Det sprer seg til Norge fra politiske kulturer som er større idioter enn oss

Offentligheten, hvilket ord stråler mer av demokrati og opplysning! Vi diskuterer i offentligheten og tar demokratiske beslutninger. Dette i motsetning til de mange diktaturer rundt i verden. Offentligheten har, ikke minst med den tyske filosof og sosiolog Jürgen Habermas, en tung akademisk historie. Den fremdeles nålevende Habermas etterlyste den kritiske offentlighet i sin doktoravhandling, og da er vi ved slutten av 1950-tallet. Offentligheten som ideal er kritisk samtale der de beste argumentene vinner, dens realiteter er ofte støy fra de angivelig sosiale medier og ensrettingen blant statlige giganter, alt krydret med TV-debatter basert på avbrytelser og ironiske hånflir. Slitsomme greier.

Det klages logisk nok over manglende saklig offentlighet. Hvor ble det av den rasjonelle diskusjon, som alle kunne ta stilling til? Debattene, der standpunkter testes mot hverandre, etterfulgt av vurderinger og kåring av de beste argumentene?

Men det er flere offentligheter, ikke minst de praktiske og fysiske. På gata, kafeen og i kantina. Den åpne offentlighet, der du kan snuble over en statsråd langs Karl Johan, eller antyde for den lokale ordføreren i bygd og by at han eller hun bør tenke på ditt og datt. Jeg kunne fortelle ordføreren i Sarpsborg at han burde tenke over dette med vindmøller i Skjebergmarka. Han sa ja og ha, flakket med blikket, og jeg skjønte i alle fall hvor han sto i den saken. Greit nok. En fredelig prat med ordføreren, ikke dårlig bare det. Og ingen selvfølgelighet. Noen vil ikke ha det slik.

En 78-åring blir fratatt et israelsk flagg av unge pro-palestinske demonstranter. Dette skjer uhindret. Politiet bryr seg ikke. De har vel som vanlig «ikke ressurser». Nei, du kan ikke uhindret gå med et armbind eller symbol for Israel. Ikke som jøde heller. Gaza er overalt, det er tidenes argument for fysiske overgrep i Norge. Vedkommende har selvfølgelig maske. Å bære maske er blitt mote blant psyko-venstre. Du skal ikke fremstå som den du er, med dine argumenter, men skrike ut bak en maske. Psyko-venstre leker at de befinner seg i en slags væpnet kamp, men de risikerer ingen verdens ting, utover å bidra til å rive ned en fungerende offentlighet.

En svensk parlamentariker, Jessica Stegrud, opplevde det samme: enorm aggresjon, skriking og sjikane. Igjen fra Palestina-aktivister. De påberoper seg retten til dette. I egne øyne representerer de en høyere moralsk orden. Hvilket de ikke gjør, visst noen måtte tvile. Deres kamp for å utslette verdens eneste jødiske stat er det stikk motsatte.

På 1960-tallet påpekte Jürgen Habermas tendenser til venstre-fascisme i studentbevegelsen. Ingen ny tanke altså. Raseriet og skrikingen, sjikanen. Skriket mot alt, uten et alternativ. Skriket som muliggjør å heie på Hamas og samtidig demonstrere for homofiles rettigheter. Rasjonalitet, nei takk. Unge og ubalanserte personer har gitt seg selv retten til enhver tid å gripe inn mot hva de ikke liker. Klimabrølet – husker du det? – er blitt et allment skrik mot mangfold. På gata. «Ingen nazister i våre gater!» er blitt til «Ingen andre enn oss i alle gater». Den fascistiske estetikk vender tilbake forkledd som anti-fascisme.

Det er tillat å sjikanere Sylvi Listhaug på gata i Oslo. Det har retten fastslått. Skrikende mennesker har rett til å følge etter Frps leder. Konsekvensen? Hun unngår å gå i Oslo. Det er ikke trygt. Selvfølgelig er det ikke det. Det er en standard øvelse fra politiet om at Oslo er en trygg by. Når det blir sagt hver uke, tyder realitetene på noe annet. Men her handler det ikke om trygghet, mangfold og toleranse, men det som kalles direkte demokrati: Storm Finansdepartementet! Enhver pøbel har rett til å snakke med Jens! Gateteateret fortsetter, som om det skulle ha noe med menneskerettigheter og Gaza å gjøre. Den fysiske offentlighet har fått et annet innhold: Å hindre andre fysisk. Retten til å storme et departement eller et universitet. Konsekvensen? Mer vakter og mer politi foran departement og universiteter.

Ytre venstre er ikke alene. Miljøaktivist Fredrik Hauge ble angrepet på gata. En eller annen idiot som ikke tålte at Hauge mente noe annet enn ham selv. Kanskje var det fyll og rør, men fylla er ingen unnskyldning. Hamas-gjengen, derimot, er klinkende edru, og representerer ifølge dem selv en høyere moralsk orden. Det er deres rett å skrike til Sylvi Listhaug på gata. De har rett til ikke å tåle at der spaserer det et menneske de ikke er enig med.

Det sprer seg til Norge fra politiske kulturer som er større idioter enn oss: slåssing i parlamenter, sjikane og overfall. Våre hjemlige Hamas-fans har mye å slekte på. Vi i det fremdeles massive flertall får mimre om tiden da man kunne sitte bak statsministeren på trikken. Noe, ikke alt, var bedre før.