For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
SPALTIST
Alle vellykkede land har en sterk, (relativt sett) effektiv og ukorrupt offentlig sektor. Men alle vellykkede land har også en livskraftig privat sektor, og hva er poenget med den?
I et innlegg i Klassekampen 13. april, under overskriften «Skade for å dele», irriterer professor Bent Sofus Tranøy seg over Arbeiderpartiets slagord «skape for å dele».
Han mener at «den underliggende ideen er at før vi kan dele noe som helst, må vi tjene penger på noe annet. Med på lasset følger en forestilling om at enkelte økonomiske aktiviteter skaper verdier, mens andre bruker dem».
Eller sagt på en annen måte: Det kan virke som at noen, også politikere, tror at de økonomiske verdiene skapes i næringslivet, mens offentlig sektor bare bruker dem. Og slik er det naturligvis ikke.
Tranøy illustrerer det hele ved å peke på at produksjon av Bamsemums regnes som verdiskaping, fordi det skjer i et marked, mens produksjon av helsetjenester ikke er verdiskaping, fordi det (stort sett) skjer i offentlig sektor. Men det ville jo ikke bli omvendt, dersom Bamsemums plutselig ble produsert av et offentlig monopol, mens alle helsetjenester ble private.
Denne typen feilslutninger har også Olav Slettebø skrevet om i Morgenbladet.
Jeg er enig med Tranøy. Man kan av og til få inntrykk av at noen tror at verdier bare skapes i privat sektor.
Det er kanskje forståelig at folk som ikke er økonomer, kan tro at det er slik. Men politikere bør forstå det, og det tror jeg at Arbeiderpartiet gjør. Ordbruken er presis når temaet løftes frem på partiets hjemmeside. Der står det at «et vekstkraftig privat næringsliv som går med overskudd, bidrar til å finansiere verdens beste velferdsstat» (min uthevning). Og det er jo riktig, i hvert fall hvis man mener at vår velferdsstat er verdens beste.
Når Tranøy tar opp dette, er det nok for å sette søkelyset på alt det viktige som offentlig sektor gjør og få frem at det ikke bare dreier seg om å bruke eller sløse med ressurser. Det er et viktig perspektiv.
Men man kan også snu på det og løfte frem et annet perspektiv.
Jeg tror nemlig at de aller fleste mennesker, og absolutt alle politikere, vil være i stand til å forklare oss hvorfor det er viktig å ha en sterk offentlig sektor.
Men ville alle greie å forklare hvorfor vi trenger en sterk privat sektor?
Alle vellykkede land har en sterk, (relativt sett) effektiv og ukorrupt offentlig sektor. Men alle vellykkede land har også en livskraftig privat sektor, og hva er poenget med den?
«Hvor vi produserer hva, er i stor grad et spørsmål avgjort av politiske beslutninger», skriver Tranøy.
Men hvis offentlig sektor i prinsippet kan gjøre alt, slik Tranøy argumenterer for, hva skal vi da med privat sektor?
Jeg tror mange kunne ha nytte av å tenke nærmere over det. Det finnes jo tross alt dem, også i den norske partifloraen, som mener at vi ikke trenger en privat sektor av betydning.
Min eks-kollega Gard Løken Frøvoll har skrevet et eget Civitanotat om det, og her er noen av de grunnene han peker på.
Norge har verdens
største offentlige sektor, målt som andel av BNP (for fastlands-Norge) og som
andel sysselsatte. I årene som kommer, vil det bli en kamp om å tiltrekke seg
gode folk, siden både offentlig og privat sektor trenger mer arbeidskraft. Da
er det om å gjøre å sikre en god balanse mellom privat og offentlig sektor.
Tranøy har rett i at regjeringen tar feil når den påstår at det er behovet for eksport som gjør at vi trenger en sterk privat sektor. Det er ikke et påtrengende problem for olje- og gassnasjonen Norge.
Men det er mange andre gode grunner til at vi trenger en sterk privat sektor, og jeg har nevnt noen av dem her.
Det dreier seg om innovasjon, produktivitetsvekst, valgmuligheter, mangfold og maktdeling – og muligheten til å skape en god og mest mulig effektiv offentlig sektor.