Sanna: – Det er helt rimelig av deg å ønske en felles julefeiring når dere ikke har barna – med mindre foreldrene hans er døende

Kjære Sanna,

Jeg er en kvinne i slutten av 40-årene som ble skilt for omtrent ti år siden. Skilsmissen førte med seg mye grums, og det som fortsatt tynger meg, er jula. Jeg elsker jul og alt som hører til, og synes fortsatt det er sårt at jeg ikke feirer julaften med barna mine mer enn annet hvert år.

Den første julen etter skilsmissen ble jeg «reddet» av at jeg var så syk at jeg knapt visste hvilken dag det var. Etter det har det vært vanskeligere. Jeg har løst det ved å reise til foreldrene mine, som begynner å bli litt opp i årene, og det har føltes både fint og riktig å prioritere dem.

Jeg har de siste åtte årene hatt en kjæreste som jeg ennå ikke har feiret jul med. De årene vi ikke har barna, har han reist til hytta sammen med foreldrene og søsknene sine, og jeg har blitt invitert med hvert år. Jeg opplever familien hans som veldig inkluderende, men å tilbringe julen i en hytte med dem føles ikke naturlig for meg. Jeg kan også legge til at de ikke feirer jul på den måten som tradisjonelt er vanlig i Norge.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Overgangshypen?

Sanna Sarromaa

Jeg har tatt dette opp med kjæresten min, men opplever at han ikke helt forstår hvorfor jeg ikke ønsker å tilbringe disse dagene med familien hans.

Enn så lenge har jeg foreldrene mine å reise til, men jeg synes det hadde vært hyggelig å etablere en felles julefeiring for meg og kjæresten min de årene vi ikke har barna.

Er jeg urimelig eller rar som tenker slik? Julen vekker mange følelser hos mange, så det er lett å få litt tunnelsyn. Jeg hører gjerne hva du tenker om denne problemstillingen.

Marianne (46)

****

Kjære Marianne,

Du er hverken urimelig eller rar, eller da er vi i så fall to urimelige raringer. Jeg ville heller ikke reist og feiret jul som ikke føles som jul, uansett hvor inviterende og inkluderende min nye svigerfamilie hadde vært. 

Generelt er dette en ganske kjent problematikk fra runde 2-forhold: to veletablerte familiekulturer møter hverandre med alt det innebærer av vaner, tradisjoner og levd liv. Bordet er ikke lenger rent og alt som bygges, bygges på det etablerte – eller på ruinene av det som var. Jeg har heller ikke feiret jul med min nåværende mann ennå. Vi har ingen felles juletradisjoner. Selv om hans familie feirer norsk jul (noe for så vidt jeg ikke gjør), så hadde det vært ganske rart for meg å være en del av feiringen han har hatt i 53 år. Det har jeg akkurat lite lyst til som deg. 

I et samliv vil det alltid være noe den andre ikke helt og fullt forstår. At din kjæreste ikke skjønner at du ikke er så fristet til å feire jul med ham og hans familie på deres ikke-norske måte, er en slik ting. Jeg har det også litt slik i mitt eget samliv. Min mann forstår heller ikke at jeg ikke er så ivrig på norske påskehytteopplegg fordi han ikke skjønner min grunnleggende introversjon og hvor sliten jeg blir av mennesker, og spesielt av intetsigende hyggeprat. Han er selv kongen av small talk og kan snakke om trivialiteter med andre i timesvis i en hyggelig tone, så jeg tror at han aldri kommer til å forstå hvor tappende det er for meg. Så jeg er for så vidt i samme båt som deg, men av ulike årsaker.

Og slik er det til en viss grad med alle som har et langvarig samliv med noen. Man må alltid akseptere en viss grunnleggende ulikhet. Hadde jeg vært deg, hadde jeg sluttet å håpe at din kjæreste en dag forstår deg når det gjelder at du ikke har så lyst til å feire jul med hans søsken og foreldre. Dere kan bare konkludere med at her er dere uenige. Eller så kan du bare prøve å dra kjæresten din til dine foreldre slik at han forstår hvordan det er å feire andres jul i en alder av 50?

Slik som jeg ser det, er det derimot helt rimelig av deg å ønske en felles julefeiring annethvert år når dere ikke har barna. Han er en mann på 50 og han trenger ikke å feire jul med foreldrene sine hvert år med mindre de er døende (da kan du eventuelt bevilge ham en siste jul med dem). Hva gjorde han med ekskona si? Var hun virkelig med på den felles ikke-norske julefeiringen på hytta hvert år? Det kan jeg aldri tro eller så var hun en veldig føyelig type. 

Jeg vet ikke om dette hjelper deg, men jeg har vært skilt nesten like lenge som deg, og jul var vanskelig for meg i begynnelsen også. Jeg rakk å feire én jul helt alene, jeg som ikke har foreldre å reise til, og det gjorde meg egentlig ganske lykkelig. Jeg skrudde ned forventningene til et minimum og så ble det egentlig ganske greit. Jeg kunne gjøre akkurat hva jeg ville og ha akkurat den julemdidagen jeg ville (det var DrOetkers mozzarella-pizza). Jeg slapp å lage mat og jeg var ikke bundet av andres forventninger eller tradisjoner. Det hjelper selvsagt at man liker sitt eget selskap, som jeg gjør, men poenget er å skru ned forventningene. Altså, vi snakker de lave forventningers lykke. 

Jeg vet ennå ikke hvordan julen som kommer, blir og hvem som feirer hvor. Jeg kjenner likevel ro av å tenke at jul kommer uansett og at jeg liker jul – egentlig uavhengig av hvor mange vi blir.

Jeg håper at du finner litt hjelp og trøst i tankene mine. God jul når den tiden kommer!

Sanna