Derfor må politikere lyve

Blant mine apolitiske venner får jeg ofte høre at de ikke gidder å høre på TV-debatter lengre. «De bare krangler hele tiden, uten å ville lytte til hverandre og ha forståelse for hverandres motargumenter», forteller de meg. Frustrasjonen er forståelig. Det blir slitsomt å høre politikere angripe hverandre i en slags konkurranse der det handler om å skryte mest mulig av alt man har gjort, og komme med de spydigste beskrivelsene av motstanderens politikk.

Likevel ligger det en naturlig forklaring bak konseptet, som jeg stadig må fortelle dem.

Når politikere deltar på TV- eller radiodebatter representerer de nemlig først og fremst ikke seg selv, men partiet sitt. Stort sett har de blitt invitert til å formidle og forsvare partiets vedtatte politikk. Det innebærer at det ikke er debattantens personlige overbevisning som er i sentrum, men partistandpunktet. Dette standpunktet er mest sannsynlig vedtatt på et landsmøte – partiets øverste organ. Debattantene skal altså ikke bare forsvare sin egen mening, som tross alt kan endre seg, men et standpunkt som et helt parti har stilt seg bak. Da kan man simpelthen ikke la seg overbevise av motstanderen eller erkjenne at standpunktet har enkelte svakheter.