Derfor må politikere lyve

Blant mine apolitiske venner får jeg ofte høre at de ikke gidder å høre på TV-debatter lengre. «De bare krangler hele tiden, uten å ville lytte til hverandre og ha forståelse for hverandres motargumenter», forteller de meg. Frustrasjonen er forståelig. Det blir slitsomt å høre politikere angripe hverandre i en slags konkurranse der det handler om å skryte mest mulig av alt man har gjort, og komme med de spydigste beskrivelsene av motstanderens politikk.

Likevel ligger det en naturlig forklaring bak konseptet, som jeg stadig må fortelle dem.

Når politikere deltar på TV- eller radiodebatter representerer de nemlig først og fremst ikke seg selv, men partiet sitt. Stort sett har de blitt invitert til å formidle og forsvare partiets vedtatte politikk. Det innebærer at det ikke er debattantens personlige overbevisning som er i sentrum, men partistandpunktet. Dette standpunktet er mest sannsynlig vedtatt på et landsmøte – partiets øverste organ. Debattantene skal altså ikke bare forsvare sin egen mening, som tross alt kan endre seg, men et standpunkt som et helt parti har stilt seg bak. Da kan man simpelthen ikke la seg overbevise av motstanderen eller erkjenne at standpunktet har enkelte svakheter.

Man kommer derfor ikke – til noens overraskelse – til en TV-sendt debatt for å diskutere en sak hvor det handler om å komme frem til en felles enighet, slik vanlige diskusjoner gjerne har som formål. I en politisk TV-debatt handler det utelukkende om å overbevise lytterne om at deres standpunkt er det riktige. Det betyr ikke at man internt i partiene – eller i uformelle diskusjoner blant meningsmotstandere – ikke kan gi uttrykk for at man forstår motargumentene, og la seg overbevise. Likevel må vi erkjenne at dagens format – til tross for enkeltes frustrasjon – er nødvendig for å bevare partidemokratiet.

Men er omkostningene for store?

Selv om formatet har en naturlig forklaring, er det verdt å spørre seg om konsekvensene som følger er rimelige. Denne betingelsen ved samfunnsdebatten har nemlig flere negative sider ved seg.

Først og fremst fordi velgerne, slik som flere av mine venner, kan føle at distansen blir for stor mellom vanlige folk og politikere. Når vi som politikere utvikler en egen debatteknikk og måte å snakke på, kan det virke fjernt for mange. Det fremstår både påtatt og lite genuint. Dermed kan det bygge opp under en tiltagende politikerforakt, og demotivere mange fra å engasjere seg i politikken

En annen negativ konsekvens er at politikere opplever at de må mene det «riktige» for å bli gjenvalgt eller klatre videre i partihierarkiet. Ethvert parti har nemlig sin egen diskurs der visse meninger, som ellers kan være kontroversielle i samfunnsdebatten og befolkningen for øvrig, blir sett på udiskutable internt i partiet. Dermed kan partimedlemmer som ytrer seg mot disse se langt etter fremtredende posisjoner. Det resulterer i at mange politikere ikke tør å ytre motstand, eller enda verre – slutter å tenke selv.

En annen utfordring er medienes rolle. Når vi skal reagere på nyheter, blir de mest unyanserte sitatene belønnet mest. Du vet for eksempel godt at det er større sannsynlighet for å nå overskriftene dersom du bruker ordet «skammelig», enn hvis du påpeker at «du er kritisk, men må se hele forslaget før du kommer med ytterligere kommentarer».

Så hva gjør det med oss som både sendere og mottagere av politiske budskap? Når svartmalende karakteristikker blir normalen, vil også våre forventninger tilpasses deretter. Det gjør at lavmælte og nyanserte innlegg ikke når gjennom – hverken hos avisredaksjonene eller i velgernes oppmerksomhet. Dermed blir ytterliggående meninger fremhevet, og inntrykket om en polarisert debatt befestet hos velgerne.

Ikke vær en politisk dust

Kommunikasjonsrådgiver Svein Tore Bergestuen skriver i en kronikk om hvordan dagens politikere må «slutte å oppføre seg som duster». Jeg tror han har et poeng. For ofte tyr vi politikere – og kanskje spesielt oss ungdomspolitikere – til overlegenhet og latterliggjøring. Der vi argumenterer med den største selvfølgelighet at akkurat våre løsninger er de riktige, uten å vise et snev av respekt for motparten.

Men det er mulig å forsvare partiets vedtatte politikk, uten å måtte ty til usaklige karakteristikker. Politikere kan vise at de har forståelse for hverandres argumenter uten å la seg overbevise eller endre mening av den grunn. Det vil ikke bare fremme en mer saklig og informativ debatt, men kan også være i politikernes egeninteresse: Velgere stemmer oftere på politikere som utviser menneskelige egenskaper som ydmykhet og sympati.

Det bør også gjenspeiles i dagens politiske debatter.