En kritikk av den radikale antirasismens utopi

Bokessay

Det er personlig. Om rasisme og ytringsfrihet

Lisa Esohel Knudsen

Res Publica, 2022

Er det mer rasisme i Norge enn vi vanligvis tenker at det er? Ja, svarer Lisa Esohel Knudsen i den nylig utgitte boken Det er personlig. Knudsens mål er å få oss alle til å forstå den norske rasismen bedre, og å si noe om hva som bør gjøres for å kontre den. Fordi jeg senere skal utdype hva jeg er uenig i, vil jeg gjerne først si litt om hva jeg er enig i – og det er mye.

At det er mer rasisme i Norge enn vi gjerne tror, er det første. Nordmenn tenker gjerne på oss selv som mer egalitære og likestilte enn vi er, poengterer Knudsen, og det har jeg faktisk selv skrevet bok om. Jeg skrev om kulturfeltet, men er ikke i tvil om at poenget gjelder mer generelt. Og samtidig som vi tror sterkt på oss selv om egalitære, har vi en «stram» kultur som gjør det vanskelig å være annerledes – noe mange som skiller seg ut, helt sikkert kjenner på. Det betyr ikke at rasisme er mer utbredt i Norge enn i andre land, men at det gjør rasisme og ekskludering mer utbredt enn vi liker å tro, er jeg ikke i tvil om.

Dernest støtter jeg poenget om at identitetspolitikken – slik Knudsen beskriver den – har en selvfølgelig plass i samfunnsdebatten. Hun skriver godt at når en side ved ens identitet «kommer under press», blir den gjerne «utgangspunkt for din kamp for å være den du er». Når grupper opplever at sider ved deres felles identitet er under press, blir identitetspolitikk en kamp for «anerkjennelse», en «rettferdighetskamp på bakgrunn av identitet».

Selv om disse to ideene er kontroversielle for mange, støtter jeg dem helhjertet. Jeg har ingen problemer med at grupper i Norge, som opplever seg marginalisert, ekskludert eller rasistisk behandlet på bakgrunn av gruppeidentitet, organiserer seg i kamp. Heia dem!

Likevel er det sider ved Knudsens tenkning jeg er sterkt uenig i. Det gjelder for det første målet hennes, som for meg blir en radikal utopi. Og for det andre synet på hvem det er som hindrer utopien fra å bli realisert: premissleverandørene.

Utopien

Problemet, skriver Knudsen, er at «grupper stadig stigmatiseres eller diskrimineres på bakgrunn av ulike trekk ved sin identitet», og målet er «et levelig, likestilt samfunn fritt for undertrykkelse og stigmatisering på bakgrunn av gruppetilhørighet».

Målet handler altså ikke bare om rasisme. Det er mye større: at mennesker i det hele tatt ikke skal bli diskriminert på grunn av trekk ved ens identitet. Identitetstrekk som kjønn, funksjonsevne, hudfarge, religion og legning skal ikke «ha noe å si», skriver hun.

Grunnen til at slik diskriminering er så alvorlig at den bør opphøre fullstendig, er at de som blir utsatt for den, får «menneskeverdet sitt tråkket på». Det dreier seg om ens «verdi som menneske», at noen blir rangert over andre, og derfor angår det en på «et eksistensielt plan». I stedet for å bli tråkket på, må man «bli likebehandlet som dem de – vi – er».

Knudsen tegner slik opp en utopi: I denne forestilte fremtiden skal ingen bli utsatt for krenkelser som berører dem eksistensielt. De skal aldri føle at deres verdi blir utfordret. Det er, ved første øyekast, en vakker mulig fremtid. Men er den det? Mer om det etterpå.

Premissleverandørene

Det andre jeg er så uenig med Knudsen i, er synet på premissleverandørene. Knudsen vier først mange sider til en analyse av hvem som legger premissene for samfunnsdebatten, og hvor lite mangfoldig dette sjiktet er. Her har jeg ikke noe særlig å utsette.

Det springende punktet er spørsmålet om hvorfor premissleverandørene ikke bidrar til å realisere utopien. Hvorfor inviterer de fortsatt Hans Rustad-er, Hans Jørgen Lysglimt-er, Vidar Kleppe-er, Helge Lurås-er og andre til plattformene sine? Hvordan kunne Nordiske mediedager sette Steve Bannon på en scene? Hvorfor inviterte Civita statsviteren Charles Murray til tross for boken The Bell Curve (1994), der han diskuterte sammenhengen mellom «rase» og intelligens?

Premissleverandørene har, slik Knudsen analyserer situasjonen, ikke forstått at ord og handling henger tett sammen. Hun formulerer poenget flere ganger: «Jeg kommer alltid tilbake til dette at ord ikke ‘bare’ er ord; at ord er mektige og kan motivere til handling.» Ideer og ord «skaper rommet som handlinger – og noen ganger ugjerninger – finner sted innenfor». Ordene medvirker, i Knudsens syn, til rasistiske handlinger.

Hvorfor tar ikke premissleverandørene innover seg at når de fortsetter å gi stemme til fremmedfrykt og implisitt rasisme, så bidrar de ikke bare til at flere blir tilhengere av rasistiske fordommer og tankegods, men også til flere rasistiske handlinger?

«På meg virker det som om det er dette det koker ned til: Enkelte misliker at det har blitt mer ubehagelig å holde fast ved stigmatiserende fordommer og stereotypier», skriver Knudsen. Det er vanskelig å tolke henne på en annen måte enn at premissleverandørene selv forvalter den stigmatiserende arven, og hun antyder det samme flere steder.

Skal vi tro Knudsen, undergraver premissleverandørene faktisk helt eksplisitt «de gode» kreftene: «Bevegelser som kjemper for sosial rettferdighet, antidiskriminering, likeverd og likestilling, blir ofte sett på som en trussel av det etablerte samfunnet.» En slik analyse kan synes pussig all den tid ledende aviser, partier og andre aktører i det etablerte samfunnet regner seg som forkjempere for nettopp rettferdighet og likestilling. Men mer om det siden.

Renske offentligheten

Det er ikke vanskelig å skjønne at kombinasjonen av synspunktene fører til en ganske krass vurdering av tilstanden i den norske offentligheten: Something is rotten, for å si det mildt.

Knudsens konklusjon er at antirasistene må bruke sosiale sanksjoner for å rydde offentligheten for stemmer som viderefører rasismen: «Å møte slike ytringer med sosiale og juridiske sanksjoner er […] helt nødvendig», skriver Knudsen. Noen ytringer rammes av loven om hatefulle ytringer (§185 i straffeloven), mens andre må rammes av sosiale sanksjoner. Vi må «signalisere at essensialiserende og ekskluderende ytringer ikke har noen plass hos oss», vi må «vise at vi tar avstand fra holdninger, ideer og ytringer som skader andre», skriver hun. Ytringer, ideer og holdninger er altså ikke bare ord, de kan være skadelige.

I boken nevner hun flere eksempler på hvem som bør sanksjoneres bort. Et eksempel er nevnte Charles Murray. Knudsen antyder at The Bell Curve var en hatefull bok når hun skriver: «For forfatterne og flere av deres tilhengere var det slett ikke ‘hatefullt’ å diskutere hvorvidt noen folkegrupper har lavere IQ enn andre.» Boken viderefører «rasistisk tankegods», skriver hun, og har da naturlig nok vanskelig for å forstå hvorfor Civita inviterte ham til et møte i 2017.

Et annet eksempel er Tore Sagens radioparodi på en rasist, som endte i voldsom debatt og at Sagen selv ønsket innslaget fjernet – selv om NRK stod på sitt og ville la innslaget bli. Ifølge Knudsen endte Sagens parodi med å «krenke dem som utsettes for rasisme», og selv om hun ikke skriver det eksplisitt, ser det ut til at hun mener det var fornuftig å ta innslaget av lufta.

Når det er tvil om utfallet i slike saker, antyder Knudsen at man må lytte til dem det gjelder, minoritetene, eller nærmere bestemt – antar jeg – antirasistene. Det er nemlig ikke så lett å vurdere hva som er rasistisk: «Jeg vil tørre å påstå at essensialistisk tankegang er såpass normalisert i vårt samfunn at mange ikke forstår at det de sier, faktisk er rasistisk.»

Villedende analyse

Knudsen maner altså til kamp mot premissleverandørene, vil rydde offentligheten for krenkende stemmer og på sikt nå frem til en utopisk fremtid fri for stigmatisering. Jeg har satt denne radikale antirasismen i relieff fordi det gjør det klarere for meg hvorfor jeg er så uenig.

Analysen av premissleverandørene er for eksempel villedende. Når Knudsen skriver at «det etablerte samfunnet» ser på de gode bevegelsene som en trussel, impliserer hun at mange i det etablerte samfunnet, det være seg Dagbladet, VG, Høyre eller Arbeiderpartiet, ikke er gode. Når hun skriver at premissleverandørene ikke «er personlig berørt av rasismen», glemmer hun at stadig flere, både blant journalister, kommentatorer og redaktører, jo er slik berørt.

Når Knudsen skriver at antirasismens motstemmer «legitimerer eller bekrefter [majoritetsbefolkningens] fordommer» slik at de slipper «å ta et ubehagelig selvoppgjør», er det i og for seg tilforlatelig. Men bare til man tenker over at «motstemmene» hun refererer til, er seriøse mediefolk som Hans Petter Sjøli i VG, Eirin Eikefjord i Bergens Tidende og Frank Rossavik i Aftenposten. Alle disse ønsker åpenbart å bekjempe rasisme og har i det minste forsøkt å reflektere seriøst rundt disse spørsmålene. Å påstå noe annet faller på sin egen urimelighet. Knudsen viser hun at hun i svært liten grad aksepterer at mennesker kan ha ulike forståelser av ytringer, av rasisme, og av hvordan det antirasistiske arbeidet bør se ut.

En positiv kraft

Det verste er imidlertid utopien – denne tanken om en fremtid der ingen stigmatiseres på grunn av eksistensielt viktige sider ved ens identitet. Slikt skal ikke ha noe å si, ingen skal oppleve at menneskeverdet deres tråkkes på, at deres verdi som mennesker utfordres.

Jeg har naturligvis ingenting imot tanken om en fremtid fri for rasisme, tvert imot. Det samme gjelder stigmatisering på grunn av kjønn, legning eller funksjonsnedsettelser – eller hva det måtte være. Men menneskets tilbøyelighet til å knytte seg til grupper, til å identifisere oss med noen, er en grunnleggende og på mange måter positiv kraft. Tilhørigheten gir oss identitet og fellesskap. Konfliktene som oppstår fordi vi da også identifiserer oss mot andre, gir samfunnet dynamikk. Baksiden er at vi kanskje ser ned på dem vi identifiserer oss mot, og at noen vil oppleve seg eksistensielt krenket i konfliktene som oppstår.

Disse konfliktene er det i utgangspunktet ingenting galt med: Identitet er komplisert, og de færreste forstår helt hvordan egen identitetsdannelse kan bidra til at vi også oppfører oss ekskluderende. Noen ganger opplever vi dessuten eksklusjon av andre som berettiget. Identiteter spiller sammen med makt og avmakt, inngrupper og utgrupper, hegemoni og kamp – men for enkeltindivider er det ikke alltid klart hva som er hva. Selvfølgelig betyr ikke dette at jeg aksepterer rasisme eller andre «eksistensielle» krenkelser. Heller at jeg er skeptisk til nullvisjoner.

Og selvfølgelig går det en grense et sted. Oppfordringer til vold kan vi ikke akseptere. Diskusjonen om §185 er interessant, og jeg er i hvert fall enig i at man ikke bør gi scene til klart hatefulle ytringer. Vi skal ikke akseptere dehumanisering – selv om jeg er redd vi har ulike oppfatninger om hvilke ytringer som faktisk er dehumaniserende.

Men krenkelser generelt tror jeg aldri vi kommer oss unna. Jeg vil heller ikke renske offentligheten for dem. Friksjon og konflikter er en naturlig del av et menneskelig samfunn.