Trump og Putin tapte i Romania

Når Donald Trump er ved makten, flytter opinionen seg, både innenlands og utenlands. I USA går amerikanerne i liberal retning, slik de nå gjør i synet på frihandel og internasjonalt samarbeid. I utlandet kan det å bli for sterkt assosiert med Trump bli straffet av velgerne.

Dette er ingen lovmessighet, og mange andre faktorer enn Trump spiller selvsagt inn, ikke minst i valgene i utlandet. Vi må derfor se hvert valg for seg. Trump blir en viktig faktor dersom han selv sørger for det, eller kandidater i andre land ønsker å gjøre ham til en viktig del av valget, enten fordi de ønsker å assosieres med en «vinner» som ham, eller skremme med rivalers påståtte eller reelle likhetstrekk.

Canada og Australia

Det er liten tvil om at uten Trump ved makten, og særlig hans handelskrig, så hadde Canada nå hatt en konservativ statsminister. Sammen med at De liberale skiftet partileder, sikret det dem en knapp valgseier, sterkt i strid med meningsmålingene noen måneder tidligere.

I Australias parlamentsvalg i april så vi også et sammenbrudd i oppslutningen om det konservative partiet (som i Australia kaller seg Liberal) rundt den tiden Trump satte i gang sin handelskrig, partiet gjorde sitt dårligste valg i manns minne, og Arbeiderpartiets Anthony Albanese vant i et valgskred, der den konservative partilederen Peter Dutton til og med tapte sitt eget sete. Det samme gjorde for øvrig Duttons canadiske motstykke, Pierre Poilievre. Dutton ble ofte sammenlignet med Trump, men anti-Trump-følelser spilte en mindre rolle enn i Canada.

Romania

Søndagens tre valg gir ikke entydige svar om Trumps negative innflytelse.

I Romania vant den liberale kandidaten Nicosur Dan presidentvalget overraskende klart over nasjonalkonservative George Simion, som åpent har omfavnet Trump og assosiert seg med ham, og ville stoppe støtten til Ukraina. Simion er riktignok ikke så klart pro-russisk som Calin Georgescu som vant første runde i desember var. Presidentvalget i desember ble kansellert på grunn av sterk russisk innblanding til fordel for Georgescu, som ikke fikk stille i omvalget. The Economist spekulerte i at Georgescu kunne bli Simions statsminister dersom sistnevnte hadde vunnet.

Etter første valgomgang så det ut til å bli jevnt, men Simion klarte ikke å øke sin oppslutning jevneverdig fra de 41 prosent han hadde, og nådde bare 46 prosent. Dan gikk fra 21 til 54 prosent, og hadde trolig også glede av en langt høyere valgdeltakelse enn i første runde. Vi så altså en kraftig mobilisering mot Simion.

Polen

I Polen går presidentkandidat Rafal Trzaskowski fra sentrum-høyre-partiet Borgerplattformen (PO) og den konservative kandidaten Karol Nawrocki fra deres langvarige rival PiS som ventet videre til andre runde. Men oppslutningen om Nawrocki og to de ytre-høyrekandidater Slawomir Mentzen og Grzegorz Braun ble høyere enn målingene har pekt mot, og til sammen havnet de på drøye 50 prosent av stemmene.

Det ligger derfor an til en jevn andre valgomgang. En valgdagsmåling gir Trzaskowski en ledelse på mer enn 9 prosent i andre valgomgang, mens en annen gir ham bare to prosent forsprang. Det er ikke bare å regne sammen stemmene til de tre høyrepartiene. Mange av Mentzens velgere er for eksempel langt mer markedsorienterte enn PiS. Som i Romania vil valgdeltagelsen i andre omgang øke, og det er stort rom for å mobilisere mot den nasjonalkonservative kandidaten. Bettingmarkedene gir Trzaskowski størst sjanse, med omkring 60 prosent.

Høyrepopulisten Mentzen gjorde et hopp på målingene i mars, og så en stund ut til å true Nawrockis andreplass, men de siste ukene hadde oppslutningen falt betydelig, for så å svinge opp igjen på valgdagen. Nedgangen skyldtes først og fremst at han har fått sterkere konkurranse på høyrefløyen av Braun, som er regelrett antisemitt.

I sterkt anti-russiske Polen har det vært bred støtte til Ukraina, men store mengder ukrainske flyktninger har skapt en åpning for noe annet, som Mentzen og Braun har utnyttet. Trump har så vidt jeg kan se ikke spilt noen viktig rolle i dette valget. PiS er likevel klart Trump-vennlige, mens PO-regjeringen som kom til makten etter parlamentsvalget i 2023 ofte har vært kritiske til Trump, særlig når det gjelder Ukraina-krigen. Den underliggende konflikten i Polen, som i de fleste østeuropeiske land, går mellom de som søker mot EU, og de som vil ha en mer Russlandsvennlig linje. Trump ses, med rette, på som mer Russlandsvennlig og inngår derfor i denne striden.

Neste runde i Polen blir en test på om anti-Trump-effekten blir tydeligst når det står mellom to kandidater eller partier, slik at velgere i midten tvinges til å ta stilling. I flerpartisystemer kan Trump-sympatisører samle seg om mindre partier som har en tydelig Trump-profil, og har mulighet til å sikre fremgang for disse.

Portugal

I går gikk både det konservative regjeringspartiet AD og det nasjonalkonservative Chega frem, etter at det tidligere regjeringspartiet PS, sosialistene, i fjor ble diskreditert gjennom en korrupsjonsskandale. Det er det siste, og en kraftig økning i innvandringen de siste årene, som har vært viktigst i dette valget, mer enn Ukraina- og handelskrig og Trump.

Chega knytter seg gjerne til Trumps innvandrings- og kulturkrigprofil, og gjorde det vesentlig bedre enn meningsmålingene. En forstyrrende faktor for analysen er at Chegas partileder fysisk falt sammen på slutten av valgkampen, noe som kan ha gitt en sympatieffekt.

Oppsider og nedsider

I februar, før handelskrigen mot EU ble startet, så vi at innblanding fra Trump og særlig visepresident J.D. Vance og Elon Musk ikke hadde merkbar effekt på valget i Tyskland. Der gikk AfD frem, men omtrent i samsvar med det målingene hadde viste en stund. Jeg skrev den gang at selv om Trump ikke påvirket oppslutningen om det partiet han foretrakk, skapte han og hans folk en motreaksjon som ytre venstre, partiet Die Linke, tjente på.

Les også:

Tyskerne sa nei til Musk

Jan Arild Snoen

En foreløpig konklusjon kan være at Trump og hans politikk ser ut til å ha liten innvirkning i flerpartisystemer, men kan mobiliserer en anti-Trump koalisjon når det kommer til flertallsvalg. Dersom Trump blir en stor sak i valgkampen, kan det tyske eksemplet tyde på at venstresiden kan ha nytte av å profilere seg som den tydeligste motpolen. Denne effekten druknes i et (tilnærmet) topartisystem som det canadiske, der velgerne flyktet fra det tydeligste venstrepartiet NDP til de liberale for å hindre en konservativ valgseier.

Fordelene og ulempen ved å knytte seg til Trump henger opplagt sammen med eget partis størrelse og Trumps popularitet i det aktuelle landet. Han er relativt populær i land som Romania, mindre i Polen og Storbritannia, temmelig upopulær i Frankrike, og svært upopulær i Norge og Danmark. Kort sagt: Er partiet ditt mye mindre populært enn Trump kan du vinne på å fremstå som den lokale Trump, og motsatt. Det var dette Simion forsøkte på i Romania, men mislyktes med.

En YouGov-måling tatt opp like før presidentvalget i USA, har splittet preferansene for Trump og Harris etter parti, og det gir noen interessante svar. Blant ytre høyrepartiene hadde Trump et solid, men ikke overveldende forsprang blant britiske Reform (51-27), tyske AfD (50-36), spanske Vox (54-23) og italienske FdI (44-32), men han lå faktisk bak Harris blant Le Pens velgere (31-46) og hos Sverigedemokraterna (31-49).

I Frankrike er det her brukt partitilhørigheten fra andre runde av presidentvalget i 2022, som altså fanger opp mange som hadde Le Pen som andrevalg. Disse tallene forklarer på den ene siden at disse partiene er pro-Trump, men de viser også at selv blant deres egne velgere er det en betydelig gruppe skeptikere, og altså en nedside.

Vi ser også at nasjonalkonservatives muligheter til å ta flere velgere fra ordinære konservative partier gjennom Trump-populisme er beskjeden. Trumps appell blant disse velgerne er ganske liten, med spanske PP og britiske toryene som høyest, med 17-18 prosent oppslutning.

Dette gir noen frempek for kommende valg.

Nasjonal Samling må passe seg

I Frankrike skal det holdes presidentvalg senest i 2027, men det spekuleres i at Macron kan komme til å utløse det tidligere, for å utnytte en viss fremgang i hans popularitet i det siste. Men Macron har forsøkt den taktikken tidligere, da han utlyste parlamentsvalget sommer 2024, noe som ga en så stor tilbakegang for hans parti at det gir ustabile regjeringer.

Selv om Trump er litt mindre upopulær i Frankrike enn i Norge betyr valgsystemet, med flertallsvalg i to runder, at RN må holde avstand for ikke å havne i samme situasjon som deres fettere i Romania.

Le Pens nestkommanderende Jordan Bardella, som kanskje blir partiets presidentkandidat, delvis fordi Le Pen ser ut til å bli blokkert av domstolene, har justert kursen mot sentrum. Han er klart mer Ukraina-vennlig enn Le Pen, og reiste hjem i protest fra MAGA-festen CPAC i vinter, etter at Steve Bannon gjorde en «ironisk» nazi-hilsen. En handelskrig gir ytterligere muligheter til å spille på franskmenns rotfestede antiamerikanisme.

Mot kaos i Storbritannia

Det er lenge til neste parlamentsvalg i Storbritannia, som ikke behøver å avholdes før i 2029, men der kan det skje noe oppsiktsvekkende: Med en valgordning som er skreddersydd for to store partier, er vi likevel i ferd med å få et fempartisystem, der koalisjonsregjeringer kan bli det nye normale. Hvorvidt dette vil holde, eller bare utgjør en slags unntakstilstand mellom valgene er for tidlig å si. Labour vant jo med et valgskred i mandater, men med uvanlig lav oppslutning i fjor, så valgsystemet forblir en stor hindring.

Målingene viser at Nigel Farages høyrepopulistiske Reform-parti nå er størst. At de vant stort i lokalvalgene i starten av mai skal vi ikke legge altfor mye vekt på. Lokaldemokratiet har ikke mye det skal ha sagt i det britiske systemet, og lokalvalgene, som EU-valg, fungerer som protestvalg. Farages problem er at hans stemmer er jevnt fordelt utover, mens Labours, Toryenes og de Liberales er mer konsentrert, slik at Reform kan bli størst i prosent, uten å være i nærheten av flertall av parlamentsmedlemmer.

Reform ligger ganske nær Trump i form, og Farage selv elsker å vise seg sammen med ham. Men Farage markerer klar avstand i handelskrigen, og er lett kritisk til Trumps linje overfor Ukraina, der Reform-velgerne er ganske delt og mest kritiske til videre støtte. Da Reform var små, var det en tydelig oppside i å knytte seg til Trump. Nå, med en oppslutning rundt 25 prosent, må partiet holde på, og tiltrekke seg nye velgere, som er langt mer skeptiske til den amerikanske presidenten.

Listhaug må balansere

I Norge er motstanden mot Trump i folket stor, slik at en assosiasjon med ham bare kan gi drahjelp for små ytterpartier som Norgesdemokratene og Konservativt. Dersom Trump støttes av 10 prosent i Norge, er det til stor nytte for disse dersom de kan spise litt av denne gruppen.

Frps partileder markerer klar avstand i handelspolitikken og Ukraina-krigen. Samtidig har Listhaug ganske mange Trump-sympatisører blant sine velgere, og må holde disse varme ved å snakke om andre deler av politikken som overlapper mer med Trumps appell – kulturkrigen og innvandringspolitikken.

Så lenge Frp holder avstand, er det ikke rom for å kopiere Die Linke og konkurrere om å være kraftigst mot Trump for venstresidens SV og Rødt. De forsøker likevel å klistre Frp til Trump, men det falt litt til jorden da SV-leder Kirsti Bergstø kalte Listhaug for Trumps tvillingsøster.

Frp må finne et balansepunkt, og det punktet må reflektere at Frps oppslutning i Norge er større enn Trumps. TV 2s måling fra oktober viste at 30 prosent av Frp-velgerne foretrakk Trump. I en Opinion-måling i mars svarte bare 20 prosent av Frp-velgerne at Trump tar USA i riktig retning. Nedsiden er altså størst.

Trump påvirker det norske valget til høsten mest indirekte, gjennom at hans sikkerhetspolitikk gir større usikkerhet, noe som vanligvis vil styrke de typiske «styringspartiene» Arbeiderpartiet og Høyre. Det samme gir faren for økonomisk nedgang via handelspolitikken.  I en NRK-måling i april svarte 20-25 prosent av velgerne i Nord-Norge at Trumps politikk i stor grad ville påvirke deres partivalg.