«Bienes historie» – Er dette godt teater?

Romanen gikk som mange vet sin seiersgang verden over. Mange nordmenn har lest boken med utbytte – for temaet Lunde grep fatt i er engasjerende og viktig. Økosystemets sårbarhet opptar mange, forsvinner biene, er hele vårt livsgrunnlag truet.

For å illustrere hva som skjer med biene og med oss, bruker Maja Lunde en fortellerteknikk hvor tre historier veksler boken gjennom. Dette grepet danner premisset for dramatiseringen, noe forestillingen står og faller med.

Økosystemets sammenbrudd

I romanen forteller tre personer sin egen historie. De lever i forskjellige land i forskjellige tidsepoker. William er en engelsk forsker og bikubekonstruktør fra 1850, George en amerikansk bonde og birøkter fra 1980-tallet, og Tao en kvinnelig kinesisk pollineringsarbeider fra 2098. Til tross for at hovedpersonenes bakgrunn er vidt forskjellig, skal det speile bienes utvikling i samme tidsrom. Det er ingen optimistisk historie, for i Lundes roman er bienes æra over i fremtidsfortellingen. I 2098 har verden vært gjennom det store kollapset. Økosystemet har brutt sammen, biene er borte og en atomkrig har ført til store ødeleggelser. Vestens æra er over, bare i Kina finnes det håp, her har en enklave overlevd; komiteen har satt folk i gang – også barna – med å gjøre bienes arbeid, slik skal matproduksjonen sikres gjennom pollinering av frukttrærne i svære kollektive anlegg eller felt for fruktdyrking som gjør arbeidet til livets mening og mål.

Hva som er livets mening er kanskje noe av fortellingenes essens. For selv om bienes historie er den røde tråd, er andre tråder vel så iøyenfallende. Det dreier seg om foreldre og barn, om deres lykke og mangel på lykke, det dreier seg om vinning og tap, og i denne private sfære drives handlingen fremover.

Fiffige dramaturgiske grep

For å sammenfatte fortellerplanene har regissør og dramaturg tatt i bruk dreiescenen. Alt foregår praktisk talt samtidig. Vekslingen mellom fortid, nåtid og fremtid er like så hyppige som bruken av en girspak. Det er et fiffig dramaturgisk grep, men det er ikke uproblematisk for publikum. Folk som ikke har lest boken kan lett falle av. Skal et teater forvente at publikum stiller med ajourført pensum; burde ikke et teater fungere qua teater, og ikke som illustrasjon av et sujett som ligger utenfor teatret? I boken får leseren tid til å leve seg inn i fortellingene; på teateret blir denne «alenetiden» både redigert og avkortet.

Fortellingene har svært ulik kvalitet. Det var fremtidens fortelling som interesserte. Den var gripende. Den kvinnelige pollineringsarbeideren har en mann og et lite barn, barnet blir sykt og forsvinner og kvinnen drar på leting etter barnet i en mørk Kafka-lignende verden hvor den totalitære stat krever sitt offer til menneskehetens beste. Moren Taos sjokkartede opplevelse over kynismen hun møter er medrivende og virkningsfull, og morens rolle er fremragende ivaretatt av Mona Huang, men hva hjelper det når sujettet må konkurrere med to andre sujetter, som ikke fengsler på samme måte. 1800-talls sekvensen virker ganske utværet og stillestående, til tider ufrivillig komisk. «Den engelske pasienten» kunne man kalle den. For stort sett ligger William til sengs, nedbrutt og melankolsk fordi hans teorier om bikuber ikke slår an og hans professor har mistet troen på ham som oppfinner og forsker i bienes ve og vel. På scenen legger William ut om bienes formering, som sjokkerer pietistiske tilhørere. Dette har ingen parallell i boken.

I mellomtiden – det vil si over hundre år senere – har den amerikanske birøkteren George begynt å krangle med sin sønn som ikke vil overta gården og er lei av bikuber, og heller vil satse på universitetsutdannelse og en fremtid som forfatter. (Han skriver en bok om en birøkter som Tao leser en gang i fremtiden når bøker ikke lenger er så tilgjengelig, og alt av teknologi har brutt sammen.) Bienes død inntreffer etter en tid og skaper i George en fortvilelse over at hans fremtid er truet. Ikke bare klodens fremtid, men Georges egen, som er viktigere for ham. I et personlig ragnarok går de tomme kubene opp i flammer, mens George selv nedkaller forbannelsen over seg ved å la en bisverm som har overlevet, stikke ham i hjel, virker det som. Det får man si er en drastisk løsning.

Fin ballett, mislykket musikal

Forestillingens estetikk tilbyr mange funksjonelle og dekorative løsninger. For å illudere trær som skal pollineres i de kinesiske fremtidskollektivene folder det seg ut store parasoller som gråkledde barn bestøver med spesielle børster. Dette er mer utførlig beskrevet i romanen, i likhet med bikubene William har designet. Forestillingen fungerer også som ballettoppvisning, sikkert inspirert av beskrivelser av bienes dans. (Som er beskrevet i romanen). Til å ta seg av dansenumrene har man innkalt forsterkninger fra Den Norske Opera og Ballett. Alt er mønstergyldig fremført og en opplevelse for sansene.

Sangtekstene og sangnumrene, derimot, var en nedtur, for de var mildest talt ganske ubehjelpelige. Kanskje dramaturgen stolte for mye på egne krefter? Det finnes faktisk frilansere i landet. Det var en skuffelse, særlig når forestillingen averteres som en musikal. Musikk er det mye av, men noen musikalske glansnumre er vanskeligere å spore, og hva slags musikal med respekt for seg selv leverer musikknumre som ingen kan klare å huske? Her var det mange trær å pollinere, men ingen evergreens å øyne.

Kanskje en slik forestilling – interessant som den er – rett og slett prøver å gape over for mye. Den har ikke helt bestemt seg for om den ønsker å være ballett, musikal, sosial kritikk, illustrert roman, illustrert vitenskap, samfunnskritikk, dystopi eller ren underholdning. Så finner den ut at den vil være alt dette og enda mer på én gang. Problemet er at dette er vanskelig å virkeliggjøre på en måte hvor alle elementene har like høy kvalitet. Det vil si å gjøre stykket til kunst og ikke bare til et salgbart produkt.