På gjengroingens stier

Før var jeg en heltemodig skogplanter, men nå står jeg igjen som en miljøkriminell undergraver av norsk kultur. I mellomtiden har sitkagranene mine fortsatt å vokse.  

En av erfaringene man får når man lever lenge er at rett og galt har en tendens til å forandres. Nå ja: Tilsynelatende. Allerede på 50-tallet var jeg overbevist om at i politikkens verden var det to sykdommer, nazisme og kommunisme. Riktignok var de forskjellige fra hverandre, slik pest og kolera er forårsaket av forskjellige bakterier og har forskjellige sykdomsforløp. Men de fører likevel til de samme elendigheter. Overbevisningen om dette var, naturlig nok for en 10-åring, ikke basert på vitenskapelige studier, men jeg hadde heller ikke vitenskapelige data for å tro at jorda var rund, og tok likevel også dette for god fisk, noe jeg fortsatt gjør. Stor var derfor overraskelsen da jeg rundt 1968 av medstudenter ble belært at dette ikke var riktig. Nå ja: ikke når det gjaldt jordens form. Men kommunisme, som jeg full av mistillit hadde trodd var en sykdom, ble jeg nå fortalt var en vidundermedisin. Men det er slett ikke denne velkjente historien jeg skal fortelle akkurat nå.

Heller ikke skal jeg fortelle om hvordan jeg den gang også trodde at enten jeg skrev på nynorsk eller bokmål, eller engelsk, for den saks skyld, burde jeg forsøke å skrive i henhold til etablert ortografi og grammatikk. Men nå, etter at en virkelig frekk finsk dame i Lillehammer (slett ingen fiktiv figur i Lillyhammer) har gjentatt dette, er jeg blitt belært av moderne (pedagogiske) nordmenn om at også dette var galt, og at slike krav, med tilhørende kritiske røde streker, tvert i mot skaper en nasjon av tapere. Ja, kanskje er dette forklaringen på at Norge nå er rangert som nr. 76 i herrefotball. Sorry: herre fotball.