SPALTIST
Kampen om Demokratenes plassering på den ideologiske linja fortsetter. Sistemann til å lage bølger er CNN-kommentator og tidligere Obama-medarbeider, Van Jones.
«Jeg er lei av å bli fortalt at det å være progressiv fordrer at jeg sverger troskap til sprø ideer!» Dette er starten på uttalelsen Jones kom med forrige lørdag. Han sier dette av frykt for at partiet spiller seg selv utover sidelinjen i neste valg, slik mange mener det har gjort tidligere.
I videoen han la ut skiller han mellom det han kaller gode, progressive ideer og dårlige, regressive ideer. Begge settene med ideer er nå brennbare temaer innad hos demokratene.
De gode ideene er slikt som universell helsedekning, gratis utdannelse, nye grønne initiativer og fengselsreform. Fokuset hans når han snakker om dette er først og fremst på venstrevridde økonomiske idealer.
De «sprø» ideene er blant annet å fjerne politiet, å fjerne fengsler, åpne grensene, støtte Hamas, påstander om at Israel ikke eksisterer og å inndra privat eiendom. Dette er ideer han blant annet finner blant ultraprogressive politikere i New York og i organisasjonen Democratic Socialists of America (DSA).
Dette er grener i politikken som vokser i makt i partiet om dagen, og det skremmer Jones. Han mener at ytre venstre «bæsjer i punchbollen» som demokratene tilbyr velgerne, og kaller klumpene for isbiter. Spenstig, men effektivt, språk.
Den mest direkte adressaten for budskapet er Darializa Avila Chevalier. Hun er demokratisk kandidat til kongressetet for 13. valgdistrikt i New York, og en veldig viktig figur i gjengen rundt stjerneskudd og borgermester der, Zohran Mamdani.
Hun er også medlem av DSA.
Hun har tidligere uttalt at både politi og fengsler bør fjernes. Ikke reformeres. Ikke krympes. Men fjernes. For Jones er dette regressivt, ettersom det blir en retur til den sterkestes rett i et lovløst jungelsamfunn. Et slags hobbesiansk mareritt.
I senere tid har hun sagt at hun har moderert disse meningene, men har vært tåkete på akkurat hvordan.
Frykten til Van Jones og andre som frembringer samme budskap er enkel å forstå: blir Demokratene for radikale i sin politiske retning, vil de ikke klare å tiltrekke seg nok velgere. Dette vil gjøre det vanskeligere for dem å overvinne Trumpistene, både i mellomvalg og i neste presidentvalg.
Dette er en pendel som har opplevd klare svingninger bare de siste par årene.
Etter at Trump vant siste valg, var det veldig mange demokratiske politikere som høylytt mente at radikalisering på venstresiden var en av hovedårsakene til resultatet. Det ble nesten en opplest og vedtatt sannhet, spesielt i tiden umiddelbart etter valget. Van Jones vil rett og slett ikke at partiet hans skal vende tilbake til å være den radikale varianten av seg selv som klarte å tape for Trump for andre gang.
Dette er jo en vanlig debatt i det amerikanske topartisystemet: skal man fyre opp egne velgere på kantene, eller skal man appellere bredere inn mot midten? Det finnes ikke noe fasitsvar som overlever i årtier. Vurderingen må alltid tilpasses sin egen tid.
Den kolliderer også ofte med systemet hvor politikere først kjemper om kandidatplasser i eget parti, for så å kjempe om hele elektoratet. Den interne kampen fører gjerne med seg kandidater som vinner gjennom å appellere til egen ytterkant, for deretter å bli for uspiselige i kamp mot den andre siden i politikken i åpne valg.
Jones holder fram det republikanske partiet som skrekkeksempel. Se hva som skjedde med dem da de sluttet å tøyle de sprøeste instinktene og representantene i eget parti, advarer han. Det korrumperte all fornuft i partiet.
Det er jo også en politisk selvfølge at man bruker motpartens mest outrerte spillere mot dem. Som plakater man holder opp for å vise at man selv er et bedre alternativ.
Og akkurat nå er det New York og Mamdani som er den store plakaten for det demokratiske partiet, uansett om man liker det eller ikke. Det er derfor Jones anser det som viktig å opponere mot det han ser på som radikalt eller regressivt fra den kanten.
USA er nemlig ikke New York hva velgermasse angår.
Det er også – om man følger det vellet av meningsmålinger som stadig kommer i USA – helt klart at det han selv kaller gode progressive ideer har stor støtte i befolkningen. Spesielt når det gjelder økonomi. De mer kulturelt betingede, «sprø» ideene har derimot lite støtte.
Reaksjonene er mangfoldige og lite overraskende. Fra republikansk hold feires slike uttalelser som bekreftelser på deres egne påstander om at demokratene har blitt radikalisert. Dette er årsaken til at mange ikke vil lufte internt skittentøy offentlig. Sånt vil bli brukt av motstandere.
Men i den polariserte politiske hverdagen i USA bør det ikke være så viktig hva GOP sier om demokratenes egne, interne debatter. Det er viktigere at slike hensyn ikke stilner samtaler som er tvingende nødvendige for fremtidige demokratiske seire.
Reaksjonene fra «egne» viser noe splittelse, men også avmålthet. Hos mindre, men allikevel innflytelsesrike, progressive nyhetskanaler er Jones en sell-out og en psykofant overfor makten som man er møkk lei av å høre fra.
Jones selv skriver derimot at han har blitt nedringt med lovord fra demokratiske (og republikanske) representanter som er glade for at han tør å lufte nettopp dette skittentøyet. Offentlige reaksjoner fra folkevalgte har imidlertid vært dempede.
Det gjenspeiler noe av skiftet som har skjedd etter deres siste forsmedelige tap mot Trump: å komme med så hard kritikk mot partiets radikale fløy for bare fem år siden ville medført en voldsom storm av protester innenfra. Det har ikke skjedd i samme omfang denne gangen.
Interne angrep mot organisasjoner som DSA og politikere som Mamdani og hans del av partiet er jo nå vanlige. Men de betyr ikke alltid like mye, som når villbassen John Fetterman kaller ham en klovn. Van Jones, derimot, er en «normal» progressiv demokrat. Og en erfaren spiller det er nyttig å lytte til.
I denne skribentens øyne er dette et positivt tegn. Argumentene for at det er lettest å slå republikanerne i 2027 om man sikter seg inn mot midten i politikken, er sterke. Analysen at demokratene tapte delvis grunnet egen radikalisering ved siste valg, er enda sterkere.
At Jones ikke opplever voldsomme interne angrep for sin harde kritikk av det han kaller «ytre venstre», kan derfor sees som et tegn på at partiet hans helst vil følge hans råd. Noe som gjenspeiles i at republikanerne er veldig glade i å fremheve den radikale fløyen rundt New Yorks ordfører Mamdani, og ser på dette som en vinnende strategi.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
