På vei mot emokratiet

Liberale har mest grunn til å frykte en utvikling der identitetspolitikken får råde grunnen i samfunnsdebatten, mener medieviter Alex Iversen.

Publisert Sist oppdatert

Det går et spøkelse gjennom Europa, identitetspolitikkens spøkelse. I hvert fall om man skal tro Alex Iversen, som nylig skrev en kronikk om temaet i VG.

– Hvis det ender med at vi lukker oss inne i harde, uforsonlige identiteter som smeller mot hverandre som biljardkuler på et biljardbord i stedet for å snakke sammen om felles politiske problemer, går det dårlig med den offentlige politiske samtalen. Noen dager på Facebook føler jeg vel, for å være helt ærlig, at vi har havnet der allerede, sier Iversen til Minerva.

Identitetspolitikken springer ut av en mobilisering på vegne av en gruppe med felles erfaring av urettferdighet og marginalisering. Den er ofte knyttet til hudfarge, kjønn, seksualitet eller etnisitet, og de har ofte en forankring i sosialkonstruktivistiske teorier vi kan kalle postmoderne.

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt årsabonnement til kr 999,-

Bestill her

Digitalt månedsabonnement til kr 119,-

Bestill her

Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-

Bestill her

Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-

Bestill her

Powered by Labrador CMS