– Anbefalingene fra Klimautvalget er ikke verdt papiret de er skrevet på

I høst la Klimautvalget 2050 frem sin NOU «Omstilling til lavutslipp – veivalg for klimapolitikken mot 2050». Utvalget ble opprettet ved kongelig resolusjon under Erna Solbergs regjering i august 2021. Utvalget ble ledet av siviløkonom Martin Skancke.

Et særlig ankepunkt for flere kritikere av utvalget, er anbefalingen i NOU-en om å avstå fra letevirksomhet i områder som ikke idag har utbygd infrastruktur for petroleumsaktivitet. I en kronikk i DN fra 4. desember i år, argumenterte utvalgsmedlemmene Ola Kvaløy og Klaus Mohn fra UiS for at «Vi har råd til letestans». 

I sin opprinnelige form, beregnet Kvaløy og Mohn seg frem til at inntektstapet av letestans ville begrense seg til 150 milliarder kroner i tapte inntekter til oljefondet. I en korreksjon økte de anslaget til 900 milliarder kroner i tapte inntekter.

Som Kvaløy og Mohn opplyser til Stavanger Aftenblad 8. januar, skyldes den store differansen i anslag at dette var enkle «enkle serviettberegninger». Andre fagpersoner som ikke var med i klimautvalget, mener imidlertid inntektsbortfallet ved letestans er mye høyere enn dette også. Atle Guttormsen fra NMBU skriver i DN at et realistisk anslag er godt over det dobbelte – altså nærmere 2000 milliarder kroner. 

Guttormsen viser blant annet til at det i tillegg til uåpnede områder er flere områder som allerede er åpne, men som ikke har utbygget infrastruktur. Etter utvalgets anbefaling, skal heller ikke disse utnyttes, med tilhørende inntektsbortfall.

I Minerva har Øystein Sjølie fra Høgskolen i Innlandet skrevet at hele utredningen fra klimautvalget «preges av irrelevante data, mangelfulle analyser og aktivisme». «Aktivismen» Sjølie viser til, angår selve forutsetningen for Klimautvalgets rapport, som baserer seg på at verden blir utslippsfri. Dersom resten av verden ikke når klimamålet, er det ikke åpenbart lønnsomt eller hensiktsmessig at Norge når målene som ligger til grunn for NOU-en. 

Bryter med utredningsinstruksen

Ole Kvadsheim, samfunnsøkonom og forsker fra Norsk Oljemuseum, har kritisert selve mandatet bak Klimautvalget. I følge ham overholder det ikke kravene i utredningsinstruksen, som blant annet sier at en utredning må svare på hva som er problemet og hva som søkes oppnådd. I Klimautvalgets mandat står det at «[h]ovedføremålet med utvalet er å gjere ei heilskapleg utgreiing av dei vegvala Norge står overfor for å nå klimamålet i 2050». For Kvadsheim er ikke dette en fullverdig problembeskrivelse, i og med at denne målsettingen er fastlagt på forhånd.

Et annet sentralt ankepunkt handler om hvordan utvalget har tolket eller løst mandatet når det gjelder kostnadene forbundet med sine anbefalinger, slik som letestans. I mandatet står det at «[u]tvalet skal vurdere måloppnåing og nytte i høve til den samfunnsøkonomiske kostnaden». Dette er imidlertid ikke gjort, noe som også forklarer at utvalgsmedlemmene Kvaløy og Mohn utførte sine kostnadsberegninegr som «serviettberegninger» i etterkant av at NOU-en var fremlagt.

Til Stavanger Aftenblad opplyste en anonym kilde i Klima- og miljødepartementet (KLD) at fraværet av slike beregninger skapte en viss frustrasjon:

– Nå er vi nødt til å gjøre disse beregningene, selv om de egentlig kunne gjort det.

Ikke eksplisitt bedt om kostnadsberegninger

Spørsmålet er nå om slike kostnadsberegninger faktisk var del av Klimautvalgets mandat eller ikke. Minerva har bedt om KLDs vurdering av det spørsmålet, og seniorrådgiver Siv Fjørtoft svarer Minerva på vegne av departementet:

– Klimautvalget 2050 hadde et bredt mandat. Hovedoppgaven var å utrede de veivalgene Norge står overfor for å nå klimamålet i 2050, og vise hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050 på en mest mulig kostnadseffektiv måte, med effektiv ressursbruk og et konkurransedyktig næringsliv. Mandatet pekte på at omstillingen må medvirke til en utvikling som sikrer naturmangfoldet og et bærekraftig velferdssamfunn, og videre at utvalget skulle vurdere måloppnåelse og nytte i forhold til den samfunnsøkonomiske kostnaden. Det er altså ikke eksplisitt bedt om kostnadsberegninger, men vurderinger av måloppnåelse og nytte, skriver hun i svaret.

Fjørtoft gir deretter sin forklaring på hvordan nytte kan vurderes uten kostnadsberegninger:

– Utvalget peker i NOU 2023: 25 på at det er ulike veier til lavutslippssamfunnet, og peker også på en rekke retnings- og politikkvalg som må gjøres, og at disse valgene vil påvirke hvor ressurskrevende herunder hvor dyr omstillingen vil bli. Utvalget påpeker videre at det ikke er hensiktsmessig å vurdere kostnader knyttet til enkelttiltak: «Men vurderingen av hva som er kostnadseffektivt må gjøres på et bredere grunnlag enn bare å se på kostnaden ved enkelttiltak på kort sikt. I klimapolitikken har tiltak og virkemidler ofte blitt vurdert enkeltvis, ut fra hvilke utslipp som er lettest eller billigst å fjerne i dag. Dette vil i utgangspunktet være en kostnadseffektiv tilnærming hvis man skal redusere en begrenset andel av utslippene. En slik tilnærming gir likevel ikke nødvendigvis en kostnadseffektiv omstilling til et lavutslippssamfunn samlet sett. En strategi som utsetter alle utslippskutt i Norge til andre, billigere kutt er gjennomført i andre land kan gi en sen og brå omstilling i Norge når man nærmer seg 2050. En slik omstilling kan ha samfunnsmessige kostnader i form av for eksempel arbeidsledighet som man ikke tar hensyn til når man bare vurderer kostnaden ved utslippskutt enkeltvis.»

– Hvordan kan KLD ta stilling til anbefalingene i rapporten dersom den ikke inneholder kostnadsberegninger?

– NOU 2023: 25 er nå på høring, og videre oppfølging av utvalgets anbefalinger vil vurderes basert på høringsinnspill. Dersom en anbefaling vurderes fulgt opp vil konsekvenser inkludert kostnader og nytte vurderes på vanlig måte. Samtidig peker også NOU 2023:25 på at kostnadene ved det enkelte tiltak må vurderes i lys av helheten og omstillingen tiltaket bidrar til, jf. svar over og også utvalgets forslag til sjekkliste i kapittel 14.

– Det er svakt!

På Stortinget er det spesielt Frp som har stilt seg kritiske til klimakrav og tiltak i Norge. Tidligere har partiets medlem av Energi- og miljøkomiteen uttalt Marius Arion Nilsen uttalt seg kritisk til styrkede klimamål i Norge frem mot 2030. «Det pågår for tiden en overbudskamp mellom de norske partiene om nye klimatiltak som ikke tar hensyn til at klimautfordringene er globale», sa han i november 2022. 

Nilsen er svært kritisk til at tiltak foreslås i en NOU uten å kostnadsberegnes, og raser mot denne tolkningen av mandatet:

– Det er svakt! Når anbefalinger fra utvalg ikke har tatt innover seg økonomiske konsekvenser og virkelighetens verden, så er anbefalingene strengt tatt ikke verd papiret de er skrevet på engang. 

– Enkelte har kritisert en annen del av utvalgets mandat, nemlig at det er for førende og dermed har gitt konklusjonene på forhånd. Hva tenker du om denne kritikken? 

– Oppdragsgiver har fått konklusjonen de ba om, og mandatet etterlater jo ingen rom for tvil eller skepsis på om målsetningene i det hele tatt er oppnåelige, så den kritikken er helt berettiget. Når deretter utvalget velger å se bort i fra deler av mandatet og ikke bry seg om samfunnsøkonomiske kostnader, eller gjøre grundige kost/nytte vurderinger av tiltak, så blir dette en ganske meningsløs øvelse. Følgekonsekvenser av tiltak som foreslås, som planlagt nedstengning av norsk olje og gass, og konsekvensene det har, både lokalt og globalt, mangler jo også. Det er mer enn nok blind ideologi i klimadebatten allerede, offentlig finansierte utvalg bør ikke være en av disse.