For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Frp er populært fordi Listhaug ikke går med på at ord betyr så mye
Fagorganiserte som stemmer Frp er ganske mange. De er notorisk lei av venstresidens snakk om retorikk.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
På en måling i januar i år svarte 30 prosent av LOs medlemmer at de ville stemme Frp. Ap fikk bare 20 prosent. I en måling i mai fikk Ap 32,9 prosent og Frp 22,4 prosent. Den høye oppslutningen om Frp interessant.
Det kan være en av grunnene til Ap er så harde i klypa med Frp. AUF-leder Gaute Skjervø hevdet i debatten på NRK fredag 5. september: «Og Sylvi Listhaug, hun anerkjenner ikke det organiserte arbeidslivet. Hun tar avstand fra fagforeningene.»
Dette hevdet Skjervø til tross for at det i Frps program står:
«Et sterkt trepartssamarbeid mellom arbeidsgiversiden, arbeidstakersiden og myndighetene har vist seg å være vellykket for å sikre forutsigbare rammevilkår, nødvendig moderasjon og evne til omstilling.»
Fagforeningsfradraget
Frps ønske om å kutte i fagforeningsfradraget bidrar nok mer til Arbeiderpartiets kritikk. Det blir ofte hevdet at fagforeningsfradraget er veldig viktig for å opprettholde organisasjonsgraden i Norge. Det støttes av forskning, men også hva fagforeningene selv gjør for å tilby billige eller attraktive medlemskap er av betydning. Fagforeningsfradraget har blitt doblet under sittende regjering. Hvis dagens nivå på fagforeningsfradraget er så avgjørende, burde jo andelen som stemmer Frp være lavere? Kanskje de bryr seg om helt andre saker? Kan det skyldes at det er toppene i fagforeningene, og deres allierte, som tjener mest på høyt fagforeningsfradrag?
Fagforeningsfradraget virker slik at man får 22 prosent (ordinær skatt) igjen av fradragsberettiget beløp (i 2025 maks 8250 kr). Det gir 1850 kr mindre i skatt, hvis man betaler 8250 kr for medlemskap.
La oss anta at det blir ikke-sosialistisk flertall ved valget i dag, og at fradraget på 8250 kr halveres. Da får arbeidstaker mindre igjen på skatten. 925 kr istedenfor 1850 kr. Besparelsen vil Frp bruke på å sette ned inntektsskatten. Det tjener arbeidsfolk på. Sett med mer venstrevridde «felleskapsorienterte» øyne vil skatteinngangen øke på grunn av kutt i fradraget. Det kan så Stortinget bruke på andre gode formål, som styrket kommuneøkonomi, gratis ferjer eller flere sykkelveier.
LO er selvfølgelig avhengig av ganske høye inntekter, og de trenger medlemmer, men er det rimelig at alle skattebetalere skal bidra med dette gjennom et såpass høyt fradrag? Er ikke det å tiltrekke seg medlemmer LOs eget ansvar? LO klarte det jo før fagforeningsfradraget ble doblet.
LO sitt eget ansvar
En måte å gjøre det attraktivt å være fagorganisert, er jo åpenbart lav pris, skal vi tro på de som mener fradraget er så avgjørende. Torstein Ulserød har foreslått endringer som kan gi billigere medlemskap. LO kan dessuten spare mye og gi billigere medlemskap ved å gi litt mindre penger til Ap, kutte i støtte til allslags prosjekter og kurs, redusere administrasjonen, finansiere mindre av de ensidige reklamene i valgkampene, eller redusere støtten til Agenda og FAFO. Sistnevnte har for eksempel en sagnomsust sommerfest med fri bar hver sommer. Hvor stor glede har lavtlønna i arbeiderklassen av denne festen?
Kanskje noen av de fagorganiserte som stemmer Frp, gjennomskuer snakket om at fagforeningsfradraget er så viktig. Det kan tenkes at de mener at velferden og tryggheten deres ikke forsvinner om fagforeningsfradraget halveres. 925 kr mindre igjen på skatten på et år er ikke voldsomt.
Frykter dyr klimapolitikk
De er kanskje mer redd for hvordan Arbeiderpartiet og Høyres nye klimamål kan påføre dem store skatteøkninger og gjøre jobber i olje- og gassindustrien enda mer usikre. Frp sier de nye klimamålene kan koste 170 milliarder i året. Det ble brukt som argument i debatten i NRK på fredag. Tallene er usikre, men heller ikke tatt ut av løse luften. De er beregnet av samfunnsøkonom Øystein Sjølie. Han har påpekt hvor uansvarlig det er å øke klimamålene til Norge uten å beregne hva det koster. At de såkalte styringspartiene har gått med på dette er oppsiktsvekkende, og vi skal ikke se bort fra at det bidrar til at Sylvi Listhaug er ganske populær i arbeiderklassen.
Hverken Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre svarte Listhaug, da hun tok opp dette i debatten på fredag. Eva Stenbro skrev interessant om debatten i Nettavisen samme kveld:
«Jonas Gahr Støre avviste tallet som Listhaug la frem.
– Jeg har aldri hørt det tallet før, sa han.
– Det er billigere å forebygge enn å reparere, skjøt Erna Solberg inn, og fikk ros fra Gahr Støre for sin briljante argumentasjon.»
At Listhaug får så dårlig svar bekymrer nok arbeiderklassen mye mer enn Trygve Svensson og hans medsammensvorne forstår. Sylvi Listhaug burde under samme debatt selvfølgelig ikke kalt Skjervø for «notorisk løgner». På generelt grunnlag bør vi være svært forsiktige med å anklage andre for løgn i politisk debatt. Det skjer likevel, og det er en utvikling som er bekymringsverdig, men det er også mye annet å være bekymret for i norsk politikk.
Arbeiderklassen er et annet sted
Mange av de fagorganiserte som stemmer rødgrønt, og i alle fall de som stemmer Frp, er sannsynligvis ganske likegyldige til høylytt moralisering om begrepet «notorisk løgner», og at det angivelig viser at vi nesten har Trump på norsk.
De er arbeiderklasse, og de vet hva som skaper velferd og verdier. De nikker sannsynligvis til Nils August Andressen sin kritikk av Paris-avtalen. For hvis det «grønne» skiftet blir altfor dyrt og påfører Norge store kostnader, så vil vi få store velferdstap. De frykter kanskje det kan skape stor politisk uro. Ja, så stor uro at det legges til rette for ekte trumpisme på norsk.
Det er ikke Listhaugs ord som skaper Trump på norsk. Det er mangel på seriøs diskusjon om hva som skaper reelle verdier, og sikrer frihet, velstand, og velferd.
