Abid Q. Rajas nye bok Dialog er delvis en redegjørelse for, og promotering av, hans møter i Litteraturhuset. Men underveis har Raja gjort seg noen erfaringer: det er ved å vokse frem et nytt hjemmeavlet radikalt miljø i Norge, og samfunnet må ta dem på største alvor.
Abid Q. Raja Dialog: Om vold, undertrykkelse og ekstremisme CappelenDamm, 252 sider
Dermed er Norge i selskap med resten av Vesten. Samfunnet trues av mennesker som er oppvokst i Norge.
Aftenposten presenterer dette under overskriften:- Norge ved et veiskille. Abid Raja frykter radikalisering om 20 år.
Journalist Kjersti Nipen må ha lyttet svært dårlig, for Raja beskriver en trussel som eksisterer allerede. Han har selv fått merke den på kroppen.
Boka er på 252 sider, men de første 190 sidene er i kjent Raja-stil: voldsomt tempo, sleivete, upresist språk, kritikk mot egne som raskt balanseres av kritikk mot storsamfunnet, en hyllest av en moderat form for islam som foregir å være tilpasset det moderne samfunn, men som ved avgjørende veiskiller likevel ser saken fra bestemt etnisk-religiøs synsvinkel, f.eks. i spørsmål om jøder og ytringsfrihet.
Men på side 190 dukker det opp noe annet, og grunnen til at Raja for første gang viser dypere innsikt er hans personlige erfaringer. Han har fått merke de radikale på kroppen, både på møtene og som person. De er ikke til å spøke med.
Norsk offentlighet kjenner muslimske stemmer fra offentligheten, folk som Iffit Qureshi, Mohammed Usman Rana, Nazneen Khan-Østrem, som alle har et konfronterende forhold til det Vesten de ikke liker, hvilket ofte viser seg å være myndigheter, institusjoner eller personer som mener/viser at demokratiet må forsvare seg.
Men de nye radikale er ikke hus-muslimer i Aftenposten. De er mer eller mindre anonyme.
Rajas tanke i boken og på møtene i Litteraturhuset er at alle skal med, også de ekstreme. Han mener selv han har demonstrert at det går an, med de stenkastende ungdommene fra Gaza-demonstrasjonene, og med jøde- og homohater Mohammed Ali Chishti. Men så har det skjedd noe, og disse nye kreftene stiller ikke opp på Litteraturhuset.
Vi må regne med at neste generasjons terrorister har vokst opp innenfor landegrensene som en del av vårt velferdssamfunn. Vi har det siste året såvidt begynt å merke hvordan radikaliseringen har tiltatt. Det som lenge har vært synlige trender for oss som ferdes i disse miljøene, har nå kommet til overflaten.
Hvis det har vært merkbart for folk på innsiden “lenge”, hvorfor har ikke Raja sagt fra før?
De benytter nye sosiale medier i stor grad, til å verve og spre budskapene. Slik var det symptomatisk nok en hjemmeside som var utløsende for Dagbladets grisetegning og som i sin tur resulterte i islamistenes triumf-demonstrasjon på Universitetsplassen.
Raja skriver at det var selvmål av Dagbladet. Avisen ble offer for en felle. Raja virker helt sikker i sin sak og steiler over Dagbladets dumhet.
Det var dessuten åpenbart for alle andre enn Dagbladets konstituerende sjefsredaktør Lars Helle, at avisen hadde blitt brukt av kriminelle krefter i et kynisk spill. Dagbladet har selvfølgelig rett til å trykke hva de måtte ønske - innenfor ytringsfrihetens definerte rammer - men de bør jo i det minste innse hvordan de lot seg bruke som nyttige idioter!
Streetwise Raja kjenner miljøene fra innsiden, men det gjør ikke Dagbladet eller den øvrige presse. Man har ligget på latsiden og ikke fulgt med. Man har fraskrevet seg det analytiske verktøyet, og behandler enhver muslim som interessant og spennende. Arfan Bhatti ble behandlet av pressen som David Toska. Begge gikk i lusekofte. Dermed ble de kjendiser.
Det som skremte moderate muslimer var med hvilken letthet en slik figur kunne bruke Dagbladet til en provokasjon som i neste omgang gjorde det mulig å mobilisere drosjesjåfører og unge muslimer. Det var et spill der Islamsk Råd Norge ble utmanøvrert, nettopp fordi de gjennomskuet spillet. At norske medier ikke så hva som foregå skremte moderate muslimer ytterligere. Journalistenes eget fagkritiske seminar, SKUP, inviterte nyreligiøse Arfan Bhatti til intervju for å diskutere pressens behandling av ham!! Det vitner om at pressen overhodet ikke er på bølgelengde med hva som skjer.
Man våger ikke å konfrontere de radikale av frykt for å helle vann på den antimuslimske mølla. Men da har man gjort seg selv til gissel.
Både Bhatti og de unge radikale fikk mye presse før demonstrasjonen på Universitetsplassen.
Raja forteller nye detaljer om hvor organisert det var.
Og selv jeg som på forhånd hadde sagt at jeg ikke kom til å delta, fikk mer enn 15 SMS med invitasjoner fra totalt ukjente personer der det sto: “Kom om du virkelig elsker din profet”. Det ble altså bevisst spilt på gammeldags kollektivistisk ære. Ikke minst på trusler om livet etter døden: Kommer du ikke så elsker du ikke din profet, og da kan du like godt være en kafir, en frafallen!
Raja gir her et innblikk i hvordan religion brukes som pressmiddel og trussel innad. Det samme skjedde under brannene i Danmark på senvinteren 2008: det gikk ut SMSer til de unge: er du en ekte muslim så stiller du opp.
Dette er kollektivistisk ære anvendt som våpen mot samfunnet. Raja følte seg truet, men det bør samfunnet også gjøre.
Raja beskriver hvordan de radikale kan kidnappe religionen til sitt formål.
Det må ha vært vanskelig å være muslim, da disse SMSene gikk ut. Du vet profeten din er tegnet som en gris, du vet ikke sammenhengen, eller hvem som står bak. Det ble med andre ord svært lett for arrangørene å samle folk. Ekstremistene hadde fått den best tenkelige saken til å rekruttere folk.
Av alle så var det Dagbladet som gikk på limpinnen. Er dette et bevis på at den ansvarlige linjen til VG og Bernt Olufsen om ikke å trykke tegningene er korrekt? Tilsynelatende.
Men saken er at det ikke spiller noen rolle. Det vil alltids være en grunn. Svært få muslimer hadde lest Sataniske vers. Få hadde sett karikaturtegningene. Men de virket sterkere som rykter enn som håndfaste bevis. Tegningene var ingenting mot det de ble fremstilt som. Derfor måtte imamene som dro på opphisselsestur til Midtøsten ta med seg falske tegninger, for å være sikre på effekt.
Dette punkt nedtoner Raja, og han møter seg selv i døra. Dermed blir han selv en del av den tragiske historien om radikaliseringen. Raja vil liksom hylle ytringsfriheten, men når det kommer til stykket vil han ha den begrenset. Det er ikke tilfeldig at han avfyrte sitt første skudd som fremtredende samfunnsdebattant med å kreve Holmgang tatt av plakaten og Oddvar Stenstrøm avsatt.
Nå er han selv rammet av samme bannbulle. Det burde avfødt noen refleksjoner.
Men det er ingen connection. Raja ser ingen sammenheng.
Vi må ikke glemme hva som skjedde under karikaturstriden da Jyllandsposten trykket profet-tegningene. Fra Danmark dro noen imamer til Midtøsten, og tok ikke bare med seg Jyllandspostens tegninger, men la ifølge enkelte også til en tegning for egen regning. Jeg møtte Flemming Rose, kulturredaktøren i Jyllandsposten, på hans kontor i Danmark. Han mente det kunne tenkes at disse imamene ikke var sikre på om de opprinnelige tegningene ville vekke sterk nok harme. Derfor fant de altså en tegning fra grisefestivalen i Frankrike, av en hvit mann med griseører og grisenese og opplyste at dette også var et av de omstridte bildene trykket av Profeten Mohammed. Dette er den danske versjonen av muslimer. Tilsvarende var arrogansen fra daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen som nektet å møte ambassadører fra muslimske land som ville protestere mot tegningene.
Et såpass langt sitat er nødvendig for at Raja stil og tankegang skal komme tydelig frem. Hva han velger å legge vekt på er ikke tilfeldig: at det var med falske tegninger er noe “enkelte” oppgir, og Raja siterer bare en, men det var flere, med tegninger av bedende muslimer som penetreres av en hund feks. Interessant nok tok imamene med samme type tegning som Dagbladet satte på forsiden, og den var laget av en israelsk settler. Man vet altså hva som hisser opp.
Men det var altså ikke Jyllands-Posten som sto for disse. Likevel gjør Raja et direkte og helt ulogisk hopp til Anders Fogh Rasmussen og sier det var samme arroganse i hans avvisning av ambassadørene fra muslimske land.
Det er koblinger uten rot i virkeligheten, men de bevarer forestillingen om de krenkede muslimer. Denne form for rettferdiggjøring og forsvar for offerstatus går igjen i boken. Raja kritiserer muslimske miljøer for feks. å slå barna sine, men i neste omgang kritiserer han myndighetene for ikke å innstille seg på muslimske foreldre, og krever opplysning på deres premisser. Skulle man ta ham på alvor vil det være det samme som å åpne for et samfunn i samfunnet, dvs. en legal segregering.
Radikale Men i miljøene rundt IslamNet har Raja møtt noen han ikke kan være ridder for eller unnskylde. De truer ham personlig. Dermed ser han også hulheten, naiviteten, selvbedraget og hykleriet på etablert norsk side.
Raja blir farlig for de radikale fordi han kan lese dem i kortene og fortelle myndigheter og storsamfunn om hva som foregår, spillet de driver.
Fire måneder før VG lagde sak om miljøet advarte jeg i februar 2010 mot det som var i ferd med å utvikle seg på Høgskolen i Oslo gjennom TV2-nyhetene. Det har i neste omgang gjort dette miljøet svært forbannet på meg.
Under demonstrasjonen hvor Mohyeldeen Mohammad kom med sin trusseladvarsel, ble linjene mellom ham og andre i IslamNet klarere. Jeg er redd vi har for liten oversikt over det som nå vokser opp rett under nesen på oss. Dette bekymrer meg - og bør bekymre oss alle.
Likevel skriver Aftenposten at trusselen ligger 20 år frem i tid. Hvor er støtten? Hvor er forståelsen? Har man ikke forstått noe av det man selv har rapportert?
Moderate muslimer som Raja og Aftenposten danser tango: Den ene vil ikke være ute av sync med den andre. Derfor er deres dekning/omtale av Gaza-demonstrasjonen en fortielse. Raja nevner jødehat. At opptøyene minnet om pogromer, kommer ikke frem. Man aner at det ville vært for ubehagelig å ta inn over seg. Raja bruker ordet hat lettvint, men denne type hat som her stakk hodet frem er ikke lett å gjøre noe med under noen timer på Litteraturhuset.
Han spiller det forurettede, undertykkelseskortet: Storsamfunnet tar hverken hensyn til muslimske følelser eller slipper dem til.
Når jeg holder foredrag rundt omkring i landet pleier jeg å gjennomføre denne øvelsen - som regel nevnes Shabana Rehman og Tommy Sharif, kanskje en og annen til, men så går de tomme for navn. Hva sier det om hvilke ytringsmuligheter minoritetsbefolkningen har - hvilket rom de har for bruk av ytringen sin?
Det er merkelig at ikke Raja stanser opp og spør: hvilke muligheter har han selv hatt, hvordan er han selv blitt tatt imot? Han har fått vegg-til-vegg dekning, det samme har Usman Rana, og alle som oppkaster seg til talsmann. Den norske offentlighet har lett med lys og lykte etter autentiske talsmenn/kvinner. Men de mediale portvokterne har ikke vært like glad i kritiske muslimer, feks. iranere, eller i liberale muslimer, sekulære muslimer og kulturmuslimer. Det påpekes til stadig at asylanter flykter fra forfølgelse, men hvorfor er det da så få stemmer i offentligheten som forbindes med et liberalt samfunn og kamp for universelle rettigheter? Dette er et stort og ubesvart spørsmål som henger over norske myndigheter og redaksjoner. De liker best muslimer som snakker på vegne av kollektivet.
At det finnes nordmenn som blir utestengt ser ikke ut til å streife Raja. Han nevner ikke politisk korrekthet med ett ord. Han later tvert om som om det norske storsamfunnet kollektivt bruker hersketeknikker, synlig og usynlige, for å holde muslimer ute, og/eller nekter dem å gjøre ting på sin måte. Når man tenker på hvor sentral Raja har vært i det offentlige liv de senere år, er denne uskylden og uvitenheten vanskelig å tro på.
Nå risikerer han selv å bli skjøvet ut. Det han skriver om denne utstøtelsen forteller mye om hvordan muslimer i Europa radikaliseres.
Sirkelen
La oss forestille oss en sirkel. Så kan vi tenke oss at den muslimske befolkning står innenfor den sirkelen. De som står her er del av den muslimske kollektive bevisstheten. Og så lenge du er innenfor har du troverdighet, du kan bli hørt, du blir betraktet som muslim, du vil bli tatt alvorlig. De som står på utsiden av sirkelen derimot - for eksempel kristne, ateister, agnostikere, jøder, hinduer og ikke minst muslimer som ikke lenger er muslimer - har ikke troverdighet.
Dette er opplysende for flere enn Raja: Han beskriver en ekstrem gruppetenkning, definert ut fra religiøs-etniske kriterier. Man må spørre seg: hvordan skal man danne et fellesskap med mennesker som ser på en uten troverdighet, i utgangspunktet, fordi en er ikke-troende, eller muslim på feil måte, f.eks. ahmadiya eller shia. Dette er holdninger som mange har merket: man tilhører ikke, gjelder ikke, kan ikke tas på alvor, og utgjør noe annet, noe de ikke vil vedkjenne seg eller rette seg etter. Blir ikke regler og lover da en vits hvis en i utgangspunktet ikke tilkjenner Den andre troverdighet?
Rajas ord er avslørende og tankevekkende.
Etter troverdighet følger lojalitet.
Står du utenfor, vil du betraktes som en som forsøker å påvirke de inni sirkelen. Skal du lykkes med å påvirke denne gruppa, har du med andre ord mye større mulighet til å nå gjennom dersom du er på innsiden av sirkelen. Det er vanskelig å forklare og vanskelig å forstå dersom man ikke selv har vært omsluttet av dette muslimske lojalitetsbåndet.
En som står utenfor - feks. en kulturkristen innfødt nordmann - er dermed en trussel for muslimer a priori, dvs. ikke bare i kraft av sin levemåte, men i kraft av at han/hun eksisterer. Forsøk på dialog er i utgangspunktet dømt til å mislykkes, fordi de vil beskytte seg mot påvirkning. Han/hun kan jo smitte andre, f.eks. barna hvis de leker sammen. Hvordan skal det kunne bli et samfunn med slike holdninger?
Men dette er altså den gruppedynamikken, som vi aner, og Raja setter tydelig ord på den. Det er den som gjør at ikke-muslimer etter en tid flytter og at det blir igjen rene muslimske områder, hvor de kan utøve sin selvjustis. Det blir sånn ikke fordi “noen har bestemt at”, men fordi man ikke anerkjenner Den andre.
Dette er alvorlig.
Raja skriver at nordmenn ikke kan forstå hvordan dette lojalitetsbåndet virker. Vi har noen assosiasjoner, sterkere enn Raja aner. Det gamle tradisjonelle samfunnet hadde sterke sanksjonsmuligheter, det var smålig og trangsynt. I sekter og religiøse menigheter kunne tvangen regjere. Der var det også et strengt skille mellom “oss” på innsiden og de andre der ute. Men dette at man a priori ikke regnes som troverdig er noe spesielt for muslimene, og jeg tror det er det som bringer dem opp i problemer med omgivelsene. Det er en ekstrem dikotomi. De krever likebehandling, men det betyr i realiteten en innrømmelse på veien mot ekspansjon.
Frihetene i den vestlige verden gir de radikale muligheter de aldri ville hatt i de autoritære statene de kommer fra.
Raja beskriver hvorfor han er mer lojal mot muslimene enn mot vantro muslimer, kulturmuslimer eller ikke-muslimer. Han vil påvirke de på innsiden og da må han vise dem lojalitet.
Det som er utfordringen for meg som muslim med målrettet prosjekt de siste årene om forandring, er å forsøke å forandre folk på innsiden av denne sirkelen uten å bli støtt ut. Jeg har fremdeles håp om at endring er mulig, men kan kjenne en viss usikkerhet rundt hvor lenge jeg vil klare å holde motivasjonen oppe i denne rollen. Det kreves ikke minst en god del mental kapasitet og overskudd, for ikke å snakke om selvsikkerhet og tålmodighet - det er ikke lett å motarbeide kulturelle praksiser knyttet til vold, tvang og terror.
Ros til Raja for å ha våget å være så åpen og ærlig. Dette er en lærerik fremstilling. Nå rammer radikaliseringen også moderate talsmenn som ham. Han skriver at han er blitt truet og vet ikke hvor lenge han orker å fortsette.
Han er blitt oppringt på natta av Arfan Bhatti som ber ham ligge unna. Raja har gått ut i mediene og tatt avstand fra slike som Mohyeldeen Mohammad. For oss på utsiden fremstår det som en personlig markering i kjent stil av Raja. Men på innsiden skjer noe helt annet. Det handler plutselig om personlig sikkerhet.
I hvilken grad er norske medier seg bevisst dette. Hva gjør de for å beskytte mennesker som kritiserer de radikale?
Det har oppstått en annen dynamikk som svar på den disiplinerende gruppedynamikken, og den følger unnfallenheten, feigheten og opportunismens prinsipp. Den gjelder både på innsiden og blant dem på utsiden. Likheten er slående.
Og det er denne redselen for å bli dyttet ut som gjør at de fleste forblir kuet og tause i møtet med ekstreme holdninger. Nokså sterke hersketeknikker, altså. Og dessverre holder mange muslimer sine moderate og liberale stemmer tause, fordi de tror de er alene om å ha slike meninger. Her ligger det et håp om endring. Hvor man i sekulære miljøer nærmest må fremstå som ikke-troende for å bli likt, må man i muslimske miljøer fremstå som sterkt religiøs for å oppnå samme aksept og respekt. Derfor vet personer som Mohyeldeen Mohammad at dersom de lykkes med å dytte motstanderne ut så vil ingen lenger høre på dem. Det er derfor det er så viktig å kjempe for å bevege denne sirkelen fra innsiden, for å flytte grensene slik at det blir større rom for å ta opp kritikkverdige forhold, uten at en risikerer å havne på utsiden.
Raja drar feil konklusjon. Han opprettholder sirkelen. Han tror den kun kan utvides innenfra. Men gruppetenkningen favoriserer de radikale, som kan bruke religionen som herskeinstrument. Så lenge folk bøyer seg for den, har man gitt fra seg kontrollen over eget liv.
På mange måter er det en tragisk historie Raja beskriver. Han er venn med og forsvarer Tariq Ramadan. Ramadan er på kant med visse radikale, men driver selv det samme dobbeltspill. Han vil ha demokrati og rettigheter på islamske vilkår, ikke liberale, sekulære.
Det er en forferdelig innsikt: hvis Raja skulle forsvare sin moderate fortolkning av islam måtte han omfavne det sekulære, liberale samfunn, og innse at han er på parti med folk som Ayaan Hirsi Ali, ikke Tariq Ramadan.
Han tar feil på et avgjørende punkt: at den troende nærmest må avsverge sin tro for å bli godtatt i sekulære miljøer. Slik er det ikke. Sekulære sameksisterer utmerket med troende, hvis de avfinner seg med at de må dele rommet med andre.
Men da må man godta at man ikke forvalter Sannheten på vegne av egen gruppe.
Her finnes ingen halvveis-løsning. Her er det snakk om et enten eller.
Ufrivillig har Raja gitt oss innsyn i hva som foregår i hodet på en norsk muslim. Det bør vi være takknemlige for.
Hans Rustad (f. 1950) er redaktør for nettstedet Document.no.
Minervas digitale årsabonnement til kr 999,-
Bestill her
Minervas digitale månedsabonnement til kr 119,- pr mnd,
første to uker kr 1,-
Bestill her
Minervas digitale årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
