Populærkulturens überseksuelle mann

Jan Thomas så en UFO mens han satt i et boblebad, og han hever seg over janteloven.

My Way, Jan Thomas, 2010. Aschehoug, 232 sider.

Jan Thomas’ My Way er tidvis bare mas, men mot slutten av boka vender han tilbake fra Hollywood, til Norge. Etter hvert blir det faktisk vel verd å lese.

Jeg vet ikke om det er fravær av tenkning — eller genial tenkning — når Minerva ber meg skrive et kulturessay om My Way.

Det figurerer sikkert noen kjendiser i boken som gjør historiene ekstra imponerende. Det har jeg dessverre ikke fått med meg. Ikke fordi jeg ikke har lest den, men fordi Minerva har satt en populærkulturelt hjernedød mann, som knapt vet hvor Hollywood er, til å skrive om den.

Her representerer Jan Thomas en moralsk styrke som man ikke i like høy grad finner i høykulturelle eller akademiske kretser.

Lavkulturell problemløsing Jan Thomas er imponerende på den måten at han snakker like åpent og enkelt om sitt selvmordsforsøk som om hvor deppa han ble etter at en mislykket frisørtime. Jan Thomas skammer seg ikke over at han blir lurt, tidvis er svak eller roter seg inn i håpløse forhold. Det er kanskje banalt, men likevel befriende, at han i så liten grad forsvarer seg selv.

Jan Thomas sier at han ofte har levd i nuet og på impuls, latt seg lede mer av hjertet enn hodet. Men til tross for naiviteten er han ikke uansvarlig, han tar selv skylden for problemene han roter seg inn i.

Her representerer Jan Thomas en moralsk styrke som man sjelden finner i høykulturelle eller akademiske kretser. Jan Thomas beveger seg i det lavkulturelle og populærkulturelle feltet, han roter seg inn i problemer og finner på lavpanna ting som å innlede et forhold til en gift mann og bruke steroider. Men det løser seg.

Og dette er noe spesielt for lavkulturen: Folk roter seg veldig lett opp i problemer. Men åpenheten og viljen til å inngå kompromisser og å tilgi, gjør at problemer løser seg på en helt annet måte enn i høykulturelle kretser.

Universitetet og Arnved Nedkvitne burde ta seg en prat med Jan Thomas.

I høykulturelle kretser hater vi hverandre livet ut på grunn av en dårlig bokanmeldelse. Universitetet og Arnved Nedkvitne burde ta seg en prat med Jan Thomas. Lavkulturens måter å løse problemer på er uten ære, den er pinlig, flau og skamløs, men den lykkes.

I høykulturelle kretser er det mer tabu å si at man ønsker anerkjennelse og oppmerksomhet for arbeidet sitt. Behovet for anerkjennelse og oppmerksomhet er likevel ikke mindre. Og når det ikke kan kommuniseres åpent og tydelig, kommuniseres det indirekte. Helvete er i gang.

Full av selvsagtheter My Way er full av selvhjelpsfraser. Jan Thomas tror på dem. Riktignok er han er full av humor og sier rett ut at humor hjelper ham til å overleve. Men verdiene og livsfilosofien er like lite preget av et ironisk tilsnitt som tvil eller innebygd kritisk selvrefleksjon.

Når Jan Thomas sier at det er viktig å være seg selv full og helt, ja, hundre prosent, så mener han det.

Når Jan Thomas sier at det er viktig å være seg selv full og helt, ja, hundre prosent, så mener han det. Jan Thomas’ livsfilosofi er fullstappet av enkle fraser som: ”Det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere”, ”for å kunne elske andre er det en forutsetning at man elsker seg selv først” og ”man må beskytte seg mot negative energier og i stedet dyrke de positive kreftene”. Når Jan Thomas er selvkritisk, er han tilbakeskuende. Han sier blant annet at han har vært for selvsentrert. I dag har han lært.

Jan Thomas er ikke til salgs. Flere ganger understreker han at det er under hans verdighet å ha sex med noen for å oppnå gevinst. Det er ikke hans stil.

Selvsagt har jeg forståelse for at Jan Thomas synes det er uverdig å ha sex med mennesker for å oppnå en økonomisk eller karrieremessig gevinst, men er det så nødvendig å nevne det i tide og utide? Det imponerer meg like lite som finansakrobater som til stadighet nevner at innsidehandel ikke er deres stil.

Kritiserer sosialdemokratiet My Way handler mye om hvordan Jan Thomas skiftet partnere mens han bodde i USA, og om hvordan han raskt vekslet mellom å være modell, skuespiller eller gjøre stylingjobber. Dette blir i tillegg til snakk om astrologi og spirituelle opplevelser etter hvert litt masete og tar for mange sider.

Jan Thomas er herlig naiv når han forventer at lesere skal ta ham på alvor når han skriver at han en kveld sitter med ”krystaller som etter sigende virker rensende” og opplever ”en hellig stund” med to venner. De bestemmer seg for å ta et boblebad, og mens de sitter der, under en stjerneklar himmel, kommer et sirkelformet lys seilende.

I vanlig og ukritisk stil antyder Jan Thomas at det kan ha vært en UFO. Det er forståelig at den mannen må heve seg over janteloven.

Jan Thomas sier ikke mye om politikk og samfunnsspørsmål, men når han gjør det, er han verd å høre på. Det er ikke bare glamour og anti-jantelov han lærer i USA. Han snakker om den beinharde konkurransen i Hollywood, og om at bare de sterkeste klarer seg. Men han fokuserer ikke bare på den amerikanske individualismen, han snakker også om styrken i det sivile samfunn.

Det amerikanske samfunnet er dypere enn det norske, slik Jan Thomas oppfatter det.

Det amerikanske samfunnet er dypere enn det norske, slik Jan Thomas oppfatter det, og han reflekterer over dette når han analyserer Norge kritisk. Det er ingen vits å omformulere det han sier, for han sier det godt nok selv:

”Å være født i Norge er som å ha vunnet i lotto. Vi lever i et velferdssamfunn på en fredelig plett på jordkloden, hvor vi nyter godt av alle slags sosiale goder. Vi er skjermet mot mye elendighet og utrygghet, og på et vis tror jeg det gjør oss bortskjemte. Vi er vant til et samfunn som ordner opp og tar vare på oss. I USA eksisterer ikke den samme formen for sosial trygghet, og folk som lever nederst på den sosiale rangstigen, har det mye tøffere. Amerikanerne har en sterk tradisjon for å drive med veldedighet. Folk oppretter private fond til inntekt for humanitære prosjekter og samler inn penger til forskjellig gode formål … For nordmenn kan dette virke fremmed.”

Jan Thomas kritiserer sosialdemokratiet. Kan det bli bedre?

Ingen crazyhomo Jan Thomas er kritisk til homofile og lesbiske som fremstiller seg selv som sirkusartister og klovner. De er, med sine Gay Prides, sine egne verste fiender. Jan Thomas slakter parader for lesbiske og homofile: ”Et fargerikt samfunn og fellesskap for folk med ulike seksuelle legninger er ikke det samme som ekshibisjonisme.”

Han har et meget godt poeng. Det er bra å kjempe for likeverd og like rettigheter, men må man å ta på seg en nonnedrakt, gå i parade og suge på slangeagurker for å få frem poenget?

Jan Thomas slakter parader for lesbiske og homofile.

I USA var Jan Thomas i en periode partner med en rik forretningsmann og skilt tobarnsfar. Han har vært stefar for to unge gutter. I den forbindelse ville Ricky Lake lage en reportasje fra et hjem hvor barn levde med to fedre. Men Ricky vraket saken. Jan Thomas mener det var fordi han og partneren Edward var for normale. Showet ønsket to crazy, homofile foreldre.

Han har i hvert fall rett i at han ikke er crazyhomo. For Jan Thomas er ingen parodi på en homo. Han er en kjekk, veltrent og maskulin homo. Det er nok derfor mange kvinner mellom 30 og 50 liker ham så godt. Ikke alle kvinner liker P2 og rødvin og finner sitt überseksuelle idol i Jonas Gahr Støre. Noen kvinner er opptatt av utseendet sitt og ser på TV Norge eller TV3. I den verdenen er det Jan Thomas som tar dem på alvor — ikke Jonas Gahr Støre.

• Lars Gauden-Kolbeinstveit (f. 1980) er utdannet filosof og arbeider i Civita.