Alexandra Irene Larsen har i et anfall av løse og upresise karakteristikker utnevnt meg til intet mindre enn en ‘islamapologet’. La meg foreta et par ytterst nødvendige presiseringer og korrigeringer.
Det er ikke i den naive tro at Larsen vil endre eller moderere sitt syn på verken muslimer, islam eller norske forskere, men ganske enkelt fordi hennes påstander ikke kan stå uimotsagt.
Der de fleste av oss både som forskere og i vårt hverdagsliv lever i en verden av gråsoner, og et samfunn hvor pragmatiske og balanserte kompromisser mellom individer mellom ofte nokså ulike livsoppfatninger fremstår som nødvendige, lever tilsynelatende Larsen i en svart-hvitt verden av binære motsetninger, hvor det gode står mot det onde, og sistnevnte først og fremst synes representert av noe hun kaller for ‘islam’. Det er også med utgangspunkt i denne logikken at hun deler verden inn i ‘islamkritikere’, og ‘islamapologeter’. De første representerer – nær sagt uansett hva de faktisk representerer, og hvilke metoder de bruker for å nå sine mål – de gode kreftene. De sistnevnte er moralsk klanderverdige ‘kulturrelativister’ og representerer de onde kreftene som på grunn av sitt angivelige samrøre med sine studieobjekter – og i særdeleshet «fundamentalistene» blant dem – må nedkjempes, for at lyset fra opplysningen og de liberale verdier skal kunne skinne over Norge og Europa.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
