Vi må diskutere koronastrategien

Seks måneder inn i pandemien i Norge begynner vi så smått å kjenne på at koronaviruset ikke er en sprint, og ikke en gang mellomdistanse. Det er langdistanse, og det er ikke over før det er over. Slik situasjonen og strategien er i dag, må vi regne med å fortsette med smitteverntiltak helt frem til en vaksine er på plass, forhåpentligvis en gang i løpet av 2021.

Nettopp fordi dette er langdistanse, er det helt avgjørende at tiltakene er minst mulig inngripende – ellers er strategien ikke bærekraftig. Kanskje er det derfor tiltakene Oslos byrådsleder Raymond Johansen kom med denne uken, oppleves som ekstra alvorlige – med forbudet mot å samles mer enn ti personer i private hjem som det tydeligste eksempelet.

I tillegg ble rådene om hjemmekontor og munnbind skjerpet, og den hardt rammede utelivsbransjen fikk klar oppfordring til å begynne å registrere gjester – uten å få noen bedringer i vilkårene igjen. Byrådslederen advarte også om det uspesifikke, men odiøst klingende «svært inngripende tiltak» dersom smittetallene fortsetter å øke.

Slik kan vi ikke – eller bør vi ikke – holde på frem til vi kanskje får en vaksine om kanskje et år. Det er for inngripende, det er for lenge, det har for mange omkostninger og det er for dyrt.

Krisen var i mars

Jeg støttet de strenge tiltakene som ble innført 12. mars – inkludert det aller mest kontroversielle av dem, nemlig skolestenging.

Men situasjonen er en helt annen nå. Det er ikke noen krise i Oslo i dag.

Før 12. mars var økningen i smitte usammenlignbart mye raskere enn nå. Uken før ble 218 mennesker registrert smittet. Tirsdag 10. mars kom 241 i løpet av bare én dag. Samme dag gikk det for alvor opp for myndighetene at registrert smittede bare var små prikker på smittekartet. Vi forstod at vi ikke hadde kontroll på smitten, og vi visste at spredningstakten var høy. I ettertid har FHIs modell anslått reproduksjonstallet til over 4 i denne perioden. Sannsynligvis var det i dagene rundt nedstengingen over 5000 smittede hver dag. Bare i Oslo kan det ha vært godt over tusen om dagen. Og vi fanget opp bare en tiendedel av disse.

Ingen kunne si hvor langt spredningen var kommet – annet enn at det gikk fort – og testkapasiteten var begredelig. Vi visste ikke hvor stor andel av de smittede som ville trenge sykehusbehandling og vi manglet smittevernsutstyr til helsepersonell. Sykehusene hadde ingen erfaring med behandling og for få respiratorer. Myndighetene visste ikke hvor effektive smitteverntiltak ville være i å bremse spredningen, befolkningen visste knapt nok hva smittevern var, og butikkene gikk tomme for antibak. Frykten var kollaps i helsevesenet.

Med alt vi ikke visste, med all usikkerhet om viruset og om tiltakene, var det fornuftig med kraftfull handling. Tiltakene Norge iverksatte hadde selvsagt store, negative konsekvenser – hundrevis av milliarder oljekroner, arbeidsløshet og sosial isolasjon – men av en art som vi forstod, og som et rikt land som Norge er i stand til å håndtere. Uten rask og kraftfull handling var det en risiko for enda verre og mer uoversiktelige utfall. Det var den risikoen som kunne begrunne at så inngripende og kostbare tiltak ble innført uten større utredning: Når et av alternativene er kollaps, er det unntakstilstand også i kost-nytte-tenkningen.

Vanskelig å begrunne unntakstenkning

Slik er det ikke nå.

Vi vet veldig mye mer nå enn vi gjorde da. For eksempel vet vi at de verste scenariene heldigvis var langt fra å inntreffe i Norge. Vi hadde kanskje ikke kontroll på smitten, men den var likevel tross alt begrenset. Norge ble aldri New York, der flere hundre tusen var smittet da tiltak ble iverksatt. Tiltakene viste seg å fungere langt bedre enn de fleste hadde sett for seg. I ettertid kan vi slå fast at vi selv med vesentlig mildere tiltak ikke ville fått en kollaps i helsevesenet.

I stedet ble målet noe annet enn det opprinnelig var – nemlig å slå epidemien helt ned. Det er en akseptabel strategi så lenge tiltakene har lav kostnad. Men den kan ikke uten videre begrunne kraftigere kost. I dag har vi langt bedre kontroll på hvor mange som er smittet, og vi vet mye mer om hva som skal til for å redusere spredningen. Det finnes ingen relevant risiko for at vi uforvarende havner i en situasjon der smitten har løpt løpsk og vi ikke har virkemidler for å få kontroll.

Da er det ikke lenger unntakstenkningen som bør ligge til grunn.

Jurist Anine Kierulf spør på Facebook om hvordan Raymond Johansens forsamlingsforbud forholder seg til den grunnlovsfestede forsamlingsfriheten og retten til privatliv.

For at slike forbud ikke skal være grunnlovsstridige kreves en begrunnelse for at tiltakene er nødvendige og forholdsmessige. At begrunnelsene var temmelig rudimentære 12. mars, kan forsvares nettopp som ledd i den unntakstenkningen som da måtte ligge til grunn: Med den smittespredningen vi antok i befolkningen, ville hver dag med forsinkelse bringe oss nærmere en situasjon vi ikke kunne håndtere.

Men tiltakene som ble innført denne uken, kan ikke forsvares med en slik unntakstenkning. Vi har så god kontroll, og smittespredningen er så langsom, at det virker mer enn tvilsomt med tiltak som bryter med grunnleggende rettigheter, helt uten noen begrunnelse for forholdsmessighet og nødvendighet.

Langt færre smittede

Dessuten: Hvis Raymond Johansen hadde forsøkt å begrunne at dette e forholdsmessige tiltak, ville det ikke være helt enkelt. For også på dette punktet er vi langt fra situasjonen i mars, og smittesituasjonen er vesentlig mindre alvorlig – med langt færre smittede og mye langsommere smitteutvikling.

Forrige uke ble var det 292 registrert smittede i Oslo. Noen tenker da at vi kanskje begynner å nærme oss toppnivåene fra mars, da det på det meste var 816 registrert smittede i uken. Men dette er helt galt, og en uheldig konsekvens av mange ennå ikke har tatt ordentlig inn over seg hvor misvisende tallet for registrert smittede var i de innledende fasene av epidemien.

Skal vi tro FHIs anslag, har rundt 65 000 nordmenn vært smittet av koronaviruset. Et plausibelt anslag gitt FHIs modeller er i så fall at mellom 6000 og 8000 Oslo-boere ble smittet i løpet av en uke på toppen av epidemien.

I dag har vi en helt annen kontroll over det reelle antallet smittede. Til tross for langt færrre smittede tester vi mer enn fire ganger så mange som vi gjorde da vi stengte ned – rundt 80 000 i uken. Andelen positive testsvar har sunket dramatisk – fra rundt 6 prosent til bare 0,8 prosent. På toppen av epidemien fikk testene bare fatt i kanskje en tiendedel av de smittede. Sannsynligvis fanger vi nå gjennom smittesporing opp de fleste. Det sanne antall smittede i Oslo i dag er dermed kanskje bare en tyvendedel av hva det var på toppen.

Men øker det ikke raskt? Nei, ikke sammenlignet med situasjonen i mars. På toppen av epidemien var økningen på over 400 prosent i uken, før tiltakene satte en stopper for veksten. Etter sommerferien har veksten i antall registrert smittede i Oslo vært på rundt 20 prosent i uken i gjennomsnitt. Sist uke var økningen 33 prosent fra uken før – men de første dagene denne uken, før noen effekt av Raymond Johansens tiltak, peker snarere mot en synkende trend.

Langt færre eldre smittes

Ikke bare også etter den moderate økningen de siste ukene veldig mye færre som smittes generelt enn det var i mars; dette er spesielt markant blant eldre og dermed mer sårbare. Hvor mange eldre som smittes, er selvsagt avgjørende viktig fordi koronaviruset rammer så skjevt. Nesten to tredjedeler av dødsfallene i Norge har skjedd i gruppen over 80 år.

I toppuken i mars var det i hele landet 127 registrert smittede over 80 år, godt over 7 prosent av alle registrert smittede. Forrige uke ble det bare registrert seks smittede over 80 år – av totalt nesten 600. Allerede før vi korrigerer for at vi nå oppdager flere smittetilfeller, er vi altså nede i mindre enn en tyvendedel av hva vi var på toppen. Nå er nok noe av årsaken til nedgangen i de eldres andel av registrert smittede at vi nå oppdager flere asymptomatiske yngre. Men også blant de aller eldste er en betydelig andel asymptomatiske, og det var høyst sannsynlig derfor mange uoppdagede smittetilfeller også blant de eldre i mars.

Beskyttelsen av de eldre er også bedre i dag enn den var tidlig i vår. I sum er derfor antallet faktisk smittede per uke over 80 i dag enda vesentlig lavere enn en tyvendedel av hva det var den gangen. FHI oppgir ikke tall for Oslo, men hvis fordelingen er lik som blant øvrige smittede, er det snakk om to–tre smittede i uken både siste uke og i gjennomsnitt de siste par ukene.

I en by med 700 000 innbyggere er vanskelig å karakterisere to-tre smittede over 80 år i uken som en kommunal helsekrise. Og at det ikke kan være snakk om store mørketall, blir klart når vi ser på en annen statistikk: Det foreløpig siste koronadødsfallet i Oslo kom ifølge VGs oversikt 17. juli – for mer enn to måneder siden.

Kostnadene er der

Koronaviruset er fortsatt en alvorlig potensiell folkehelsetrussel. Fordi vi har liten immunitet og fordi viruset er så farlig spesielt for eldre, vil det i fravær av tiltak spre seg raskt og ta livet av mange. Vi har sett fra byer i andre land hvor smittsomt og hvor dødelig viruset kan være.

Å påpeke at folkehelsetrusselen fra koronaviruset likevel ikke er så akutt i Oslo i dag, innebærer ingen benektelse av dette. Men det innebærer at vi er nødt til å diskutere den langsiktige strategien, og se på terskelen for tiltak i lys av den.

Da Imperial College kom med sitt dengang radikale paper for å undertrykke koronaviruset i mars – et paper som ble viktig for land som valgte en slags «slå ned»-strategi, snarere enn en slags «brems»-strategi – foreslo de også terskelverdier som ville utløse mer alvorlige tiltak. Et av dem var 100 innlagte på intensivavdeling. I hele Norge er det per i dag én pasient på intensivavdeling, og ingen på respirator.

Skal vi stramme skrustikken og varsle «svært inngripende tiltak», slik Raymond Johansen har gjort, hver gang smitten når de – tross alt – lave nivåene de er på nå, kan det bli et svært krevende år vi har foran oss.

Foreløpig betyr det først og fremst nye avlyste attenårsdager og femtiårsdager, bryllup og dåpsfeiringer, vennemiddager og familieselskaper. Det går ikke ennå vesentlig ut over arbeidsplasser og økonomi. Det betyr ikke at det er til å kimse av: Livet skjer her, nå – ikke bare når man er ung, som Bent Høie sa i sin sterke tale til ungdommen, men for oss alle. Hvis smitten ikke går ned, og byrådet kommer tilbake med enda mer inngripende tiltak, er det imidlertid vanskelig å se for seg at det ikke også vil måtte ramme lommeboken.

Og selv om mange av oss klarer oss helt fint med tiltakene som ble innført denne uken, bør vi ikke glemme at folk er forskjellige livssituasjoner. Forbudet mot å møtes mer enn ti mennesker rammer deg hvis du er ny student i byen, og dette er året du endelig skulle bli kjent med mennesker som deler dine interesser og knytte varige vennskap i voksen alder. De rammer deg hvis du er 35 år, leter etter livsledsager og kjenner klokken tikke for hver avlyste fest eller middag. De rammer deg hvis du drømte om å samle storfamilien til dåp for minstemann mens oldemor fortsatt er i live. De rammer deg hvis du er gammel og ser livets siste år svinne hen med færre besøk og færre invitasjoner enn du hadde trengt.

Eksemplene er kanskje banale, men også reelle og dypt eksistensielle for faktiske mennesker. Det finnes situasjoner der slike tiltak kan være verdt prisen – men begrunnelsen for at det er tilfellet nå, mangler. De inngripende tiltakene i mars var begrunnet med en da berettiget frykt for at helsevesenet kunne bli overbelastet og i verste fall kollapse. Den trusselen er i dag så lite reell, eller i aller verste fall så langt frem i tid, at den ikke kan være styrende for beslutninger i dag. I stedet må vi foreta en nøktern vurdering av kostnader og ulemper ved ulike tiltak, og vi bør si klart hva som er målet og hvorfor.

Det finnes gode argumenter mot et fullt frislipp som vil kunne innebære en brå og kostnadskrevende politikkendring på et senere tidspunkt. Men vi er nødt til å diskutere hva som egentlig er målet med politikken og hva terskelen for «svært inngripende tiltak» egentlig bør være.

Raymond Johansen må kort og godt forklare oss hva som er strategien.

Les også historien om hvordan koronaviruset løp løpsk i New York:

Pluss

Pluss

Døden i New York

Om morgenen 12. mars stod både Norge og New York uten registrerte koronadødsfall. Syv uker senere har viruset krevet 12 000 newyorkeres liv. Hva skjedde?

Nils August Andresen