Mer kunnskap om skatt – ja takk!

Reaksjonene lot ikke vente på seg da forslaget om en stor forskningsbasert utprøving om et arbeidsfradrag ble lagt frem denne uken. Jeg har vært del av forskergruppen som har jobbet med å utrede dette siden i fjor sommer. 

Jeg hadde ikke engang kommet ut av rommet hvor pressekonferansen fant sted før Venstres Ane Brevik i Aftenposten uttalte at «Dette er jo en helt absurd lotteriordning, i stedet for å trekke ut tilfeldige unge bør de gi alle sammen skattefradrag (…) Dette er urettferdig, vilkårlig og dønn useriøst». 

Fremskrittspartiet fulgte opp: «I stedet for å gå bredt og målrettet til verks, kommer Stoltenberg med forsøk på en lotteriordning i skattesystemet, hvor noen få utvalgte får lavere skatt – og andre ikke» sa Hans Andreas Limi, i samme sak. 

Sylvi Listhaug trodde først det var en aprilspøk.

Høyres leder, Erna Solberg, uttalte: «Hvis AP ikke hadde lagt vårt forslag fra den gangen i skuffen hadde vi nå visst om det virket». 

La meg forsøke å gi noen svar til dette. 

La oss begynne med det siste, altså at om AP hadde gjennomført Høyres forslag ville vi nå visst hva som var effekten. Et helt sentralt poeng i vår utredning er å anslå hva vi kan lære av ulike forskningsdesign, og det Solberg sier her er rett og slett ikke riktig. Fradraget som ble foreslått den gangen var ikke veldig stort (ca ¼ av det som nå ble foreslått) og det ble ikke foreslått innført på en måte som egner seg for evaluering. Å estimere effektene av det foreslåtte fradraget – uten et slikt forskningsdesign – ville ikke la seg gjøre. 

Tar man seg tid til å sette seg inn i utredningen, burde dette være greit å forstå. 

Reaksjonene fra alle de tre borgerlige partiene er at regjeringen heller bør gi skattelette til alle – og ikke bare til et tilfeldig utvalg. Dette er, slik jeg ser det, en helt oppkonstruert problemstilling. Det går helt utmerket å kombinere generelle skattelettelser til alle med et forsøk i en bestemt del av skattesystemet slik vi her skisserer. Det vil trolig kreve enkelte justeringer i forsøksdesignet, men det burde være fullt ut håndterbart. Det er altså ikke noe motsetningsforhold mellom å gi skattelettelser til alle og det å ha en forskningsbasert utprøving av et spesifikt arbeidsfradrag. 

Fra Brevik og Limis uttalelser kan det virke som om de ser helt bort fra at formålet med forsøksordningen er kunnskap.

Brevik innvender også at forslaget er «vilkårlig» og «urettferdig». Dette er riktig, og det er verdt en skikkelig diskusjon. Det er på ingen måte spesielt for dette forsøket, men gjelder i alle randomiserte forsøk. Samtidig kan det sies å være mer krevende å godta i dette forsøket, siden det omfatter betydelige økonomiske beløp for den enkelte. 

At mange vil oppleve dette som urettferdig, tror jeg er riktig. Jeg mener det er en pris verdt å betale for å få viktig kunnskap, men jeg har ingen problem med å se at dette kan vurderes ulikt. 

Jeg tror likevel det er lurt å ta seg litt tid til å tenke seg om før man konkluderer. Spørsmål om forskningsetikk, forholdet mellom borger og stat og tilliten til offentlig sektor er krevende, og siden dette er metodikk som allerede benyttes på mange områder av samfunnet kan det være lurt å forsøke å danne seg en oppfatning om helheten før man trekker revolveren – hvis ikke risikerer man å møte seg selv i døra.

Mitt utgangspunkt er at forskning som gir ny kunnskap om effekter av skatt så vel som offentlig pengebruk, burde heies frem av de borgerlige partiene. 

Når det gjelder skatt og arbeid, er det faktisk sånn at kunnskapsgrunnlaget er litt i endring. Kort fortalt har det vært vanlig å anta at den såkalte «inntektseffekten» er så liten at den kan ignoreres. Nyere forskning fra blant annet Norge kan tyde på at dette ikke er riktig. Konsekvensene av dette er at forskningen kan tyde på at velferdstapet knyttet til skattlegging av arbeid er større enn det som har vært vanlig å legge til grunn. 

Noe av målet med et forsøk som dette er nettopp å få sikrere kunnskap om dette. Skattlegging og skattebetalernes penger bør brukes med forsiktighet, fordi de har en alternativ verdi for skattyterne. Men all den tid vi alle erkjenner at en omfattende skattlegging er et nødvendig onde, burde det være enkelt å være enige om at skattleggingen bør gjøres så effektivt som mulig. Effektivitet skal åpenbart veies opp mot andre hensyn – men uansett hvordan det skal vektes trenger man kunnskap om effektivitetstapet. 

Jeg vil oppfordre borgerlige politikere til å tenke seg om og sette seg inn i saken.