppidrettskropp og som på mirakuløst vis på toppen av det hele ikke hadde fått barn, hverken i forhold eller fristyle. Enhjøringsjegere, som jeg kalte dem. 

Har for øvrig vært gift i ti år nå med den skilte småbarnsmoren jeg traff på SFO. Ja, det er styr med moderne familier med mine, dine og våre. Regelen for suksess der er: behørig tid alene forut for nytt forhold, og at avstanden relasjonelt til begges ex’er er godt etablert før man går inn i et nytt forhold.

Det som fikk meg til å skrive, var at jeg så Kåre som motstykket til disse kvinnene jeg møtte for et tiår siden. Og jeg har også kjent mange Kårer og ser kanskje mest av dem i dag som kolleger eller bekjente. Kvinnene fikk seg kanskje etter hvert et barn med en tidligere strandboms og er nå alenemødre på ny jakt etter den rette som de ikke finner blant de enslige barnløse guttene på 45. Mennene i kategori Kåre dyrker gutteturer, er fortsatt på gutte-vorspiel i en alder av 40+ og kan ikke skjønne hvorfor de ikke finner den rette. 

Vil man stå som en 35-årig verpeklar kvinne med ekstreme forventninger eller en 45-årig mann (les: gutt) som etter ørten forsøk fortsatt ikke skjønner hvor skoen klemmer?

Dette var ikke et spørsmål, mer enn en refleksjon, men du kan gjerne reflektere sammen med meg.

Sindre 

*** 

Hei Sindre,

Takk for ditt spørsmål som ikke er et spørsmål! Jeg reflekterer gjerne litt sammen med deg. 

Ja, jeg har opp gjennom årene kjent noen kvinner som er litt i den kategorien du beskriver. De kan møte en ny mann, men det er alltid noe galt med ham. Ofte kan de tingene som liksom er feil virke litt rare og til og med ubetydelige for meg. For lange bein? For døll jobb? Tjener under 700 000? Men når det er sagt, så skjønner jeg jo at man helst skal tenne på den man ønsker å være sammen med og lage barn med. Tenner man absolutt ikke på en tannlege eller revisor, er det på sett og vis en ærlig sak. 

Jeg tror også, på lik linje med deg, at det å kunne være i et langt forhold er en kompetanse i seg selv. Da vet man, og har kjent på kroppen, at samlivet ikke er en lang rekke med romantiske solnedganger og sensuell sex, men også tørt kneippbrød og strømregninger som skal betales. 

Når det gjelder sex, tenker jeg faktisk litt det motsatte av deg: Man blir bedre i senga av et langt samliv. Da må man skape spenning på nye og varierende måter. De første årene er ofte en gratisreise (man behøver ikke å jobbe så veldig hardt for tenningen og spenningen), deretter blir det bare så bra som man selv klarer å lage det til. 

Man blir på sett og vis mer erfaren av å ha en langvarig sexpartner enn av partnere som stadig skiftes ut. Det er i hvert fall min hypotese. Noe voldsom empiri har jeg dog ikke. 

Komikeren Jimmy Carrey sa at det å leve livet uten barn er som å spille et dataspill på den letteste innstillingen. Man kommer seg lett igjennom, men får ikke gledene ved å mestre utfordringer. Man oppdager heller ikke alle de skjulte utfordringene som er bakt inn med flere nivåer av spillet. Det er dette livet på lett som kanskje mange lett lar seg forføre av, og når det endelig går opp for dem at det er flere nivåer av lykke og mening, så begynner klokken å tikke. 

Å møte en skilt småbarnsmor eller -far på SFO er ikke å forakte, tenker jeg. Tvert imot. Det er å applaudere! Da har man dessuten samme skolekrets, så man slipper å pendle og slipper kanskje til og med å flytte sammen fordi alt fungerer så knirkefritt fra før. Dine og mine under samme tak, selv bare annenhver uke, er sjelden en suksessoppskrift for parforholdet og familielivet. Og som du er inne på: Det hjelper at man slipper tull knyttet til ekser. 

Så for å oppsummere: Vi kjenner alle en Kåre eller en Kårine, en enhjørningsjeger som aldri helt finner det hen leter etter. For meg fungerer disse menneskene som et lykkespeil: Jeg blir veldig takknemlig for det jeg har, lykkelig over å ikke måtte lete etter noe eller noen. Det skyldes kanskje bare flaks, og ikke min egen fortreffelighet, men likevel er det godt å kjenne seg tilfreds med det man har: en urnorsk kaldblodstraver heller enn en enhjørning.

Alt godt,

Sanna