For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
DEBATT
Den intelligente feigingen og den overmodige idioten
Hva er farligst for ledelsen av den frie verden? En intelligent manns handlingslammelse og feighet, eller en gal manns ignorante overmot? Vi vil tilsynelatende ikke ta innover oss hvor farlig det første var, og er i ferd med å finne ut det siste.
Publisert
Dette er et debattinnlegg. Meningene som fremkommer, er skribentens.
Europeere elsket Barack Obama. Han var veltalende, intelligent og sjarmerende. Han representerte et håpefullt og optimistisk brudd med Bush-æraen og Irak-krigens mørke skygger, men kanskje enda viktigere: Med sin naive tro på egne talegaver og idealenes kraft, ga han et Europa i eksistensiell krise et sted å projisere sine egne drømmer. Europa fikk et slags psykologisk tilfluktssted for våre egne mindreverdighetskomplekser.
I vår underbevisste avmaktsfølelse over Europas tapte evne til å forme verdens begivenheter, tilbød Obama et mektigere og mer karismatisk hjem for en kombinasjon av symbolpolitikk, belærende retorikk og moralsk patos, enn det vi klarte å produsere selv. Ja, så sterk var Obama-manien at han fikk Nobels fredspris for fine ord og tanker i 2009, til hovedpersonens store forlegenhet.
De egenskapene som fikk Europa til å elske Obama, er imidlertid de samme egenskapene som fikk USA til å fremstå som svak og forvirret på den globale scenen, og motiverte verdens aggressorer til å teste USAs grenser. Autoritære ledere avskrekkes som kjent av andres styrke og motiveres av andres svakhet.
Jeg mener, som jeg også var inne på i en tidligere Minerva-artikkel, at det er gode argumenter for å se fremveksten av IS- og deres kontroll av store landområder i Syria og Irak fra 2014 til 2019 i direkte sammenheng med USAs manglende vilje til å svare da Bashar al-Assad krysset den «røde linjen» Obama selv hadde trukket opp om bruk av kjemiske våpen.
I en velkjent replikkutveksling fra en av TV-debattene i 2012-valgkampen, latterliggjorde Obama republikanernes presidentkandidat Mitt Romney, for å erklære tydelig at Russland var USAs største geopolitiske fiende. «80-tallet ringer for å be om å få utenrikspolitikken sin tilbake. Du vet, den kalde krigen har vært over i mer enn 20 år», uttalte Obama syrlig.
Et knapt år senere ble Obama ydmyket av Putin, da han i forkant av et planlagt toppmøte mellom de to, ga NSA‑kontraktøren Edward Snowden (som er etterlyst for å ha lekket store mengder hemmeligstemplet informasjon om amerikanske og internasjonale overvåkingsprogrammer) asyl i Russland, uten en gang å varsle Washington. Obama kansellerte møtet og uttrykte at han var «skuffet». CNN-korrespondent, Frida Ghitis, slo fast at USA ikke vekker ærefrykt lenger, men fremstår maktesløse. Putin delte tydeligvis denne oppfatningen. Et halvt år senere, i februar 2014, invaderte han som kjent Krim.
Videre kan vi bare spekulere i hvorfor Putin ventet med fullskala invasjon av Ukraina til etter Trumps første presidentperiode (2017-2021) var ferdig, og Joe Biden inntok Det hvite hus. Få tviler på at Putin satt med et inntrykk av vestlig avskrekking som svak, splittet og lite troverdig. Det er likeledes vanskelig å argumentere for at Biden-administrasjonen bidro til å korrigere dette inntrykket. Snarere tvert imot.
Biden fjernet effektivt enhver strategisk uklarhet om villigheten til å bruke makt, ved å understreke eksplisitt gjentatte ganger at militær inngripen mot Russland, nær sagt uansett, var utelukket. Den katastrofale fiaskoen av en uttrekning fra Afghanistan, og den famlende kommunikasjonen i etterkant, gjorde det klart for Putin at han hadde å gjøre med et USA som var forutsigbart svakt og tannløst. Det er i hvert fall naivt å tro at dette ikke var en medvirkende årsak til timingen for Putins fullskala angrepskrig mot Ukraina et halvår senere.
Et tveegget sverd
Hva skal vi så si om Trump? Hvis forutsigbar svakhet var den geopolitiske gjennomgangstonen under Obama (og Biden), kunne kontrasten knapt vært større under Trump. Det eneste som er forutsigbart med Trump er at det blir kaotisk.
Trump er et tveegget sverd. Om vi et øyeblikk legger hans personlighet til side, og ser på hans utenrikspolitiske meritter isolert (det vil si, de det med rimelighet går an å tillegge Trump, og ikke alle dem han så gjerne vil gi seg selv æren for), så er det ingen amerikansk president i min levetid og vel så det, som har oppnådd mer.
La oss begynne med hans første periode: Sterkt amerikansk press var nødvendig for å tvinge Europa til å starte en solid opprustning av eget forsvar. Den ville nok omsider kommet uansett, men senere og saktere uten Trump. Flyttingen av USAs ambassade i Israel til Jerusalem er kanskje ikke en utenrikspolitisk bragd, men representerer like fullt en villighet til å gjennomføre, der både Clinton, Bush og Obama feiget ut til tross for løfter om det samme.
Gjennom Abraham-avtalene sørget Trump for et geopolitisk gjennombrudd i Midtøsten, ved normalisering av forholdet mellom Israel og flere arabiske stater – først De forente arabiske emirater og Bahrain, senere Marokko og Sudan. I Norge, der vi er manisk opptatt av Israel-Palestina-konflikten, har vi ikke helt tatt innover oss hvilket paradigmeskifte Abraham-avtalene utgjorde. Det har tidligere vært en slags vedtatt sannhet at en løsning på Israel–Palestina‑konflikten var nøkkelen til bredere arabisk‑israelsk fred. Nå viste Trump-administrasjonen at dette kanskje har vært en distraksjon mer enn en betingelse, og at arabisk‑israelsk fred kunne bygges på felles interesser fremfor historiske narrativer.
Trump sørget også for et fundamentalt skifte i strategien overfor Iran, ved å trekke seg fra Iran-avtalen (JCPOA) i 2018 og gjeninnføre omfattende sanksjoner. Trump signaliserte med det at USA ikke lenger ville være med på narrespillet, der Iran overholdt sine formelle forpliktelser på papiret, men samtidig testet grensene maksimalt, ved aggressiv destabiliserende politikk i regionen.
Da Iran svarte med et forsøk på å «avsløre bløffen» fra Washington, lærte de raskt at amerikansk avskrekking under Trump ikke var en papirtiger. Etter en eskaleringsfase der Iran blant annet hadde angrepet kommersielle tankskip i Hormuzstredet og skutt ned en amerikansk overvåkningsdrone, responderte Trump ved å ta ut Qasem Soleimani (generalmajor i den iranske revolusjonsgarden og sjef for Quds-styrken, en eliteavdeling av Irans Revolusjonsgarde som er sentral i å styre Irans proxyer og koordinere Irans stedfortrederangrep i utlandet) i et rakettangrep. Trump signaliserte dermed tydelig at USA ikke var redd for å konfrontere Iran direkte. Så får vi se om han nå følger opp sin egen røde linje til Iran om å angripe regimet dersom de dreper demonstranter, eller gjør samme tabbe som Obama.
Videre representerte Trumps første presidentperiode en strategisk snuoperasjon i forholdet til Kina, i et etterlengtet oppgjør med vestlig naivitet overfor Beijing og en vilje til å konfrontere Kina økonomisk. Den islamske staten (IS) ble også for alvor desimert først under Trumps første presidentperiode.
I Trumps andre presidentperiode har det gått i et forrykende tempo: Sommeren 2025 gjennomførte USA for første gang et direkte luftangrep mot Irans atomprogram på iransk territorium, etter en lengre periode der Iran systematisk hadde redusert samarbeid med IAEA, økt anrikningsnivået og beveget seg stadig nærmere atomvåpengrensen. Hvor mange år Irans atomprogram er satt tilbake etter angrepet er det delte meninger om, men Trump har uansett reetablert en tilstand der avskrekking er fysisk og umiskjennelig, og han har demonstrert for Vestens fiender at en konflikt med Israel kan trekke USA inn, ikke bare i diplomatisk eller økonomisk forstand, men også militært.
Videre våknet vi, senest for noen uker siden, til nyheten om den kanskje mest spektakulære militæroperasjonen i moderne tid, da amerikanske spesialstyrker lyktes med å sikre seg kontroll over nøkkelområder i Caracas, fly inn, arrestere Venezuelas de facto diktator Nicolas Maduro og hans kone, og det uten å miste en eneste soldat. Maduro står nå tiltalt i en føderal domstol i New York, for narkoterrorisme, kokainimport og våpenforbrytelser.
Meritter og maktfantasier
I skrivende stund er det ikke klart hvordan alt dette vil ende. Det iranske regimet knaker i sammenføyningene etter de mest omfattende protestene siden 1979, og Trump har gjort det klart at alle opsjoner er på bordet. Situasjonen i Venezuela er like uklar, men regimet er nå satt i et avhengighetsforhold til USA. Venezuelas interimpresident Delcy Rodríguez, en radikal marxist som har vært ansvarlig for skrekkfengsler der opposisjonelle tortureres systematisk, er redusert til en temmelig patetisk skikkelse som i praksis sitter på Washingtons nåde.
Zoomer vi ut litt til er det påfallende hvordan styrkeforholdet mellom Vesten og våre fiender har endret seg på få år. Den mest destabiliserende kraften for verdensfreden i min levetid, lever altså på lånt tid, og trusselen fra dets proxygrupper Hamas og Hizbollah er tilnærmet eliminert. I Venezuela er det om ikke annet større håp om demokratisk endring enn det har vært på mer enn 25 år, og det har i så fall betydning for flere enn venezuelanerne. Et statskontrollert narkotikakartell går mot slutten. Kina, Russland og Iran mister en strategisk alliert i den vestlige hemisfære, og uten livlinen fra Venezuela er det et spørsmål om tid før også det cubanske diktaturet faller sammen.
Dette kunne altså vært en historie om bølla i Washington som mot alle odds klarte å reetablere verdien av amerikansk avskrekking, sette Europa på rett spor og gjenreise Vestens selvtillit, men det er det ikke. For utrolig nok overskygges Trumps merittliste av en tilsvarende mengde bisarre avgjørelser og strategiske fadeser av en så monumental art, at man må ha alvorlig Trump Devotion Syndrome for ikke å se det.
I månedene før Trumps innsettelse i januar 2025 lå Canadas konservative parti (CPC) an til å gjøre tidenes valgskred. Høsten 2024 viste flere målinger et konservativt forsprang på 20–25 prosentpoeng. Konservativt flertall var i realiteten uunngåelig.
I Pierre Poilievre kunne Trump fått en strategisk alliert, ettersom Poilievre – til tross for alle kontrastene i stil og retorikk – hadde et politisk prosjekt som resonnerte med Trumps verdensbilde på en rekke områder. Det være seg motstand mot offentlige utgifter og byråkrati, fokus på lov og orden og strengere kriminalpolitikk, et oppgjør med fordyrende klimapolitikk som gjør livet vanskeligere for folk uten å ha reell klimaeffekt, kritikk av bistand som ikke fungerer og en retorisk innpakning som spilte på ganske anti-elitistiske strenger.
Det var imidlertid før Trump begynte å true Canada med omfattende nye tollsatser, vitset gjentatte ganger om å gjøre Canada til USAs 51. delstat og indirekte truet Canada med en vag annekteringsretorikk. I MAGA-land ble ikke dette oppfattet veldig seriøst, men snarere som litt artig trolling fra Trump av Canadas liberale regjering. Befolkningen i Canada synes derimot ikke at dette var like gøy, og svarte med å slå ring rundt regjeringen, som gikk fra målinger på 20-22 prosent til et valgresultat på 43,8 og dermed ble gjenvalgt med komfortabel margin.
Nylig ble det klart at Canadas statsminister, Mark Carney, har undertegnet en banebrytende handelsavtale med Kina. Carney sier nå rett ut at han oppfatter Kina som mer forutsigbart enn USA.
Trump har altså egenhendig klart å sørge for at USAs nærmeste nabo og viktigste samarbeidspartner gjenvalgte en historisk upopulær liberal regjering i det som skulle vært et konservativt valgskred, for deretter å skyve dem rett i fanget til Beijing. Det er vanskelig å se for seg en større fadese av et mulig utfall, for en president som først ble valgt på et budskap om «dumme amerikanske ledere» som lot seg utnytte av Kina.
Nå er vi i en situasjon der Trump har snudd nær sagt alle sine europeiske allierte mot seg, etter enda en runde med opptrapping av den bøllete retorikken om å gjøre Grønland amerikansk. Trumps budskap er at «vi trenger Grønland for nasjonal sikkerhet», og det er ikke vanskelig å forklare den strategiske betydningen av Grønland, men hvorfor Trump skulle trenge å annektere området, eller kjøpe det for 700 milliarder dollar (man får noen militærbaser for det), når USA fra før av har tilnærmet ubegrensede rettigheter til å gjøre hva de vil på Grønland, har ingen gitt et særlig godt svar på.
På World Economic Forum i går forsøkte Trump, til ham å være, å innta en mer forsonende holdning. Trump vil ikke lenger ta kontroll over Grønland med makt. Han vil bare spørre pent, «men huske det» om Danmark sier nei, hva nå enn det betyr. Straffetollen han hadde annonsert mot NATO-land som har sendt militære forsterkninger til Grønland er også avlyst, enn så lenge. Jeg håper det kan tolkes som et tegn på at det stadig finnes folk i apparatet rundt Trump som er i stand til å utøve en viss påvirkning på hans fremferd, men skaden er allerede gjort.
Moral uten muskler
Jeg mente på omtrent samme tidspunkt i fjor at Trumps uttalelser om Grønland rimeligvis måtte tolkes som en del av en forhandlingsstrategi, der målet var å presse Danmark og Europa til å ta trusselen fra et ekspansjonistisk Kina på alvor og ta mer ansvar for sikkerhetspolitiske interesser i Arktis. Jeg tror fortsatt at mange i apparatet rundt Trump forsøker å lede de barnslige maktfantasiene hans i den retningen, men jeg må bare slå fast at hva gjelder Trump selv, så undervurderte jeg kombinasjonen av hovmod og dårskap. Også en bølle trenger allierte.
Vesten er et ideologisk fellesskap. USA ble ikke verdens eneste supermakt ved å true sine allierte til å slutte rekkene, men ved å bygge institusjoner, allianser og normer som gjorde amerikansk makt legitim, attraktiv og i mange tilfeller ønsket. USAs internasjonale dominans er tuftet på felles interesser, og det er dette interessefellesskapet Trump er i ferd med å rive i stykker.
Vi er altså i en situasjon der den samme presidenten som (fortjent) har fått æren for at Europa nå tar en større del av byrdefordelingen i NATO, truet Norge, Danmark, Sverige, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Nederland og Finland med straffetoll, fordi de økte sin militære tilstedeværelse på NATO-territorium. Det finnes ikke noe «4D-sjakk-scenario» der dette gir mening. Hvis man skal holde på sjakkallegorien, ligner Trump mer på en som velter sjakkbrettet i affekt, fordi han får beskjed om at tårnet ikke kan bevege seg diagonalt.
Hva skal Europa gjøre nå? Jeg er blant dem som fortsatt tror at de amerikanske institusjonene er sterke nok til å kontrollere Trumps tilbøyeligheter. Jeg håper også at fremtidige amerikanske presidenter lærer noe av Trumps meritter. Verden blir ikke mindre farlig dersom Trump erstattes av en ny periode med forutsigbar amerikansk tannløshet på den globale scenen.
Man kunne jo drømme om en amerikansk president som har Trumps handlekraft, men der dagens hjelpeløse amerikanske diplomati i Ukraina ble erstattet av tilstrekkelig moralsk klarhet til å gjennomskue tyrannen i Moskva. Ønsketenkning er imidlertid en dårlig strategi, og moralsk klarhet uten maktmidler gjør ingen forskjell på bakken. Hvilket leder oss til hjemlige trakter.
Fra normativ selvforståelse til realpolitisk oppvåkning
For Europa er omsider nødt til å innse at kraften i våre moralske og prinsipielle argumenter ikke er sterkere enn vår evne til å forsvare dem med makt. Europa må sette seg i stand til å avskrekke på egen hånd, og det vil koste. Europeiske politikere vil i fremtiden måtte prioritere opprustning fremfor flere sukkerbiter i kaffen på eldrehjemmet.
Dagens Europa ligner mest av alt på den kverulante spjælingen i skolegården som fikk lov til å holde på fordi han var bestevenn med skolens aller største og sterkeste, og etter hvert begynte å innbille seg at de andre respekterte ham for sine gode argumenter. Plutselig byttet imidlertid bestevennen skole, og kverulanten måtte raskt innse at de andre slettes ikke respekterte ham, men anså ham for å være arrogant, irriterende og betydningsløs.
Europa lullet seg inn i en forestilling der «en regelstyrt verden» var en slags naturlov som kunne hevdes med moralsk patos og posering. Nå har vi våknet til realiteten der det regelstyrte verdensbildet viste seg å være et biprodukt av amerikansk makt, ikke et alternativ til den. Hvis Europa mener alvor med å forsvare det i fremtiden, må vi etablere denne makten selv.
