Det er ikke dulling og lulling som hjelper mot pøblene i skolen, sier sosiolog Lars Erik Gjerde som selv var en av dem.
Sosiolog og førsteamanuensis ved UiT Lars Erik Gjerde har skrevet en bok: Skoleanarkiet. I boken analyserer han hvordan skolepolitiske reformer har flyttet makt fra lærer til elev, og derved skapt anarki i den norske skolen. Målet mitt er å bidra til å skape debatt, sier forfatteren.
– Dette er ikke en skolebibel, men et bidrag til å bryte ekkokammeret om skole.
Gjerde vil utfordre eksisterende forestillinger som han mener er feil.
– De som kritiserer skoleanarkiet, kun beskriver de empiriske realitetene, altså økt vold og uro, og politikken som førte skolen dit hen, skriver du i boken. De går ikke dypt inn på de filosofiske, teoretiske og ideologiske grunnene til at lærerne har blitt avvæpnet, hevder du. Hva er de filosofiske, teoretiske og ideologiske grunnene?
– En stor del av politikk baserer seg på en grunnantakelse om mennesket og samfunnet. Man antar at barnet er godt og rent fra fødselen, og at det trenger lite grensesetting fordi det har naturlig godhet. Men hvis det gode kommer fra mennesket, hvor kommer det negative fra? Fra samfunnet. Samfunnet er problemet.
Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau har påvirket norsk skole veldig mye, sier Gjerde. Trolig for mye, mener han. Det er nemlig Rousseaus grunnsyn at godheten kommer fra mennesket og det gode mennesket blir ødelagt av samfunnet.
– Dette ser vi med tanke på skolepolitikken, spesielt mellom 2017 og 2024, og norsk pedagogikk, også i dag. Eleven antas å være naturlig god, og det farlige i skolen blir at man møter samfunnet – representert av læreren og andre voksne.
Ut fra denne filosofien motiveres man politisk til å begrense lærerens innflytelse og makt, påpeker sosiologien. Han anbefaler det motsatte, og mener at all arkeologi, sosiologi og historie mer enn beviser konklusjonen – det vi kaller godt, for eksempel likestilling og frihet, er sosiale konstruksjoner.
– Det gode dyrkes frem i samfunnet, og finnes ikke utenfor. Skolen må med andre ord dyrke frem det gode i barnet, og kan ikke ta for gitt at barnet som seksåring er naturlig godt.
Derfor mener Gjerde at det trengs et oppgjør med den samfunnsnegative tankegangen, og politikken den fører med seg.
Når det gjelder de teoretiske grunnene til at det er blitt et skoleanarki, handler det først og fremst om to tankemåter i norsk pedagogikk som har fått rå ganske lenge, hevder Gjerde.
Man har for det første medvirkningsidealet.
– Det går ut på at barnet skal kunne medvirke så mye som mulig.
Hvis man skal bli en demokratisk borger, må man medvirke og bestemme selv. Intellektuell forståelse er ikke så viktig, mener Gjerde.
– Så lenge folk medvirker, er det bra. Det antas at man lærer og utvikler et demokratisk sinnelag ut fra å praktisere medvirkning, siden barnet uansett har en slags naturlig dragning mot frihet og demokrati.
Dette idealet bygger på en form for idealisme, sier sosiologen.
– Man er medborger fra første klasse. Men det er bare tull.
– Hvorfor er det bare tull?
– Det er en grunn til at seksåringen som slår ned en medelev ikke fengsles. Eller at barn ikke får kjøre bil. De er umodne. Videre er det ikke noe naturlig i å være medborger, det er en status man får gjennom å integreres i fellesskapet, gjennom sosialisering.
Barna blir stadig mer borgere jo eldre de blir, inntil de som attenåringer blir fullverdige, fremhever Gjerde.
– Men mange akademikere antar at de på magisk vis blir fullverdige medborgere fordi de entrer skolen, siden skolen er en offentlig institusjon.
De glemmer at medborgerskapet må dannes, via utdannelse, med vekt på dannelse, påpeker sosiologen.
Det andre idealet, den andre tankemåten, er anerkjennelse. Det er veldig relevant i vestlige samfunn.
– Man skal anerkjenne selv de såkalte vanskelige elever.
Gjerde selv var en slik elev.
Men å si at noen er vanskelig, er krenkende, hevder sosiologen.
– Man flyttet makt fra læreren slik at læreren kunne straffes om læreren krenker mobberen for eksempel ved å si at mobberen er vanskelig.
Krenkeparagrafen 9 A som ble innført av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Høyre-regjeringen i 2017, er egentlig en anerkjennelsesparagraf, fremhever Gjerde.
Men anerkjennelse må være betinget av at du gjør noe godt, mener sosiologen.
– Man kan ikke anerkjenne en nynazist eller en mobber. Hvis man anerkjenner dem, så krenker man ofrene.
Disse hullene ser man ikke, mener Gjerde.
– Anerkjenner du alle, maksimerer du ikke anerkjennelse. Mobbeofre blir ekskludert fra klasserommet når man duller med mobberen.
En nynazist på jobb kan ikke kreve inkludering, sier Gjerde. Da må han slutte å være nazist først. Dette ser egentlig alle, men det har merkelig nok vært vanskelig å begripe når det gjelder en mobber på skolen, sier Gjerde.
– Anerkjennelse må være betinget på at man følger samfunnets verdier, som å behandle mennesker likt uavhengig av hudfarge eller å ikke trakassere medmennesker. Anerkjennelse kan naturligvis ikke være ubetinget, utover helt minimale former, som at vi ikke henretter selv de verste blant oss, som barnemordere, fordi det anerkjennes at de har en viss menneskelighet.
– Hva betyr egentlig anerkjennelse?
– At personen aksepteres som et menneske og at vedkommende har de samme rettigheter som alle andre. Det betyr også at man aksepteres som et medlem av fellesskapet.
Problemene oppstår når det ikke er noen krav for å inkluderes i dette fellesskapet.
Krenkelser er subjektive i den forstand at elevenes subjektive erfaring fordrer handling. Mellom 2017 og 2024 ble elevens definisjon også gjeldende for å avgjøre om lærer hadde krenket eleven, noe som gjorde læreren til understått. Eleven ble hersker i klasserommet.
Tidligere kunne man bli krenket hvis man var misfornøyd med karakterene man fikk, eksemplifiserer sosiologen.
– Noen hadde gode intensjoner med krenkeparagrafen, men de var virkelighetsfjerne. Veldig virkelighetsfjerne.
Hvis en krenkelse skal være legitim, må den være forankret i våre verdier, fremhever Gjerde.
– En del stygge ord om minoriteter er krenkende, uavhengig av om man ikke har vonde intensjoner. Men dette er bestemt på samfunnsnivå.
Krenkelsers gyldighet må vurderes ut fra samfunnets verdier, ikke noe så subjektivt som individets følelser, påpeker forskeren.
Boken til Gjerde er ikke bare teoretisk og analytisk, men også personlig, som denne historien: «Jeg fikk et stempel i en liten bok jeg hadde, om jeg hadde vært snill hver dag en hel skoleuke – da fikk jeg belønning. Brukte jeg vold, ble det konsekvenser, som husarrest. Jeg skulle lære at vold ikke løste noen problemer, og at det hadde kostnader. Deres bidrag var livsviktige for å få skikk på meg. Jeg ble disiplinert – og sivilisert. Jeg begynte å ta skolen seriøst, og har siden den gang vært et fredelig menneske. Jeg har knapt vært i en slåsskamp siden jeg var en liten gutt. Jeg er ikke født fredelig – jeg har blitt fredelig.»
– Dette er jo mannen-i-gata-pedagogikk. Sånn har jeg gjort det med mine gutter også. Straff og belønning, straff og belønning. Hvorfor gjør man det ikke lenger?
– Det har blitt tabu. Å praktisere straff er et onde. Å bli straffet er noe ondt. Man tenker gjerne at hvis noen slåss hver dag, så har han det kjempevanskelig. Men slik er det ikke nødvendigvis. Jeg hadde det ikke vanskelig, jeg var bare en pøbel.
Gjerde tror at kjernen ligger i at man tenker at den voldelige eller den vanskelige har det vanskelig, derfor blir det da dobbelstraff.
– Men straff kan være helbredende. Det viser jo en grense: Hva har du lov til.
Gjerde selv elsket Olsenbanden som barn. Inspirert av dem prøvde han å rane barnehagen sin.
– Da fikk jeg en straff. Jeg fikk ikke lenger lov til å se Olsenbanden.
Helt riktig, mener han selv.
– Jeg har en gutt på fem år som aldri blir straffet i barnehagen, selv om jeg mener at det ganske ofte hadde vært på sin plass. De har i stedet en tro på at man skal snakke sammen og at han skal forstå hva han gjør inni seg hva han gjør, bare vi prater nok med ham. Det frustrerer meg. Som om gutter på fem skjønte noe inni seg.
– Gutten på fem år er så god på innsiden, tenker de. Det skal dyrkes, den godheten. Men en gutt på fem år kan gå i alle retninger. Du starter ikke livet med å være Martin Luther King junior. Det dyrkes frem i fellesskap. Det kan ikke tas for gitt. Det skjønner ikke disse pedagogene.
De lærer på utdanningen sin at man ikke kan si nei og straff er ondt, sier førsteamanuensisen.
– De lærer at er man inkluderende nok, så hadde ikke vedkommende slått.
Men det er ikke samfunnet som er problemet, det er samfunnet som er løsningen, fremhever han.
– Du skriver i boken: «Til min mors forargelse hadde min ungdomsskole en visjon om at ungdommen måtte utdannes ut fra indre motivasjon, hvorav eksternt press, som disiplin, ble regnet som kontraproduktivt og suspekt.” Dette er allerede for 20 år siden, men det høres jo ut som dagens skole. Var det en raddisskole?
– Det var nok det. De krevde nok en viss respekt for medelever og klasseromfellesskapet, men ellers var det opp til indre motivasjon.
– Du skriver videre: «Lærerne hadde begrenset rett til å gripe inn for å tvinge elevene til å arbeide. Jeg fikk da friheten til å velge om jeg ville prioritere nåtiden eller fremtiden, fag eller moro. Som så mange andre barn og unge var jeg ikke moden nok til et slikt ansvar. Jeg hadde, som mange andre, et behov for rammer.» Når ble det rammer?
– Jeg levde i mange år på kanten av samfunnet, kanskje ti år totalt. Jeg droppet ut av videregående, hang med venner, trente og begynte ikke å studere før jeg var 24.
– Indre motivasjon skal være kjernen i faglig utvikling nå, men hva når du ikke har indre motivasjon? De færreste gutter har det!
– Jeg tipper nok at det er realistisk at gutter har mer behov for rammer enn jenter. Jeg tror mange akademikere alltid har vært veldig skoleflinke. Det samme med politikere. De har alltid hatt indre motivasjon, de har ikke trengt disiplin.
Men å ha disiplin er positivt i det lange løp, understreker sosiologien.
– Jeg skulle ønske at jeg hadde blitt tvunget mer i ungdomstiden. Jeg hadde definitivt hatt godt av det.
– Straff og sanksjoner er uglesett, skriver du. Dette samsvarer med mine erfaringer som lærer. Hvem man kan skylde på? Pedagogene i Utdanningsdirektoratet eller politikere i et bestemt parti?
– Det er spesielt fire grupper jeg vil trekke frem. Akademikere, spesielt på lærerutdanningen, med noen få unntak, politikerne, byråkratene og radikalerne i organisasjoner som UNICF eller Redd Barna.
De siste er veldig for at barna skal få makt, sier Gjerde, fordi de vil frigjøre barna fra voksnes autoritet.
– Men det er ikke bra at barn får makt.
Man må få utdannelse og dannelse før man får makt, mener sosiologien.
– Alle politikere, minus Fremskrittspartiet, omfavnet lenge denne tankegangen. Det er mange å skylde på, men når alle er skyldige, er ingen skyldige.
Arbeiderpartiet har snudd, fremhever Gjerde. Høyre også, dog senere enn Arbeiderpartiet, mener han.
– SV, MDG og Venstre kommer neppe til å snu, og Senterpartiet har aldri vært interessert.
– Det har skjedd en liten forbedring når det gjelder disiplin i skolen, ikke sant?
– Det har vært noen steg i riktig retning. Nå har man formalisert at læreren fysisk kan ta tak i eleven. Man har også gjort det mulig å forvise eleven. Det er en bra ting. Kari Nessa Nordtun vet at læreren skal være sjef.
I det minste er ikke læreren lenger under eleven i hierarkiet, konstaterer forskeren.
For når en elev får herse over læreren i klasserommet, blir det et voldstyranni. Elevene ser at man kan kødde med læreren. Anarki er ikke uten hierarki, minner Gjerde om. De som har evnen til å bruke vold, dominerer i et anarki.
– De som fjernet hierarkiet mellom læreren og elevene i skolen trodde at de var snille, og fjernet hierarkiene, men man fikk bare et mer brutalt hierarki.
– Hva kan man gjøre som forelder?
– Noe av det viktigste er å være varsom med å spille på lag med barna sine mot læreren. Man må være skeptisk til egne barn. Barn er noen luringer. De har kortsiktige interesser. Barna skjønner ikke at de ender opp i fengsel eller NAV hvis de ikke skjerper seg. Og så må man, som forelder, engasjere seg i gode samarbeidsrelasjoner med andre foreldre for å skape strengere rammer.
– Man skulle tro at de fleste forskere, politikere og byråkrater instinktivt forstod at barn og unge som regel er umodne. Hvorfor skjønner de ikke det? Har de ikke barn selv?
– Det er et godt spørsmål. Det kan hende at deres barn er som dem selv. Det blir et ekkokammer med barna. Men vi disiplinerer voksne også. Det er ikke noe parti som er mot at man bruker statsmakt. Hvorfor skal det være slik at man bare er god og snill inni seg frem til man er voksen. Men når en utagerende gutt har utagert siden han var fem og blir en voldelig nynazist som 18-åring, så kan vi straffe.
Det hadde kanskje vært bedre å ha begynt tidligere? spør Gjerde retorisk.
Som han skriver i boken sin: «Men som alle tidligere bråkmakere vet – disiplin og straff er ikke onder. Omsorg demonstreres gjennom å stille krav. Det onde er å la mennesker som ødelegger sitt eget og/eller andres liv, fortsette den destruktive ferden de er på.»
Det går bra med mange som faller ut av skolen, sier Gjerde, men man kan ikke legge opp til det.
– Er det for sent å snu skuta?
– Det er ikke for sent selve skuta, men en del liv er det vanskelig å snu nå. Denne politikken har ødelagt tusenvis av liv. Men det er ikke for sent å gjøre noe med skolen.
De flotte katedralene i Firenze tok mange år å bygge, men det hadde ikke tatt mer enn en time å ødelegge, sier Gjerde. Akkurat det samme med skole.
– Du trenger bare ett år på å lage kaos. Og jo mer kaos, dess strengere tiltak trengs for å lage orden igjen.
Gjerde ser grunn til optimisme likevel.
– Men akademikerne som forsker på skolemiljø må først ta noen runder med seg selv. Uten det blir det vanskelig.
De som har misforstått samfunnet, er de villige til å reorientere seg? spør forskeren. Skuta er fortsatt på vei til å kræsje, mener han, men hvis vi fortsetter å snu, kan man slippe unna det verste krasjet.
Dette er som krokodillen og bjørnen, mener forskeren. De har ikke noe moral. De er bare dyr.
– Mennesker uten et samfunn er som krokodillen og bjørnen. De har ikke noe moral. De spiser andre mennesker.
Det er ikke noe koselig, konstaterer Gjerde.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
