Storm i et radioaktivt vannglass

Det norske deponiet for lav- og mellomradioaktivt avfall, KLDRA, har det siste året fått mye negativ presse, spesielt i Teknisk Ukeblad.

Bakgrunnen er en rapport fra Norsk Nukleær dekommisjonering (NND) fra desember 2021 som kritiserer anleggets sikkerhet i et langtidsperspektiv, i tillegg til at det er funnet radioaktivt tritium i vann som renner ut av anlegget.

«Men 24 år etter at det sto ferdig, må det rustes opp for flere hundre millioner. Kanskje må det bygges helt nytt», skriver Teknisk Ukeblad.

I pressedekningen og rapporten fra NND får vi presentert en masse dramatiske tall, men de settes ikke i sammenheng med naturlig bakgrunnsstråling, og det blir aldri forklart hvor urealistiske beregningene bak tallene er.

Teknisk Ukeblad skriver at det renner radioaktivt avfall ut av lageret, men nevner ikke at mengdene radioaktivitet de finner i vannet er godt innafor WHOs grense for drikkevann.

Beregningene som angivelig viser at lageret ikke er sikkert i et langtidsperspektiv, forutsetter blant annet at vi ikke klarer å bygge noen få kvadratmeter tett tak.

Det samfunnsnyttige avfallet

Kombinert lager og deponi for radioaktivt avfall (KLDRA) ligger i Himdalen i Aurskog-Høland og mottar radioaktivt avfall fra medisin der radioaktive isotoper brukes innen diagnostikk og til å behandle forskjellige typer kreft, fra industrien, fra forskning og fra våre hjem.

Om du har en ionisk brannvarsler, inneholder den en liten americium-kilde som sender ut alfa-partikler og varsler om den blokkeres av røyk. Når den har tjent ut sitt virke med å holde deg trygg for brann, ender den sitt liv i Himdalen.

Himdalen mottar altså noe av det mest samfunnsnyttige atomavfallet vi kan tenke oss.

Opp i betongbåser

Lageret ligger sprengt inn i en bergkolle rundt tre kilometer øst for Øyeren, og rundt 20 minutter sør for Lillestrøm. Inngangen ligger langs en liten vei som snirkler seg fram mellom små tjern, små åkre og høye grantrær.

Fra inngangen skrår tunnelen oppover mot en liten servicebygning der IFE, som har ansvar for drifta av anlegget til Statsbygg, har kontorer og der de utfører overvåkingen med anlegget.

Innenfor servicebygget, under 50 meter fjell, ligger det fire like store lagerhaller og i hver av dem er det støpt inn fire betongbåser (noen ganger omtalt som sarkofager). Betongbåsene er bygd av armert betong og er på størrelse med grunnmuren til et lite hus og står på et tykt lag grov og drenerende pukk. Hver av betongbåsene har et volum på litt under 100 kubikkmeter og er åpne på toppen.

Med ei traverskran i taket løfter de inn tønner med radioaktivt avfall som veier mellom 150 kilo og ett tonn. I takt med at betongbåsene fylles av tønner, etterfylles de med betong mellom tønnene, til betongbåsene er fulle.

I internasjonal sammenheng er Himdalen forskjellig fra mye annet som er bygd, i og med at det er bygd over grunnvannsnivået. Sikkerhetskonseptet i Himdalen går ut på at den dagen anlegget er fylt opp og vi stenger døra, blir betongbåsene stående tørre, mens eventuelt vann som filtreres inn gjennom berget over anlegget renner ut gjennom pukken og gjennom drensrørene i gulvet.

All den tid du har et tett tak på betongbåsene og at vannet renner fritt ut av anlegget, vil betongbåsene holdes tørre og det vil ikke være noen radioaktive partikler som unnslipper fjellhallen. Sikkerhetskonseptet er altså basert på den radikale ideen om at vann fortsatt vil renne unna bakke i framtida.

For denne typen anlegg settes det en rekke krav til både hvor mye radioaktivt avfall det kan motta, hvilken type radioaktivt avfall og hvor mye en eller annen person langt inn i framtida kan motta av dose fra dette avfallet.

Statistisk fare

Ofte når vi hører om radioaktiv stråling, oppgis det i Becquerel og det forteller oss hvor mange radioaktive henfall du har per sekund. Becquerel er omtrent som å telle antall atomer, måle en temperatur eller alkoholprosent.

Doser vi mennesker mottar måles i Sievert (Sv), og vi kan tenke på det som promille. Becquerel er hvor mye prosent alkohol det er i en gitt type drikke, mens Sievert er hvor stor promille vi får.

Tommelfingerregelen for Sievert er som følger; blir du eksponert for 10 Sv over kort tid, vil du bli syk og mest sannsynlig dø innen noen uker. 1 Sv over kort tid vil gjøre deg syk, men sannsynligvis ikke ta livet av deg. Tid er en veldig viktig faktor, sprer du dosen ut over lang tid er det mye mindre farlig enn om du får samme dose på kort tid.

Det er som med alkohol. 1 øl om dag gjennom et helt år er noe annet enn 365 øl på en kveld.

Mengden naturlig bakgrunnsstråling vi får måles i millisievert (1000-dels Sievert) og ligger i Norge på 4,5 millisievert (0,0045 Sv) i året. Den høyeste naturlige bakgrunnsstrålingen finner vi i Ramsar i Iran der den ligger på 130 mSv i året. Under 100 til 150 mSv i året finnes det ingen statistisk sammenheng mellom risiko for kreft og stråledose.

I konsesjonskravene satt til KLDRA av Direktoratet for strålevern og atomberedskap (DSA) er kravet at ingen person skal kunne eksponeres for mer enn 1 mikrosievert stråling per år. En tusendels millisievert. Dette er en helt ekstremt liten dose.

Til sammenlikning får vi en dose på mellom 5 og 10 mikrosievert når vi tar et røntgenbilde hos tannlegen. En flytur mellom Oslo og New York gir deg en dose på 40 mikrosievert. Dette er i tillegg doser vi får på kort tid, kravet til Himdalen er spredt over et år.

Det er langt under én 4500-del av hva vi får av naturlig bakgrunnsstråling i Norge.

For å finne ut hvor stor dose (eller promille, om vi skal videreføre metaforen over) et menneske kan få en eller annen gang langt inn i framtida lages det teoretiske beregninger basert på en rekke faktorer som hvordan lagret er bygd, hvilken type radioaktivt avfall som er i lageret, og hva nå enn vi mennesker måtte finne på å gjøre rundt lagret etter det er forseglet.

For hvert ledd i dette lange og kompliserte regnestykket runder de alltid oppover om det er usikkerhet rundt en faktor, slik at de er på den sikre siden. I tillegg antar de ting som at taket over betongbåsene svikter, at vann renner gjennom betongbåsene og at en person lever hele sitt liv på den mest kontaminerte flekken utenfor utløpet for dreneringa, drikker alt vann fra en brønn rett ved anlegget og dyrker all maten sin der.

Om personen drar på sommerferie på Gjøvik, kjøper mat på Coop og drikker boks-cola vil dosene vedkommende får bli langt lavere igjen.

Utette tak og logikk full av hull

Men i NND-rapporten som kom i 2021, som ble gjengitt i saken «Atombommen» i Teknisk Ukeblad i fjor sommer, kunne vi lese at KLDRA ikke var i nærheten av å oppfylle sine egne krav:

«Hvis vann strømmer gjennom sarkofagene, er dosene veldig høye: 10 Sv/år 10 år etter lukking og 10 mSv/år 500 år etter lukking,»

10 sievert per år er som nevnt en høy dose som ville tatt livet av deg om du fikk den på veldig kort tid, og selv om du fikk den spredt over et år ville det vært ganske mye. 10 millisievert per år er ikke mer enn det dobbelte av bakgrunnsstrålinga i Norge.

Men det som er mer ekstremt er forutsetningen for disse dosene; «Hvis vann strømmer gjennom sarkofagene».

Ikke vann som drypper ned på betongbåsene, ikke vann som renner langs sidene. Nei, vannet strømmer gjennom båsene.

Forutsetningen er altså at sivilisasjonen som har klart å bygge Trollplattformen og verdens mest avanserte offshore-industri, Nidarosdomen og luftvernsystemet NASAMS ikke klarer å bygge noen kvadratmeter tett tak over betongbåsene.

Jeg har jobba noen sommere som taktekker og har noen forslag til tak som varer i mer enn 10 år. Plannja Royal eksempelvis. Eller Decra. Eller bare grønn presenning fra Biltema.

At taket kan svikte før det har gått 500 år er tross alt mer sannsynlig, men eksempelvis tak av kobber har en helt utrolig holdbarhet, og det er tak som står ute i vær og vind. Ikke tak under 50 meter granitt.

Men slike logiske innvendinger gjelder ikke når den nukleære industrien lager seg scenarioer. I scenarioene renner vann gjennom tak og armert betong. Det er fint at vi kan regne på sånt, men hvilken relevans det skal ha er vanskelig å se.

Scenarioet med de høyeste dosene som er mest usannsynlig, skulle til alt overmål skje allerede ti år etter lukking av anlegget. Dette er en periode der vi etter planen skal drive aktiv overvåkning og ta vannprøver fra vannet som renner ut av fjellhallen. Mannen med brønnen på utsiden av anlegget ville fått tilbud om flaskevann og vi ville tatt oss inn i Himdalen og fikset problemet.

Tritium-hysteri

Men i sommer kunne vi jo lese i Teknisk Ukeblad at «Radioaktivt avfall renner ut av Himdalen». Det viser seg at IFE, som drifter anlegget, finner den radioaktive hydrogenisotopen tritium i drensvannet som renner ut av anlegget. Dette er skandaløst mener anti-kjernekraftaktivist Frederic Hauge i Bellona; «Kort oppsummert kan dette kalles kokkelimonke», sier Hauge.

Mye er kokkelimonke i denne saken, men kanskje ikke som Bellona-lederen oppfatter.

Tritium er en svakt radioaktiv isotop av hydrogen som sender ut det som kalles en betapartikkel, elektroner, når den henfaller. Tritium dannes naturlig på jorda når kosmisk stråling treffer hydrogenatomer i atmosfæren, i tillegg til at det finnes menneskeskapte kilder til utslipp av tritium fra blant annet kjernekraftverk.

Tritium er, i likhet med helium, kronisk vanskelig å holde på plass. Det er et atom så lite at det beveger seg gjennom praktisk talt hva det måtte være av skjøter, sveiser, metaller og sammenføyninger.

Heldigvis utgjør ikke radioaktivt tritium noen helsefare for oss mennesker i de dosene vi normalt sett omgås. Ikke bare fordi tritium knapt kan kalles radioaktivt, stoffet er knapt innom kroppen før vi vi tisser det ut igjen fordi det har en biologisk halveringstid på 10 dager.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) har satt som krav at drikkevann maks kan inneholde 10 000 becquerel tritium per liter. WHO skriver at hvis en person drikker to liter vann per dag som ligger på maks tritium-grense vil vedkommende gjennom året få en dose på 0,1 millisievert.

Nok en gang kan vi sammenlikne det med naturlig bakgrunnsstråling i Norge som ligger på 4,5 mSv per år.

Gitt at vi bare drakk tritium-vann som lå på WHOs maksgrense måtte en person drikke 100 liter vann om dagen gjennom hele året for å få like stor dose som bakgrunnsstrålinga vi mottar.

I vannet som renner ut av Himdalen finner IFE mellom 500 og 1000 becquerel tritium per liter, kan vi lese i saken i Teknisk Ukeblad. En tiendedel til en tjuendedel av hva WHO anser som grensa for drikkevannskvalitet.

Vi kan altså drikke mellom 20 og 40 liter per dag av vannet som renner ut av Himdalen før vi kommer opp på WHOs ekstremt konservative grense på 0,1 mSv per år.

Vi må drikke mellom en og to kubikkmeter om dagen av det vannet som renner ut av Himdalen før vi får i oss like stor dose som vi får fra naturlig bakgrunnsstråling i Norge.

Vi ville ha dødd av vannforgiftning lenge før stråling ville blitt et problem.

Om tritium i vannet i dag har absolutt null betydning for folkehelsa, har det enda mindre å si på lang sikt. Tritium en halveringstid på bare 12 år, hvilket vil si at den dagen anlegget er stengt om noen tiår, vil det ikke lenger være noe tritium som kan lekke ut av anlegget.

Tilfeldige grenser

Veldig mye av dramatikken rundt Himdalen, og radioaktivitet generelt, kommer av de grensene som er satt som virker fullstendig tilfeldige.

Det er åpenbart at det blir mye vanskeligere å bygge et lager for lav- og mellomaktivt avfall når vi bare bestemmer oss for at våre norske krav skal være 300 ganger høyere enn internasjonale krav for liknende anlegg.

Det er klart det er lett å skrive sjokkerende saker i Teknisk Ukeblad om tritium når en ikke refererer til WHOs grense for drikkevann. Det er klart det går an å regne (noe de har krav om å gjøre) seg fram til at masse radioaktivitet lekker ut av Himdalen hvis bare vann renner gjennom betong, tak og logikk.

Grunnen til at vi har satt disse absurd strenge kravene er det regulatoriske prinsippet ALARA (as low as reasonably achievable), som går ut på at dosene vi eksponeres for skal holdes så lave som rimelig oppnåelig.

ALARA-prinsippet er igjen basert på den feilaktige LNT-hypotesen som forutsetter at all ioniserende stråling er skadelig uansett hvor lave doser vi mottar. Dette er en snart 100 år gammel hypotese som vi vet med sikkerhet ikke stemmer, men som har blitt en trosbekjennelse innen regulatoriske miljøer verden over.

DSA følger bare slavisk denne trosbekjennelsen til sitt parodiske ytterpunkt når de setter krav som de har gjort til anlegget i Himdalen. Og de som jobber innen den nukleære sektoren, har ikke annet valg enn å forholde seg til de kravene som er satt. Derfor sitter nå noen av våre skarpeste hjerner og lager regnestykker mer basert på filosofi enn på realfag.

Mens kravene som settes til sånne anlegg er på en brøkdel av en fraksjon av bakgrunnsstråling, viser forskning at vi ikke kan finne noe økt risiko før vi er i doser på rundt 100 til 150 millisievert i året, eller rundt 20 ganger bakgrunnsstråling i Norge.

I NNDs rapport om KLDRA kan vi nå lese at en ny sikkerhetsstudie skal utføres der de ikke bare skal regne seg fram til hva som skjer 10 000 år fram i tida, men også både 100 000 og 1 million år. Dette kommer av at de internasjonale kravene har blitt endret siden anlegget i Himdalen ble bygd. Hva som er «reasonably» har endret seg, og mange nye variabler må legges til.

Uansett hva man måtte mene om fisjon som energikilde må det gå an å ha en opplyst diskusjon om de vanvittige kravene som settes i denne sektoren. Fordi vi kan jo grave ned så mange millioner eller milliarder vi vil i et lager for lav og mellomaktivt avfall, ALARA-prinsippet gir ingen øvre grense på hva som er «reasonably achievable».

I stedet for å bruke hundrevis av millioner på å ruste opp Himdalen, kanskje vi heller skal bruke noen millioner på å skrive om regelboka. Betong og armering er dyrt. Blekk er billig. Helsekonsekvensene vil være ubetydelige uansett.