Gripende og moderne Vildanden

Hva skal vi gjøre med Ibsen i dag? Skal vi pietetsfullt vise hans stykker som kulturhistoriske relikvier eller skal vi i stedet gi publikum noe som kan treffe folk midt i deres egne liv?

Langt på vei er Det Norske Teatrets «oppdaterte» versjon av Villanda i Lars Erik Holters regi, en fulltreffer.

Jeg har naturligvis mine motforestillinger, oppflasket som jeg er på den klassiske Ibsen. Den dannede stue-atmosfæren, med prydvekster og tikkende stueur, er borte – som om slike ting aldri har eksistert.

Til gjengjeld er familien Ekdals fotoatelier sterkt i fokus; under hele forestillingen ser vi frapperende still-life portretter i kjempeformat av stykkets personer, slik de fanges inn i nærlinsen av datteren Hedvig, som her ikke er den tradisjonelle ungpiken, «Barnet», som foreldrene skal beskytte mot å bli voksen, men en halvt aggressiv, halvt sårbar punk-rock tenåring i hettegenser. Hun er fremragende spilt av Gina Bernhoft Gørvell.

Til tross for at Hedvig er i ferd med å miste synet, har hun tatt over rollen som kreativ fotograf. Fotolinsen er hennes blikk, som fremdeles er friskt. Det passer bra, for Hjalmar Ekdal foretrekker som vi vet å ligge på sofaen hvor han kan grunne over sin fantastiske oppfinnelse, et fantasiprodukt han aldri kommer til å skape. Det er hennes (eller egentlig fotograf Pernille Sandbergs) svart/hvitt-portretter av aktørene i forskjellige kameravinkler som fyller lerretet på scenen og inviterer tilskuerne til å ta del.

Budskapet er det sentrale

Om dette er personene Ibsen i sin tid skapte, får være så sin sak. Det er budskapet som er det sentrale. Naturligvis er det regissøren og skuespillerne, som gjennom sine tolkninger av Ibsens tekst, forteller publikum hva de mener budskapet egentlig er.

Hjalmar og Gina Ekdal livnærer seg som portrettfotografer. Gina er ekspert på retusjering, får vi vite, en metafor for dobbelt bokholderi. Datteren Hedvig, som i originalversjonen skal fylle fjorten (seksten på Scene 3), lider av en øyesykdom. På loftet holder familien tamme duer og kaniner, samt en villand som ble reddet etter å ha blitt skadeskutt. Hedvig og hennes bestefar, gamle løytnant Ekdal, sørger for villanden, som de har i en kurv. Men ellers går den gamle, som har vært bjørnejeger i sin tid, rundt på loftet og skyter kaniner.

Gamle Ekdal, som tyr til flasken når han ikke tusler rundt på loftet med sin pistol, har for mange år siden sittet i fengsel for å ha hugget skog på statens tomt. Han var medeier i Høydalsverket sammen med godsherre Werle. Begge var involvert i den ulovlige hugsten, men Werle gikk fri og Ekdal fikk skylden. Han kom ut av fengslet som en nedbrutt gammel mann. Men kjærligheten til Hedvig holder mot i ham.

Godsherre Werle har en sønn ved navn Gregers, som har vært Hjalmars studiekamerat. Etter seksten år treffes de igjen. Nå er Gregers besatt av at alt skal for en dag. Han beskylder sin gamle far for å ha skjøvet ansvaret for elendigheten over på Ekdal, og får samtidig vite at faren har hatt et forhold til en tjenestejente, Gina, som nå er gift med Hjalmar.

Når Hjalmar og Gina kunne starte fotoatelieret, var det fordi de fikk penger til det av godsherre Werle. Men Werle har en annen grunn til å gi støtte, for Gina ble svanger med Hedvig før hun giftet seg med Hjalmar Ekdal. Godsherren har begynt å få problemer med synet. Og denne sykdommen har trolig Hedvig arvet.

Til tross for at Ibsen bedyrer at stykket ikke er samfunnskritisk, henger problematikken sammen med klassesamfunnet. Godsherren fulgte et velkjent mønster; han benyttet seg av sin tjenestejente som seksuell adspredelse, det ble det et barn av, og dette barnets oppvekst skulle sørges for ved at moren Gina snarest mulig giftet seg – med en mann som var sønn av hans tidligere kompanjong som Werle ofret for selv å gå fri.

Når Gregers skjønner hvordan det hele henger sammen, går han til Ekdal og forteller om sine mistanker. Det han ikke skjønner er at denne «rettskaffenhetsfeberen hans» ikke gjør den lille familien noe godt.

Noe av ironien i stykket ligger i at Gregers idoliserer Hjalmar som en mann som skal gjøre det som er moralsk rett og vokse på det – den lumre stueluften (eller stanken) skal luftes ut. Men denne utluftingen kommer i stedet som en bråttsjø over familien og drukner dem.

Komedie eller samfunnsdrama?

Vildanden er ikke et entydig stykke. Ibsen har ikke gjort akademikere arbeidsledige, og det igjen har avfødt en flora av tolkninger. Studenter som, i likhet med villanden, dukker ned «til havsens bund», har mye gress og tare og bite seg fast i før de reddes opp til en tilværelse i kurven på mørkeloftet; om det så er psykologi, symbolisme, metafysikk, sosiologi, eller, om man foretrekker det, Darwin, Nietzsche, Max Stirner og Freud.

Før Henrik Ibsen tok fatt på Vildanden i begynnelsen av attenåttiårene (skuespillet hadde verdenspremiere i 1883), hadde han stort sett gjort seg ferdig med stykkene som regnes som hans samfunnsdramaer, der skyteskivene var offentlige anliggender.

Hvis noen mente Vildanden også måtte høre til denne gruppen, svarte Ibsen at det ikke var et samfunnskritisk stykke, men et familiedrama. Og dermed lå tolkningene åpne for å legge Ibsens eget privatliv under lupen og se hvordan man kunne trekke linjer fra antagonistene Gregers Werle og doktor Relling til ham selv, og fra hans egen far til gamle skrullete Ekdal, han som tasser rundt med skytevåpen på mørkeloftet for å skyte kaniner til søndagsmiddagen.

Stykket ble jevnt over godt mottatt, og skapte ikke den storm som andre av hans stykker gjorde, som Et dukkehjem og Gjengangere. Når det ble rettet kritikk, var det for eksempel fordi han i Vildanden på utilbørlig vis blandet de dramatiske genrene. For er ikke Hjalmar Ekdal, til tross for sine villfarelser, egosentrisitet og hjelpeløshet, en ganske komisk skikkelse, en latterlig figur som vi av den grunn ikke (i likhet med Ibsen selv) klarer å fordømme? Og gjelder ikke det også gamle Ekdal, med sin langpipe, tøfler og forkvaklete fantasier?

Hjalmar har beholdt mye av sin Dickens-inspirerte optimisme, doktor Relling sin lakoniske kynisme, som paradoksalt nok beskytter familien ved å holde livsløgnen oppe i dem. Relling er en røffere utgave av den kyniske, men egentlig empatiske doktoren enn hva vi tradisjonelt er vant med. Mot ham står selve det moralske imperativ, den sannhetssøkende Gregers, som gjennom sin ideale fordring forstyrrer familieidyllen og inviterer demonene inn. Han vil være hunden som dykker ned etter villanden og redder den etter at den har bitt seg fast. I virkeligheten blir han den som ikke bare vrir nakken rundt på den, men ofrer Hedvig, som blir pantet på hans egen skakkjørte rettskaffenhet.

De mer subtile nyanser i Ibsens drama kan aldri én enkelt forestilling frembringe. Så mange av føringene ligger bare i sceneanvisningene. Versjonen som nå vises på Scene 3 er en enkel, renskåren og ujålete versjon, med sterke kontraster og uten tilleggsforklaringer. Regissøren har satt søkelyset på noe helt sentralt, nemlig det om skjer med Hedvig når hennes selvopptatte og selvmedlidende far brutalt og idiotisk avviser henne.

Hedvig redefinerer seg selv i forhold til omgivelsene, og ikke minst publikum, ved å ta i bruk et nytt og uventet grafisk formspråk. Det gjør forestillingen ekstra gripende.