Monarki og demokrati

Skal debatt om statsformen gi mening, må den legge til grunn at politikk dreier seg om relative, ikke absolutte størrelser.

Å ha skifte av statsform som hjertesak, er ikke av de mest utbredte politiske preferanser i Norge. Av de politiske partiene er det ingen andre enn SV som har overgang til republikk på programmet, men fremsettelse av grunnlovsforslag i sakens anledning har nærmest hatt karakter av en halvhjertet rituell pliktøvelse hvert fjerde år. Da Hanna Kvanmo i sin tid ble spurt om saken i en partilederutspørring på TV, følte hun seg åpenbart lite bekvem med å forsvare et programpunkt hun visste var dårlig egnet til å skaffe partiet nye velgere og foretrakk derfor å berolige seerne ved å vise til at skiftet av statsform slett ikke behøver å innebære noen dramatisk forskjell, - det ville jo være fullt mulig å velge kronprinsen som den første president!

Hanna Kvanmo hadde det fortrinn som partileder at hun var en jordnær politiker. Derfor innså hun at det skal godt gjøres å finne et politisk budskap med mindre velgerappell i Norge enn avskaffelse av monarkiet som statsform. Den viktigste grunnen til det er ikke teoretiske overveielser om hvilken statsform som er den ideelle, men den historiske erfaring med det kongehus vi har.  Det har tjent landet godt i hverdagens politiske virkelighet, og det har hatt en overordentlig viktig funksjon som samlende nasjonalt symbol i krisetider. Dessuten har det i usedvanlig høy grad synliggjort monarkiets viktigste funksjon: rollen som kontinuitetsbærer. Ikke mange land har klart seg med to skifter av statsoverhode gjennom mer enn hundre år.