Kvinnekampen må inkludere alle, også sexarbeidere

Årets kvinnekamp har startet, og de som trodde at den rettet seg mot patriarkatet i all dens former og avskygninger nasjonalt og internasjonalt, tar feil.

Den årlige opptakten til den internasjonale kvinnedagen 8. mars, parolemøtet som ble avholdt denne uken, er nemlig en kamp mellom kvinner om hva som skal sies og hvem som skal si det. Enkle prinsipper står på spill: Enten så er man med, eller så er man imot. Og tilhører man siste kategori, må man tåle verbale angrep verdig de mest sexistiske nettrollene.

Kampen om parolene er ikke ny. På 1970-tallet var venstresidens feminister så uenige at det måtte to tog til for å markere 8. mars i Oslo. På 1980- og 90-tallet måtte ungfeministene fra Blitz temmes, og nå utgjør de borgerlige feministene en trussel.

Det som står på spill, er sexkjøpsloven.

Halliker og sexindustrien

Kvinnefronten har kjempet for sexkjøpsloven sammen med utbrytergruppen Ottar og kristenfolket siden 1980-tallet, og den vant plutselig fram i Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti da gatene i Oslo ble fylt opp av svarte kvinner som solgte sex.

Frykten for vold mot kvinner, som grunnlag for lovforslaget, ble snart underordnet andre interesser, deriblant en god dose moralsk panikk trigget av tanken på at gatene skulle oversvømmes av svarte prostituerte, som det ble sagt, samt sterke interesser i å ha et middel for å regulere uønsket migrasjon i mangel på annen grensekontroll i Europa.

Det moderne patriarkatet har alltid kriminalisert sexarbeid.

Detaljene har ikke brydd kvinnebevegelsen, som hevder at sexkjøpsloven er deres største seier.

Og hvis kronjuvelen i kampen mot patriarkatet utsettes for kritikk, er ingen usaklighet for usaklig til et motangrep, deriblant påstander om at Amnesty International, UNAIDS, WHO og Human Right Watch, som alle anbefaler en mer liberal regulering av prostitusjon, er kuppet av halliker og sexindustriens lobbyister.

Takk for at du leser Minerva! I denne borgerlige nettavisen skriver vi om politikk, kultur og annet. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan tegne abonnement her!

Sexarbeiderne er fienden

Det moderne patriarkatet har alltid kriminalisert sexarbeid, og det blir gjerne med på ny kriminalisering. Nord-Irland er illustrerende. Sexkjøpsloven der flagges som et uttrykk for likestilling, men samtidig mangler irske kvinner elementære reproduktive rettigheter.

Dette bekymrer heller ikke kvinnebevegelsen, for de viktigste fiendene deres i dag er ikke er patriarkatet, men sexarbeidere og andre feminister som er imot sexkjøpsloven.

Hege Grostad hadde meldt inn parolen «My body, my business», men den ble nedstemt.

I 2014 ble for eksempel sexarbeideren Hege Grostad oppfattet som en så stor trussel at 8. marskomiteen beordret politiet til å holde Grostad unna den øvrige markeringen.

Politiet sørget for at en liten gjeng med kvinnelige sexarbeidere og deres støttespillere sto utenfor Youngstorget under appellene, og at de gikk ti meter bak hovedtoget etterpå.

Hege Grostad hadde meldt inn parolen «My body, my business», men den ble nedstemt. Så mens 10 000 deltakere toget bak parolen «Min kropp, mine rettigheter» i kamp mot reservasjonsretten, gikk en liten gjeng med politieskorte ti meter bak med røde paraplyer for å symbolisere sexarbeideres rettigheter.

Beskjed om å suge pikk

I fjor fikk unge feminister fra Venstre gjennomgå da de fremmet forslag om å støtte sexarbeiderne. De ble møtt med en beskjed om at hvis de var imot sexkjøpsloven, så kunne de prøve å suge pikk ti ganger om dagen for å se hvordan de likte det.

Bortsett fra harselering på sosiale medier da Trine Skei Grande formidlet at hun ville delta på årets parolemøte, ser det ut til at møtet gikk roligere for seg enn de forgående årene.

Les også Anne Siri Koksrud Bekkelund: Skam deg, Kari.

Å vedta sexkjøpsloven som hovedparole, som man også har gjort i år, er en god strategi for å hindre meningsmangfold. Det er nemlig ikke til lov å stille med paroler som går imot en hovedparole.

Middelklassekvinnenes forakt

Ved å holde sexkjøpsloven som sin viktigste seier, er kvinnebevegelsen i Oslo i ferd med å redusere den internasjonale kvinnedagen til en selvforherligende hyllest av vellykkede kvinner fra den hvite middelklassen.

Kvinnedagen burde i stedet invitere til debatt og meningsutveksling på tvers.

I Lene Hvals Dollhouse kjemper Nora Helmer mot beboerne i terrasseblokkene nederst i Aftensolveien. Nora forakter de fake Uggsene og at damene shopper på Cubus.

I kvinnebevegelsen er det noe annet som trigger middelklassekvinnenes forakt, nemlig at mindre bemidlede kvinner (og menn og transpersoner) velger en inntektskilde de ikke liker.

Kvinnedagen burde i stedet invitere til debatt og meningsutveksling på tvers av politisk tilhørighet og meningsunivers som inkluderer alle feminister. #lafittaflagre og kampen for selvbestemmelse må inkludere alle, også #sexarbeidere.