Tyskerne finner seg ikke lenger i at tusenvis av kjente og registrerte ekstremister får lov til å gå fritt omkring, mens de planlegger sine neste blodbad.
Terroristen traff mer enn 30 pride-feirende midt i Berlin sentrum. Minibussen braste samtidig inn i den heksegryta som for tiden utgjør tysk politikk.
Og hvem kommer nå til å tjene på oppstyret som følger? Gjett en gang! Det har vært påfallende stille fra AfD-hjørnet, siden det som skjedde lørdag kveld.
Frederik Merz og han koalisjon kjemper allerede med ryggen mot veggen. Han som før valget for to år siden lovte å halvere Alternative für Deutschland (AfD) i en håndvending, har i stedet greid å redusere sin egen flokk av kristeligdemokrater med en tredjedel – mens den sosialdemokratiske partneren er redusert til ett av mange småpartier.
I september venter delstatsvalgene i Sachsen-Anhalt, Mecklenburg-Vorpommern og Berlin. I førstnevnte ser spørsmålet nå ut til å bli hvor stor majoritet AfD kommer til å oppnå. Det sterkt høyrepopulistiske partiet fosser også frem på målingene for hovedstaden og Schwerin. Dette lukter allerede lang vei av katastrofe for de etablerte partiene. Men først og fremst truer en politisk frontkollisjon – i verste fall – med å koste taburetten for selveste Frederik Merz personlig.
For også de mest trofaste disiplene begynner å bli mer enn lei av stride strømmer med Trump-lignende selvskryt og brutte valgløfter, i en situasjon hvor bilindustrien står på kanten av stupet og arbeidsplassene kommer til å forsvinne i hundretusener – mens middelklassen med sin viktige funksjon i næringslivet er på vill flukt over grensen til Polen og andre land med lavere skatter, avgifter, byråkrati og kaskader med tåpelige pålegg fra oven.
For en uke siden måtte den profilerte Jens Spahn – maktfull fraksjonssjef for CDU i Forbundsdagen og en av de viktigste premissleverandørene for Merz – forlate posisjonen i unåde. Han – som alltid har argumentert mot legalisering av surrogat-barn – punget selv ut for å få sin egen baby hos en amerikansk kvinne.
I kjølvannet av Spahns politiske selvmord, ble Frederik Merz tvunget til å sette i gang en utskifting av regjeringsmedlemmer. Men nå hagler kritikken, for i mange konservatives øyne, er det de dyktige statsrådene som blir ofret, mens mindre vellykkede aktører får fortsette å begå store og små ulykker i regjeringens navn.
Og så smalt det altså i Tiergarten. Tidspunktet kunne knapt vært verre.
Til manges lettelse, begynte Abdul Ballout å fekte med en machete da det tungt bevæpnede anti-terrorpolitiet i GSG9 dukket opp ved hans fars sommerhus i bydelen Spandau. 21-åringen er født og oppvokst i Tyskland, så han visste utmerket godt hvem som siktet på ham med maskinpistoler. Det luktet lang vei av suicide by cop – altså selvmord – da han kom løpende mot den sikre død. Slik slapp vi å få høre begrunnelsen hans for attentatet – men unngikk også å få et ungdomsforbilde av Breivikske dimensjoner.
Knapt var de 30 overlevende, overkjørte og/eller knivstukkede deltakerne på Christopher Street Day brakt til sykehus, før den sedvanlige kakofonien brøt løs – med en overborgermester og en forbundskansler som, fulgt av ledere for alle partier og departementer, forsikret om at tankene deres befinner seg hos ofrene, de overlevende, familier og pårørende. «Dette er et angrep på oss alle, på vår frihetlige, åpne og liberale levemåte», uttalte Kaj Wegener, som høyst motvillig er på vei til å forlate vervet som sjef for delstaten Berlin. (Han gjorde seg ubrukbar etter å ha foretrukket å spille tennis med kjæresten i stedet for å ta ledelsen, sist Berlin ble rammet av et alvorlig terrorangrep.)
I Berlins gater og kneiper, var det ikke akkurat forbauselse eller sjokk som preget reaksjonene etter angrepet og de mange ofrene i en park ved Brandenburger Tor – men snarere et unisont «Hva var det vi sa?» Terroren i Berlin kommer midt i en tysk politisk krise, og det er de høyrepopulistiske som tjener på det.
Det er flere år siden skeive sluttet med å holde hverandre i hånden på Hermannplatz i Neuköln eller på T-banelinjer som U8 og U9, der representasjonen av arabiske unggutter pleier å være veldig godt synlig.
Det er nemlig blitt mote i store ungdomsmiljøer å gå med kniv. Og knapt en uke passerer, uten at kontrollører eller passasjerer blir utsatt for grov vold. Homofile – men også alle mulige andre – blir til stadighet utsatt for trakassering og overfall. (Personlig, setter jeg meg aldri på bussen uten å ha computeren som skjold i en sekk på fanget – for hvem vet når det dukker opp en gærning med kniv?)
Alle vet det, alle ser at problemet er til stede over hele landet – men er blitt absolutt størst i Berlin. Og ingen tør å snakke om det, for den som griper ordet og kritiserer myndighetenes tafatte og flaue omgang med voldelige islamister, salafister eller andre typer muslimske ekstremister – de må regne med å bli utsatt for et stormvær av beskyldninger om «antimuslimsk rasisme».
Det synes i det hele tatt som om deler av det politiske landskapet er mest opptatt av ordvalg og retorikk. Som Focus-kommentatoren Jan Fleischhauer lettere spøkefullt påpeker, er det – fra midten av SPD og helt ut til ytterste venstreside – strengt forbudt å benytte det angivelig sterkt stigmatiserende begrepet «klankriminalitet». Den politisk korrekte karakteristikken lyder nemlig «familiebaserte utenom-rettslige aktiviteter».
Det skulle egentlig være umulig for folk som Abdul Ballout (21) å trenge gjennom de massive sperringene av det slaget som de siste årene er blitt alminnelige rundt ethvert julemarked. Men han trengte bare å ta en runde i sitt eget lokalområde, for å finne ut av alle sidegater inn til Tiergarten var åpne. Så alt han trengte å gjøre for å få skadet flest mulig, var å kjøre 200 meter lengre inn i skogen – der det selvsagt også befant seg tusenvis av deltakere på en fest som hadde samlet mange hundre tusen.
Den egentlige skandalen er likevel det faktum at Adbul Ballout kunne bevege seg fritt i det berlinske samfunnet.
Han har i flere år vært kjent og registrert som en politisk og religiøs ekstremist, og har to ganger de siste årene vært plukket opp under forsøk på å nå frem til områder i Midtøsten hvor «terror-staten» IS fortsatt er godt representert. Han ble nylig dømt til ett år og 10 måneders fengsel for å ha planlagt et terrorangrep i Tyskland – uten at offentligheten har fått vite noe mer konkret om den saken.
Dommen ble nylig gjort betinget, og dermed kom Ballout på fri fot. Men betingelsen var altså at han skulle møte frem til samtaler med eksperter som mente at de ville være i stand til å overbevise ham om å skifte mening. To møter til nå hadde imidlertid vist at mannen ikke var mottakelig. Så ingen hadde egentlig noe større håp om at mandagens planlagte møte kom til å bringe resultater. En ekstremist lar seg som kjent ikke så lett overbevise om at han tar feil – og det var vel også tilfelle for Abdul Ballout.
Her må både politikere og dommere nå svare på en rekke spørsmål om hvor naiv det egentlig går an å bli. Hva i huleste helvete fikk dem til å slippe løs igjen Adbul Ballout? Og hva er egentlig det viktigste i et antatt liberalt og frihetlig samfunn – terroristers meninger, eller vanlige borgeres liv og sikkerhet?
Alternative für Deutschland har lenge hatt utvisning av muslimske innvandrergrupper som ett av sine fremste valgløfter. Det er ikke mange måneder siden Alice Weidel bebudet at partiet i løpet av sine første 100 dager med regjeringsmakt i Berlin, vil sørge for å kvitte seg med minst 800 000 av de om lag 1000 000 syrerne, irakerne og afghanerne som fikk slippe inn etter Angela Merkels «Wir schaffen Das» i 2015. Heller ikke godt integrerte folk med tysk statsborgerskap og fast jobb – gjerne i helsevesenet – skal skånes.
AfD frister med kollektiv inndragelse av tysk statsborgerskap fra disse gruppene og vil allerede etter eventuell suksess under høstens delstatsvalg sette i gang med massiv utkastelse av kriminelle innvandrere – les: islamister.
I praksis er det selvsagt ikke mulig å få til utrenskning av hundretusener, uten at meningen egentlig er å opprette tyske konsentrasjonsleirer i en eller annen form. For ingen stat i verden verken vil eller kan ta imot dem. Så mulige løsninger begrenser seg selv. Og tanken på konsekvensene blir mer enn ubehagelige – tysk historie tatt i betraktning.
Under alle omstendigheter, så kommer kristeligdemokrater og sosialdemokrater – samt muligens også mange fra de Grønne og de Linke – til å måtte ta skjeen i en helt annen hånd, hvis disse partiene ikke skal havne helt på tvers med sine egne velgergrupper.
Noe av det første Frederik Merz blir tvunget til, er å slutte med å stryke potensielle massemordere med håret. Tyskerne finner seg ikke lenger i at tusenvis av kjente og registrerte ekstremister – og nå snakker vi bare om de religiøse – får lov til å gå fritt omkring, mens de planlegger sine neste blodbad. I helgen var det de skeive som fikk unngjelde, forrige gang var det de kristelige julemarkedene og neste gang blir det kanskje en fotballkamp eller en fullsatt jernbanestasjon som skal sprenges i lufta(?). Vi kan bare vente og se, for her er det utelukkende fantasien som setter grensene.
Det er mange år siden kneipeverten Hartmut Volmerhaus på Zwiebelfisch lærte meg at toleranse ikke er noe vi skal praktisere overfor de intolerante. Den gangen – midt på 90-tallet – var kneipene fortsatt viktige møtesteder for alle i nabolaget. På noen av dem var det ikke så farlig, hvis det røyk av sted en og annen slengbemerkning eller dårlig vits om transer, homser, lesper, jøder, muslimer – you name it. Hos Hartmut resulterte slikt i øyeblikkelig utskjelling og utkastelse – under motto «Transene våre tilhører oss. La dem være i fred». En gang iblant fikk jeg spille rollen som utkaster. Det var en jobb jeg gjerne utførte.
Tyskerne er nok nådd frem til det punktet hvor politikerne er nødt til å høre etter hva gatens parlament har å melde fra om. Det er ikke mange uker igjen til de tre neste delstatsvalgene, og etter helgens hendelser så flytter enda større deler av velgerkorpset seg betydelig mot ytterste høyre - hvis det ikke kommer konkrete og klare signaler ovenfra om at Frederik Merz og hans partnere omsider har forstått alvoret.
Det har vært bemerkelsesverdig musestille fra AfD-toppen de siste par dagene. Alice Weidel skrev riktig nok på FB-veggen sin at hun føler med ofrene og deres familiemedlemmer. Men stort mer, var det ikke å høre fra den kanten.
Og hvorfor skulle de også delta i det kollektive fy-koret? Det ville likevel bare bli et helt unødvendig «var det ikke det jeg sa?» De kan under alle omstendigheter lene seg godt tilbake i stolen og overlate sin egen valgkamp til de politiske motstanderne og konkurrentene. For her får de virkelig drevet velgerne – i digre skarer – over i eget hjørne.
Det er nesten ikke til å tro.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
