DEBATT

Adam Smith og Louis de Bonald
Adam Smith og Louis de Bonald

Den konservative kritikken av Adam Smith

DEBATT: Kort tid etter sin død ble Adam Smith anklaget for å redusere mennesket til økonomisk egeninteresse på det frie markedet og overse moralen, men han kom mye av kritikken i forkjøpet.

Publisert

Idet året som markerer 300 år siden Adam Smiths fødsel går mot slutten, ønsker jeg å belyse debatten om hvorvidt Smith var liberalist. Allerede kort tid etter hans død ble den lærde skotten anklaget for å redusere menneskelivet til økonomisk egeninteresse på det frie markedet, mens de fattige ble overlatt til seg selv. Blant hans første kritikere var det ikke sosialister, men konservative tenkere.

For to år siden publiserte Minerva saken «Da konservatismen kom til Norge», der det påpekes at brødrene Peter og Carsten Anker besøkte Smith ved universitetet i Glasgow under en dannelsesreise på 1760-tallet. De kan ha fortalt så mye om møtet til sine fettere, Bernt og Peder Anker, at Smiths ideer fikk innflytelse på den norske grunnloven av 1814.

Det er grunn til å tro at innflytelsen var bredere enn dette, da Peter Anker fikk utgitt en dansk oversettelse av første bind av Nasjonenes velstand allerede i 1779. Avviklingen av det merkantilistiske systemet var allerede i gang da næringsfriheten ble knesatt i grunnlovens paragraf 101. Det var imidlertid ikke alle som var like begeistret for Smiths ideer.

Liberal og «reaksjonær» konservatisme

I en omtale av Nasjonenes velstand fra 1810 skriver den franske adelsmannen og filosofen Louis de Bonald at tittelen er misvisende. Smiths verk handler slett ikke om nasjonenes velstand, som er noe mer enn summen av enkeltindividenes velstand. En nasjon kan ikke være velstående hvis en stor del av befolkningen er fattig, slik som i de industrialiserte landene.

Bonald var en av de kontrarevolusjonære tenkerne i Frankrike etter den franske revolusjon, som også inkluderte filosofen Joseph de Maistre. Disse blir regnet som grunnleggere av en «reaksjonær» form for konservatisme, til forskjell fra den liberale konservatismen som kom fra Storbritannia og ble populær her til lands.

De færreste som snakker om Adam Smith, har lest hans mest kjente verk, og enda færre har lest det stoisisme-inspirerte verket Moralske følelser fra 1759. Der fremkommer det tydelig at individer er avhengige av samfunnet, og det blir vanskelig å lese Smith som en rendyrket liberalist. Jeg vil påstå at selv en velvillig lesning av Nasjonenes velstand fra 1776 kan svare på mye av Bonalds kritikk. 

Arbeidsdeling som vei til velstand

I innledningen skriver Smith om førindustrielle samfunn som er «så utfattige at menneskene av og til av ren nød tvinges til, eller i det minste føler seg tvunget til, enten å drepe barn, gamle og kronisk syke, eller til å overlate dem til sultedøden eller til å bli offer for sultne dyr» (overs. Åshild Sonstad). Det er for å redde de svakeste blant oss fra en slik skjebne at han fremmer arbeidsdeling, fordi den fører til et overskudd av livsnødvendigheter.

Smith mener det samme som Bonald når han skriver: «Ikke noe samfunn kan blomstre og være lykkelig så lenge de fleste i samfunnet er fattige og lever under elendige forhold» (bok I, kap. 8). Poenget hans er at arbeidsdeling og frihandel kan forbedre de fattiges levekår, ikke minst ved at livsnødvendige goder som mat og klær blir billigere.

Det kan virke ironisk når Bonald skriver at det ikke er bra for folk å være rike, fordi de vil bli moralsk fordervet av for mye bekvemmelighet. Han var jo selv en adelsmann som aldri trengte å slite for å dyrke jord uten maskiner. Mennesker flest trenger å få dekket sine mest grunnleggende behov før de kan strebe etter noe høyere.

By og land, krig og fred

Bonald er ikke nådig mot den kommersielle revolusjonen som gjorde handelsnasjoner som England til ledere over adelsstyrte land som Frankrike. Industrialisering har ført til at flere mennesker forlater landsbygda og stuer seg sammen i byene, skriver han. Frihandel fører til krig, ved at ulike nasjoner konkurrerer med hverandre om knappe ressurser.

Det er en tendens blant konservative til å romantisere livet på landet, og Smith anerkjenner at dette appellerer til oss alle: «Mennesket er skapt for å dyrke jorden, og dermed synes det som at vi har en forkjærlighet for dette enkle arbeidet» (bok III, kap. 1). Samtidig er det viktig å huske at det er hardt å være selvforsynt. Smith skriver at landsbygda faktisk blir forbedret av handel med de store byene.

Ifølge Smith er det ikke frihandel som fører til krig, men det merkantilistiske systemet som «ser med forargelse på velstanden hos sine handelspartnere, og betrakter disse landenes vinning som sitt eget tap» (bok IV, kap. 3). Han vil unngå den monopolistiske tendensen til grådige kjøpmenn som bruker staten for å gi seg selv fordeler, og fremme et fritt marked der handel mellom to parter er til sann fordel for begge.

Nasjonenes sanne og eneste velstand

Moral og gode lover utgjør nasjonenes sanne og eneste velstand, skriver Bonald. En nasjon er rik og lykkelig hvis befolkningen lever i tråd med dydene, og derfor bør staten gi støtte til offentlige institusjoner som fremmer disse. Opphopning av materiell rikdom kan faktisk være skadelig når moralen har forfalt, fordi det gir flere muligheter til tøylesløs livsførsel.

Både i Moralske følelser og i Nasjonenes velstand er Smith tydelig på at moralsk dyd er en forutsetning for at samfunnet skal være fritt. Hvis den ikke utvikler seg på naturlig vis, er det «nødvendig med en viss inngripen fra myndighetenes side for å forhindre at et overveiende flertall av befolkningen blir fullstendig degenerert og fordervet» (bok V, kap. 1).

Smith var tilbakeholden overfor statlige inngrep og unødvendige skatter, men det var fordi dette ofte kom bare en liten del av samfunnet til gode. På den annen side skriver han at fellesgoder som utdanning er «noe som gagner hele samfunnet, og disse kan derfor» – dog ikke nødvendigvis – «dekkes inn gjennom et allment bidrag fra hele samfunnet» (ibid.).

Ta og les!

Adam Smith hadde en mer nyansert tilnærming til mennesket og samfunnet enn de fleste, både kritikere og tilhengere, gir ham æren for. Han trodde på markedets evne til å forbedre de fattiges levekår og øke nasjonenes velstand, men understreket samtidig at dette ikke er alt eller det høyeste i livet. Den som tar seg tid til å lese verkene hans, vil se at han kom mye av den senere kritikken i forkjøpet.

Powered by Labrador CMS