På jakt etter en generasjon

Begrepet ironigenerasjonen ble for første gang brukt i en norsk avis i 1996. Stedet var Dagbladet og pennen ble ført av Tom Stalsberg. Siden har begrepet blitt hyppig brukt av både akademikere, mediefolk og hvermansen. Men hva betyr det, egentlig?

For enkelte er kanskje problemstillingen banal: Det er det Harald Eia holdt på med. Eller det er alle som noensinne gjorde noe som helst på 90-tallet, med unntak av Tande-P. Eller det er det man sier mens man smiler og rister på hodet etter at noen i vennegjengen dro en vits man ikke skjønte. Men for meg er det ikke åpenbart. Jeg har rett og slett aldri skjønt hva du mener når du snakker om ironigenerasjonen.

Litt kontekst er på sin plass. Jeg er 28 år. Da jeg vokste opp, var ikke Erlend Loes Naiv. Super. kontrær – den var pensum på ungdomsskolen. Anne-Kat. Hærland var etablert humordronning. Det var ikke uvanlig at familien samlet seg for å se Team Antonsen. Med andre ord: Jeg husker ikke hva som kom før. Hvis ironigenerasjonen var en revolusjon, vokste jeg opp under direktoriet.