Dette blir dyrt

La oss starte med Arbeiderpartiets styringsevne. Støre har på forhånd gjort det klart at han ikke har noen ambisjoner om å dele regjeringsmakten med noen etter nattens seier for de rødgrønne. (Jeg ser det er blitt populært i skravleklassen å kalle dem for tuttifrutti, og dette kommer trolig til å feste seg, men fargene er fremdeles rødgrønne, selv om en rød og en grønn nyanse til er kommet med i flertallet. Tuttifrutti uten gult er rødgrønt). 

For Arbeiderpartiet er det bedre å stå frem med en klar politikk fra regjeringen, som man så må inngå kompromisser rundt, enn å inngå kompromisser i to runder – først i regjering, så med støttepartiene, slik Solberg-regjeringene måtte. 

Problemet er at budsjettene bare kan gjøres opp en vei, og at alle de fire støttepartiene må være med. To av dem har aldri behøvd å inngå kompromisser i Stortinget. Det lukter dyr smøring her. Jeg skrev lørdag at det er tvilsomt om Arbeiderpartiets løfter om å ikke øke samlet skattenivå holder. Det er rett og slett for mange utgifter som skal økes i budsjettforhandlingene med de fire. Dersom Stoltenberg skal fortsette som finansminister, vil han nødig bruke for mye oljepenger, men det finnes en viss fleksibilitet, og det finnes også andre triks, som økt utbytte fra statsselskaper.