En europeisk atomparaply?

Tanken om at Europa trenger større autonomi når det gjelder atomavskrekking, er ikke ny. Den har blitt fremmet av den nåværende franske presidenten ved flere anledninger mellom 2017 og 2025. Så lenge den amerikanske atomgarantien innenfor NATO ble oppfattet som sikker og forutsigbar, og den generelle atomtrusselen i Europa var lav, la europeiske land relativt liten vekt på dette spørsmålet. Nå har situasjonen endret seg av to grunner.

For det første har trusselbildet i Europa forverret seg. Russlands invasjon av Ukraina knuste for godt forestillingen om at storskala krig i Europa var utenkelig. I tillegg har atomtrusselens spøkelse vendt tilbake, som følge av Moskvas gjentatte trusler om å bruke atomvåpen – enten på slagmarken i Ukraina eller mot NATO-land.

Denne siste trusselen har hatt en direkte innvirkning på vestlig støtte til Ukraina, slik en rapport fra det britiske parlamentet påpekte i desember 2024. Den har i stor grad vært avgjørende for hvor langt vestlige land er villige til å gå, hvilke våpen Ukraina får, og hvordan disse våpnene kan brukes.

Den andre grunnen til at europeerne nå tar opp debatten om atomavskrekking, er maktskiftet i USA. President Trumps beundring for Vladimir Putin, hans administrasjons gjentatte støtte til høyreekstreme krefter rundt om i Europa, samt undergravingen av rettsstaten i USA, svekker europeernes tro på at Trump og hans team deler deres grunnleggende verdier og normer. USAs skiftende holdning til Ukraina-krigen og den ukritiske støtten til Moskvas krav forsterker dessuten frykten for at amerikanerne ikke lenger vil komme Europa til unnsetning ved en eksistensiell trussel.

Tilliten svekkes ytterligere når det hevdes at NATO-land som ikke betaler nok til alliansen, ikke lenger kan regne med amerikansk beskyttelse – eller når det rettes økonomiske og militære trusler mot to av alliansens grunnleggere, Canada og Danmark, slik Thomas Hughes beskrev i en artikkel i The Conversation 19. januar i år.

Slike sikkerhetspolitiske omveltninger skaper uro blant europeiske beslutningstakere. Ønsker USA fortsatt å lede an i NATO? Vil amerikanske styrker forbli på kontinentet? Og vil amerikanske atomvåpen, som er utstasjonert i flere NATO-land, bli frosset eller trukket tilbake? Alarmerende signaler om det sistnevnte har ennå ikke kommet fra Washington. Likevel må man forholde seg realistisk til spørsmålet om USAs langsiktige engasjement i Europa.

Skulle katastrofescenariet inntreffe, er europeerne ikke forberedt, ifølge en ny IISS-rapport fra 15. mai. Tapet av den uforbeholdne troen på amerikanske sikkerhetsgarantier fører NATO-landene motvillig til å søke ekstra garantier – om ikke alternativer. Det gjelder blant annet hvilke garantier atommaktene Storbritannia og Frankrike kunne gi dersom USA ikke lenger ønsket å ta ansvar for å avskrekke en eventuell atomtrussel fra Russland.

Storbritannia og Frankrike har til sammen litt over 500 kjernefysiske stridshoder. Det er langt fra ubetydelig og tilsvarer omtrent nivået på Kinas atomarsenal. De britiske atomvåpnene er primært ment å forsvare Storbritannia og andre NATO-land, mens de franske skal beskytte «vitale» nasjonale interesser. Flere franske presidenter har imidlertid i senere tid åpnet for at det franske arsenalet også har en viktig europeisk dimensjon.

Storbritannia deltar i NATOs kjernefysiske planleggingsgruppe (NPG), noe Frankrike ikke gjør. Den britiske atomavskrekkingen er i stor grad avhengig av amerikansk støtte, mens den franske atomverdikjeden er under nasjonal kontroll. Selv om de to landene i 2010 definerte sine strategiske interesser som gjensidig avhengige og styrket samarbeidet på det militære atomområdet, kan de likevel ikke tilby andre europeiske land en atomparaply som kan måle seg med den USA tilbyr i dag.

Tre scenarier kan tenkes fremover. I det første forblir USA den primære atomgarantisten for NATO-landene, men kan samtidig ønske økt engasjement fra Storbritannia og Frankrike. Et betimelig tiltak for å imøtekomme dette ønsket og styrke Europas avskrekkingspolitikk kunne være at Frankrike slutter seg til NATOs kjernefysiske planleggingsgruppe (NPG) og forplikter sine atomvåpen til alliansens kollektive avskrekkingsstrategi – slik to forskere nylig foreslo på Chatham Houses nettsider. I så fall måtte Frankrike revurdere sitt forhold til denne ordningen.

I et annet scenario, der USA trekker seg ut av NATO eller nekter å gi europeerne en atomgaranti, kunne London og Paris ta ledelsen i NPG og sammen tilby en felles atomgaranti – eller bygge opp en tilsvarende ordning utenfor NATO.

I et tredje scenario kunne USAs atomparaply bli erstattet av en fransk atomparaply utenfor NATO. I så fall ville ordren om å bruke atomvåpen komme fra Élysée-palasset – ikke lenger fra Det hvite hus. Det kunne bli nødvendig å gjenskape NATOs mekanismer, slik geopolitikeren Bruno Tertrais foreslo i Le Monde 10. mars. Ett alternativ kunne være å permanent utplassere en skvadron Rafale-fly med kjernefysiske våpen i Tyskland. En slik løsning ble vurdert av president Macron i et fransk TV-intervju 13. mai. Spørsmålet er: Kunne europeerne leve med det?

Mange spørsmål må besvares før en troverdig europeisk atomgaranti kan etableres. Det viktigste handler om politisk vilje. Å gi andre land en atomgaranti innebærer i praksis at man selv blir et mål for andre atommakter som måtte ønske å angripe Europa. Kan Paris og London ta sjansen på å bli utslettet? Eller være villige til å bruke sine atomvåpen dersom Baltikum, Finland eller Polen blir angrepet med konvensjonelle våpen?

Ville en fransk-britisk atomparaply kreve en opprustning av de to landenes atomarsenal? Hva med produksjon og lagring av spaltbart materiale? Hvor mange kjernefysiske stridshoder ville være nødvendig for å oppnå effektiv avskrekking – og med hvilke leveringskapasiteter?

En europeisk atomavskrekkingsevne utover dagens nivå ville kreve et budsjettløft på linje med opprustningen av den konvensjonelle avskrekkingen. I tillegg mangler Europa i dag en taktisk avskrekkingsevne tilsvarende den USA tilbyr.

Dagens trusselbilde gjør at debatten om Europas sikkerhetsfellesskap ikke lenger kan utsettes. Som den britiske historikeren Timothy Garton Ash påpekte i  The Guardian 15. mars, er utfordringen for europeerne å gjennomføre en rask, sammenhengende og troverdig overgang fra det sikkerhetssystemet vi har hatt i 80 år – en USA-dominert allianse – til et nytt system uten én dominerende makt, men som likevel kan forsvare seg mot den mest aggressive stormakten på kontinentet. Det økte fokuset på atomavskrekking illustrerer et slikt paradigmeskifte.

Artikkelens innhold er også tema for siste episode av Frankrike forklart, hvor Franck Orban er programleder. Episoden finner du her.