Kvinnebevegelsens viktigste fiender i dag er ikke er patriarkatet, men sexarbeidere og andre feminister som er imot sexkjøpsloven, skriver Astrid Renland.
Kvinnekampen må inkludere alle, også sexarbeidere
Kvinnebevegelsen reduserer 8. mars til en selvforherligende hyllest av vellykkede kvinner fra den hvite middelklassen.
Årets kvinnekamp har startet, og de som trodde at den rettet seg mot patriarkatet i all dens former og avskygninger nasjonalt og internasjonalt, tar feil.
Den årlige opptakten til den internasjonale kvinnedagen 8. mars, parolemøtet som ble avholdt denne uken, er nemlig en kamp mellom kvinner om hva som skal sies og hvem som skal si det. Enkle prinsipper står på spill: Enten så er man med, eller så er man imot. Og tilhører man siste kategori, må man tåle verbale angrep verdig de mest sexistiske nettrollene.
Kampen om parolene er ikke ny. På 1970-tallet var venstresidens feminister så uenige at det måtte to tog til for å markere 8. mars i Oslo. På 1980- og 90-tallet måtte ungfeministene fra Blitz temmes, og nå utgjør de borgerlige feministene en trussel.
Full pakke: digitalt årsabonnement + tidsskrift til kr 1499,-
Bestill her
Bli støtteabonnent: Få digital tilgang og tidsskrift, og støtt Minerva med kr 3000,-
Bestill her
