For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
KULTUR
Superhelt-franchisen har i årevis gått sin seiersgang i Hollywood. Fjorårets storslåtte Avengers: Endgame var den 22. filmen fra Marvel Cinematic Universe (MCU) siden 2007 og står igjen som historiens mest innbringende spillefilm på kino.
Mens Marvel fortsetter å legge gullegg til eierne i Disney, har rivalene i DC Comics slitt mer med sine utgivelser – Gal Gadot som Wonder Woman er et hederlig unntak. Netflix har hatt suksess med egenproduserte superheltserier som Daredevil og Jessica Jones, for ikke å snakke om briljante The Umbrella Academy. HBO lokker blant annet med megahiten Watchmen.
I et slikt serielandskap er det åpenbart at Jeff Bezos’ utskjelte imperium ikke kunne være noe dårligere. Resultatet er den mørke, humoristiske og avhengighetsskapende serien The Boys, som i disse dager er aktuell med sesong to på Amazon Prime.
Mens de fleste filmer og serier viser superheltene som, vel, helter – dog med sine egne problemer, utfordringer og mørke sider – snur The Boys rollene på hodet. I dette universet er superheltene, eller «the supes» som de kalles, antagonistene.
Allmennheten er selvsagt ikke klar over dette. Supes er megakjendiser som spiller i egne blockbuster-filmer, driver ulike former for veldedighet, markedsfører varer og selvsagt redder mennesker i fare. Alt administreres av det gigantiske internasjonale konglomeratet Vought, som nå lobbyerer Kongressen for å bruke superhelter i det amerikanske forsvaret. De mest kjente, kjære – og økonomisk innbringende – er The Seven, bestående av de syv fremste supes.
Medlemmene av The Seven er i stor grad basert på karakterene fra DC-universets Justice League. Homelander er velsignet med de samme evnene som Supermann. The Deep kan, i likhet med Aquaman, kommunisere med havets skapninger og puste under vann. Nærmest usårbar og kledd i en svært avslørende rustning er Queen Maeve tilsvaret på Wonder Woman. Black Noir er, som navnet tilsier, kledd i svart med klare likhetstegn til Batman. Og akkurat som DCs The Flash er A-Train verdens raskeste mann.
I serien følger vi Hughie, som ser kjæresten Robin eksplodere i en foss av blod og gørr idet hun ved et uhell bokstavelig talt blir løpt igjennom av A-Train. Hughie har vokst opp med å forgude supes, og hans virkelighet rystes når han innser at Robins død ikke vil få noen konsekvenser for de ansvarlige. Som mektig superhelt beskyttes A-Train av Vought, og nærmest som en formalitet tilbys Hughie 40 000 dollar for tort og svie mot at han signerer en taushetserklæring og fortsetter livet sitt som om ingenting har skjedd. Det er da den brautende Cockney-briten Billy Butcher, herlig spilt av Karl Urban, dukker opp og lover Hughie hevn. Sammen danner de en lurvete gruppe på fem – de såkalte «gutta» seriens tittel henviser til, selv om én av dem er kvinne – for å ta opp kampen mot Vought og The Seven.
Det blir fort tydelig at Butcher selv virkelig hater superhelter, og det er vanskelig å klandre ham for det. Ikke bare er de tilsynelatende fri for ansvar for sine handlinger, mange av dem mangler grunnleggende empati. Bak kulissene ser vi dem fritt vise sitt hykleri: A-Train bærer ikke på skyldfølelse eller anger for å ha forårsaket Robins død, men forteller lattermildt en kompis om hvordan han svelget en av tennene hennes som et insekt på landeveien. Ezekiel, en superelastisk predikant som er Voughts ansikt utad til USAs kristenkonservative, deltar i homoorgier. Homelander – den fremste av dem alle – lar et kapret passasjerfly styrte i havet når han innser at han ikke kan redde samtlige ombord. Redningsaksjonen er ment å styrke argumentet for implementeringen av superhelter i det amerikanske forsvaret. Kan den ikke bli perfekt, konkluderer Homelander med at det er bedre å la vitnene dø for så å spinne tragedien til egen vinning.
«With great power comes great responsibility» forklarte Ben Parker til sin nevø, Peter, kort tid etter at sistnevnte var blitt bitt av en radioaktiv edderkopp. Men hva skjer når de med den store makten ikke lever opp til det store ansvaret som følger med? Menneskehetens historie er full av eksempler på dem som misbrukte makt for egen vinning eller lot seg korrumpere, samtiden likeså. Den nåværende lederen av den frie verden er verken den første eller siste som benytter sin posisjon til å berike seg selv og familien. Seriens eget produksjonsselskap, Amazon, er et av verdens største selskaper og hadde i april en markedsverdi tilsvarende 1,14 billioner (ja, billioner på norsk) dollar. Likevel behandles de lageransatte nærmest som livegne i et middelaldersk hertugdømme. Hvorfor skulle egentlig superhelter være noe bedre?
Det er ikke så enkelt som at superheltene er onde fordi de er superhelter. Noen har latt makten og den konsekvensfrie tilværelsen gå til hodet på dem. Andre er innerst inne dypt usikre, og hevder seg ved å nedverdige dem med mindre makt. Selv den soleklare sosiopaten Homelander har en bakgrunnshistorie som – om ikke unnskylder – i det minste kan bidra til å forklare hvordan han endte opp slik. Som del av et topphemmelig eksperiment vokste han opp under konstant overvåkning av forskere som verken gav ham kjærlighet, omsorg eller intimitet. Slik ser serien ut til å hinte om at selv godhjertede Supermann kunne blitt en katastrofe dersom han ikke hadde vokst opp i det varme og trygge hjemmet til ekteparet Kent på gården i Kansas.
Homelander søker omsorg, men mangler grunnleggende empati. I oppveksten ble han nektet det ene og lærte aldri det andre. Kanskje ikke overraskende gjør det noe med karakterens forutsetninger for å føle ansvar overfor andres ve og vel. Dette er likevel ikke nok til å rettferdiggjøre Homelanders handlinger. Mennesker har evnen til å reflektere, ta egne valg og utvikle oss, uavhengig av hvor vi kommer fra. Mange har utrettet gode ting til tross for å komme fra dårlige kår.
«If you want to find out what a man is to the bottom, give him power. Any man can stand adversity – only a great man can stand prosperity.» Dette sitatet tilskrives ofte Abraham Lincoln, men kom egentlig fra juristen og taleren Robert Ingersoll i en omtale av den avdøde presidenten. Poenget for Ingersoll var at Lincoln hadde nesten absolutt makt, men aldri misbrukte den, «bortsett fra på barmhjertighetens side», som han senere skrev.
Kanskje tillater makten allerede tungt belastede mennesker å fortsette i en nedadgående spiral uten mulighet til å bedre seg? Den massive markedsføringen av disse personene som samfunnets beste borgere – de har til og med «helt» i stillingstittelen – kan videre bidra til å gå til hodet på dem. Tilsynelatende er nettopp det tilfellet med superheltene i The Boys. Deres negative sider forsterkes proporsjonalt med makten og prestisjen. Sånn kan den største helten også bli den største skurken. Nok makt kan tillate en både å tro og forvente at man kan slippe unna med absolutt hva som helst. Det hjelper selvsagt å ha et gigantisk multimilliardmaskineri i ryggen, bemannet av umoralske bedriftsdemoner som står klare til å dekke over den minste ripe i omdømmet. Et plettet rykte betyr lavere avkastning til aksjonærene, må vite.
Sånn sett kan superheltene i The Boys ses på som en ekstrem parodi på oppførselen til noen av våre jævligste kjendiser. Harvey Weinstein var en mektig Hollywood-produsent og forkjemper for progressive politiske kampsaker, men viste seg å være selve symbolet på #metoo. O.J. Simpson var kjent og kjær nok til ikke å dømmes for dobbeltdrap i det som ble kalt The Trial of the Century, som det i dag fremstår som ganske tydelig at han var skyldig i. Etter den britiske fjernsyns- og radiopersonligheten Jimmy Saviles død kom det frem at han i tiår systematisk hadde misbrukt barn seksuelt. I Saviles tilfelle har det kommet anklager om at apparatet rundt ham forsøkte å dekke over sannheten.
Serien hinter imidlertid om at ikke alle supes må være antagonister. Starlight – det nyeste tilskuddet til The Seven ved seriens begynnelse – er en idealistisk 23-åring fra Iowas maisåkre som kommer til storbyen for å leve ut superheltdrømmen. I likhet med Hughie rystes også hun av sitt første møte med heltene fra oppveksten. Det blir heller ikke bedre når det viser seg at de ansatte i Vought kun er opptatt av å markedsføre henne, ikke at hun faktisk skal gå ut og redde liv. Dermed gjør hun opprør mot ukulturen i Vought. Starlight kan – som navnet hinter til – vise seg å bli et lyspunkt i alt mørket. Den forløsende kraften som skaper forandring til det bedre.
The Boys har en morbid og plump humor som letter på stemningen mellom drap, vold og tragedie i de timelange episodene. Skildringen av deres ferd gjennom moralske gråsoner i arbeidet med å gjøre slutt på Vought og The Seven er et annet interessant aspekt ved serien. Her skal ingen slippe unna uten blod på hendene. De titulerte «Gutta» utpresser, manipulerer og dreper også, men målet gjør at vi som seere aksepterer midlene – i hvert fall inntil videre.