Er paven liberal?

Er Pave Leo egentlig liberal? 

Encyklikaet «Magnifica Humanitas» er et liberalt festskrift, men religion og politisk filosofi er likevel ikke alltid sammenfallende.

«Å være menneske betyr å være fri» sa Pave Leo XIV til et lydhørt publikum i UNESCOs hovedkvarter i Paris i forrige uke. Besøket var første stans i en rundreise i Frankrike, den første pavelige reisen til Frankrike på 18 år. Hos UNESCO brukte paven taletiden sin på å minne om at vi mennesker, til tross for all ondskap og urettferdighet som finnes i verden, faktisk har mulighet til å leve ut friheten vår på en positiv måte, til berikelse for oss selv og for samfunnet rundt oss. 

Dette er knapt noen revolusjonerende katolsk postulering, langt i fra, men til tross for at den er understreket mange ganger, har den amerikanske paven gjort mer enn mange av sine forgjengere for å minne om hvor relevant den er i møtet med samtidens politiske utfordringer. På en stillfaren, men tydelig måte tar Pave Leo tydelig stilling i det globale politiske ordskiftet. Hvert offentlige utsagn, hver reise, hvert besøk, ser ut til å være et argument i en større, global politisk diskusjon.

Det ville vært nedlatende å karakterisere pavens engasjement som kun et innslag i en politisk debatt. Pavens handlinger har åpenbart et religiøst fundament og et religiøst formål. Samtidig er de filosofiske – og praktiske – konsekvensene av argumentasjonsrekken hans relevante – og påfallende like liberalismens hovedprinsipper. 

En verktøykasse

For alle som vil forstå pavens tankegang bedre, er encyklikaen «Magnifica humanitas» et godt sted å starte. En encyklika kan best beskrives som et pavelig rundskriv og beskriver og begrunner pavens syn på ulike problemstillinger eller sosiale realiteter. «Magnifica humanitas» er Pave Leo XIVs første encycklika, og selv om hovedformålet er å tydeliggjøre Den katolske kirkens syn på utviklingen av kunstig intelligens, er resultatet et skriv som favner langt bredere enn det – «Magnifica humanitas» er en konsis og kortfattet introduksjon til Den katolske kirkens sosiale doktrine.

Som paven selv understreker i teksten, er ikke denne sosiale doktrinen et repertorium av tekniske løsninger og økonomiske og politiske modeller, men snarere et «sett med prinsipper som leder den troende i tolkningen av historiske prosesser og samtidige utfordringer» – altså en slags religiøs-filosofisk verktøykasse som kan anvendes på de utfordringene mennesket til enhver tid står overfor. 

Det sentrale fundamentet for doktrinen er naturlig nok at mennesket er skapt i Guds bilde og at menneskenes verdighet gjelder likt for alle mennesker og er ukrenkelig. Arbeidet med å verne om menneskeverdet er imidlertid ikke begrenset til religiøse institusjoner. Tvert imot kaller Pave Leo FNs Menneskerettserklæring av 1948 «et av de mest høyverdige uttrykkene for menneskelig samvittighet noensinne» og en «milestein på veien langs menneskehetens moralske fremskritt». 

Han bekrefter også at «bevegelsen som har ført til identifisering og erklæringen av menneskerettighetene er en av de mest relevante bestrebelsene som noen gang er foretatt for på en effektiv måte å kunne forsvare menneskets verdighet». 

I forlengelsen av det, understreker paven hvor viktig det er at stater legger til rette for individuelt initiativ og for et sivilsamfunn som er i stand til å «aktivere energier som kan komme fellesskapet til gode». Av samme grunn, altså fordi den enkeltes initiativ i seg selv er en verdi, er det viktig å unngå paternalistiske og avhengighetsdannende strukturer som risikerer å forminske ansvaret den enkelte har for seg selv og for fellesskapet. 

EU-tilhenger?

I forlengelsen av denne absolutte prioriteten som gis menneskeverdet, forsvarer paven alle de institusjonene som har vokst opp under den liberale verdensordenen og som fremmer dialog og samarbeid. I en særstilling i så måte står selvfølgelig demokratiet, som bygger på prinsippet om likeverd og som mer enn andre styreformer legger til rette for konfrontasjon og dialog, vitale instrumenter i det paven kaller en felles sannhetssøken. 

Pavens støtte til europeiske institusjoner er en praktisk konsekvens av støtten til demokratiet.  Mens han var i Frankrike fant paven derfor tid til en stopp i Metz, Robert Schumans hjemby (Schuman er for øvrig på vei mot helgenstatus i Den katolske kirke). På den måten uttrykte han sin støtte til en europeisk politikk som legger vekt på internasjonalt samarbeid i en verden der slikt internasjonalt samarbeid er under sterkt press – «en verden der stater og individer har blitt stadig mer usiviliserte» som paven selv sa.

Det er også i dette lyset at vi må se pavens advarsler når det kommer til den digitale virkeligheten – hovedformålet med «Magnifika Humanitas». 

Unngå Babels syndrom

Paven anerkjenner hvor viktig informasjon er for et velfungerende samfunn, men han understreker at kommunikasjon er mer enn spredning av informasjon, det er kulturdannelse. Derfor beklager han at «instrumenter som kunne vært brukt til å legge til rette for konfrontasjon og deltakelse, ofte blir brukt til å skape forvrengte fremstillinger av virkeligheten og, ved å blande fakta og meninger, til å utviske grensene mellom det som er sant og det som er usant». 

Han minner videre om at de som kontrollerer digitale plattformer (og andre kommunikasjonsmidler) har makt til å legge frem sin egen versjon av virkeligheten og fremstille denne som sann, men advarer om at sannferdig informasjon faktisk ikke kan ha sitt opphav i sentralisert eller automatisert kontroll.

Paven ønsker imidlertid ikke å bannlyse instrumentene som gjør slik informasjonsdominans mulig, men han oppfordrer til en bedre styring med dem: 

«Vi må unngå Babels syndrom, altså en dyrking av profittmotiv som ofrer de svakeste, en dyrking av det uniforme som flater ut alle forskjeller, påstanden om at det finnes ett enkelt språk – også digitalt – som kan oversette alt, til og med det menneskelige mysterium, til tall og prestasjoner». 

Skilleveien

Katolisismen (mer enn andre grener av kristendommen) under Leo XIV står på mange måter frem som den moralske kjernen som liberalismen, i sitt innerste, mangler. 

Men bare nesten. For før besøket i Metz var paven nemlig også i Lourdes, dit troende i flere hundreår har reist for å bli kurert for sykdommer. 

I Lourdes minnet Leo XIV om at hvert menneskeliv, uansett hvilken tilstand det er i, har en iboende og ukrenkelig verdighet og fortjener å kureres, akkompagneres og få lindring fra lidelser, også med vitenskapens hjelp. 

For ham er det et argument mot, og ikke for, aktiv dødshjelp. «Medisinen kan aldri stå til tjeneste for en programmert død», sa han, og understrekte dermed et av de viktigste punktene der katolsk tro skiller seg fra brorparten av liberal filosofi. 

Kanskje er det imidlertid nettopp når de skiller lag at det blir tydelig hvordan pavens ord og handlinger har en moralsk tyngde som ikke-religiøse liberale argumentasjonsrekker mangler – og det at tro er et personlig og intimt spørsmål, mens liberalisme er en politisk og filosofisk overbevisning. De to kan overlappe, men er i sitt vesen ulike. 

Likevel, i en verden der liberale politikere sliter med å finne løsninger som er overbevisende nok i møte med både populistiske løfter og neoliberale krav, kan Pave Leo XIVs moralske ballast unektelig være til hjelp, også for ikke-troende.