For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Fransk kattepine
Norge og Frankrike har én ting til felles: de tradisjonelle politiske skillelinjene forflytter seg. Men mens Norge går videre, står Frankrike på stedet hvil.
Publisert
Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Ut av de norske urnene kom et klart flertall, og Arbeiderpartiet med sin rødgrønne sidefløy kan fortsette. I Frankrike har regjeringen til sentrumspolitikeren Francois Bayrou levert sin avskjedssøknad. Den ble akseptert.
Den nye statsministeren president Macron har utnevnt, Sebastien Lecornu, er den tredje på ett år. Det viser bedre enn noe annet den politiske ustabiliteten landet befinner seg i. I dag skal en hittil ukjent bevegelse «blokkere alt». Han som har stiftet den, entreprenøren Julien Marissiaux, har som program at folket skal ta over gjelden, Frankrike må ut av EU, lønningene må bli mye mer rettferdige og det må finne sted en «produktiv omplassering». Dette prosjektet har naturligvis en forutsetning: Macron må gå av.
En tung gjeld
Det kommer ikke til å skje, selv om både ytre venstre (LFI) og ytre høyre, Marine Le Pen, krever det. Hun vil for så vidt helst ikke det ennå, for hun har en dom hengende over seg som gjør at hun ikke kan stille til gjenvalg. Ankesaken kommer opp i begynnelsen av 2026. Hennes mål er presidentvalget i 2027 – og bare det.
Det er ganske riktig gjelden som er det store problemet. Frankrike har i mange år levd over evne. Landet har eurosonens største statsgjeld på svimlende 3 300 milliarder euro. Det gjelder særlig offentlige utgifter. Den allerede høye offentlige gjelden har nylig steget til rundt 114 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), og dette gjør Frankrike til landet med den tredje høyeste gjeldsraten i eurosonen, bak Hellas og Italia.
Dette har skjedd uavbrutt siden ... 1973! I 52 år har det franske statsbudsjettet vært i underskudd hvert år. Omfanget av gjelden er så stort at tilbakebetalingen av den har blitt statens største utgiftspost. Den innsnevrer ubønnhørlig bort regjeringens handlingsrom og gjør det stadig vanskeligere å utarbeide et budsjett, sier sosiologen Jerôme Fourquet.
Ingen kompromissvilje
Det var nettopp budsjettet som felte regjeringen Bayrou. Ikke minst beslutningen om å fjerne to fridager fra kalenderen. Det sjokkerte velgerne. Dessuten viste han veldig liten vilje til å forhandle med de politiske partiene om dette, enten de var i opposisjonen eller ikke. Helt ulikt det vi er vant til i Norge.
Ingen franske regjeringer er i bunn og grunn i stand til å lytte til folket. Regjeringens manglende evne til å løse de grunnleggende problemene som det franske folket står overfor: forverringen av helse- og utdanningssystemene, økningen i kriminalitet over hele landet, synkende kjøpekraft … kan minne mye om hva vi sliter med i Norge. I tillegg kommer – igjen – den politiske ustabiliteten. Siden Macron ble gjenvalgt i 2022, har det vært seks utdanningsministre!
Etter det sviende nederlaget i Europavalget i fjor valgte han å oppløse nasjonalforsamlingen og skrive ut nyvalg. Det gikk dårlig. Ingen fikk et klart flertall, og det oppsto tre uforsonlige blokker. En for anledningen samlet venstreside fikk kanskje et knepent flertall, men Macron har siden nektet å utnevne en statsminister fra den siden. Som hans forgjenger Nicolas Sarkozy sier: «Han har en tilbøyelighet til å kaste bort tid og sitt ønske om å alltid sette høyre fot i venstre sko.»
Streiker
Franskmenn flest er irriterte og trette av politikernes krangling. Det er en av hovedgrunnene til den store oppslutningen om de kommende aksjonene i morgen og 18. september. Macron, som ofte fører an internasjonalt, sliter på hjemmebane. Det er han ikke alene om. Hans forgjenger Jacques Chirac sa: «Jeg vet at det er en vanskelig oppgave å lede statens anliggender. Men kanskje jeg hadde undervurdert vanskeligheten litt.» Og François Mitterrand kompletterte: «Den muskuløse høyresiden er aldri så sterk og velstående som når landet er i trøbbel. Om nødvendig skaper den trøbbel.»
Så får vi se om Macrons nye statsminister kan trylle, det vil si oppnå enighet om budsjettet aller først. Jeg tviler.
