Nationaltheateret er ikke bare et tilfeldig sted innenfor Ring 3

Det finnes noen bygg og områder som utgjør en hovedstad. Disse er ikke tilfeldig plassert eller uten symbolikk. De er konstruksjoner som samlet, bygger en nasjon til noe større enn et geografisk avgrenset område i et land.  

Norge er ett land hvor dette er ekstra tydelig grunnet vår egen spesielle historie som et land tidligere underlagt Danmark og så Sverige. Våre nasjonsbygg ble bygget i en tid der den unge ideen om et fritt og uavhengig Norge fortsatt var en sårbar liten flamme med store fremtidsvisjoner. 

Nasjonalromantikken

Det var i 1800-tallets opplysnings- og nasjonalromantiske tiår at byen Oslo gikk fra å være en provinsiell liten by til å bli et kraftsentrum for en nasjon som snart skulle få muskler og institusjoner som kunne bære en stat på sin rygg.

I den norske drømmetid bygget vi de bygg som alle forbinder med hovedstaden i dag. Slottet som står majestetisk på sin bakketopp ser mot Stortinget som fra sin løvebakke stirrer tilbake mot Kongen. Det poetiske i nettopp dette gjenfortelles i omvisninger på Stortinget som en viktig del av den maktpolitiske historien om vår daværende og nåværende politiske virkelighet. 

NYHET

Pluss

Pluss

– Her er det faktisk komponert ny arkitektur i klassisk stil

Aksen mellom Stortinget og Slottet er to bygg som i Montesquieus ånd står i motsetning og samarbeid med hverandre. Kongen (i statsråd) er den utøvende makt i vårt styresett og Stortinget den lovgivende og bevilgende myndighet. For at en lov skal være gjeldende må den reise frem og tilbake mellom disse to byggene og dem som huser dem. En lov avgis fra Stortinget etter votering, sendes deretter til Kongen som underskriver den, før den returnerer til Stortinget for å få stortingspresidentens underskrift. Karl Johans gate er ikke bare en paradegate for statsbesøk eller 17. mai. Det er den fysiske veien norske lover må reise for å være de lover vårt land styres etter. Hver lov og hvert statsbudsjett tar denne lille samferdselsreisen i Oslo på omtrent et T-banestopp. 

Kunnskap og kultur

Da Det Kongelige Hoff flyktet under den tyske invasjonens brutale angrep på Norge 9. april 1940 var det i samarbeid at disse to byggene rømte fra okkupanten. Det var også disse to husenes samarbeid som ga Elverum-fullmakten og Kongens nei. Uten dem finnes det ikke et legitimt styre av vårt land. Det var derimot ikke disse to byggene alene som beredde grunnen for et fritt og uavhengig Norge. Nasjonen vår ble bygget av kunnskap og kultur.

Det var gjennom diktningen, maleriene, sakprosa og musikken at Norge ble noe annerledes enn et panskandinavisk samvelde. Det er riktig at grunnstenene for noe eget og norsk var til stede allerede fra vikingetiden og middelalderen, men det var gjennom 1800-tallet at dette ble gjendiktet og gjenskapt takket være noen få generasjoner av nordmenn som med stor interesse forsøkte å forstå oss som noe eget her oppe i det høye nord. 

Denne aksen har også sine bygg. Det Kongelige Fredriks universitet stirrer på Nationaltheateret. Disse to byggene bærer den drømmen som var og er Norge gjennom kunnskap og kultur. Ideen om vår nasjon er en eldre akse enn den politiske realitet som forbinder Stortinget og Slottet. Disse to byggene er både det eldste og det yngste av disse fire byggene som danner det nasjonale korset over den norske samfunnsbyggingen. De henspiller på hverandre og snakker til hverandre. Folkemakten, statsmakten, kunnskap og kultur.  

Mister sin tilhørighet

Det er nettopp derfor det er merkelig at Nationaltheateret nå fremover skal miste sin helhetlige tilhørighet til nettopp det stedet som er Nationaltheateret. Du er ikke akkurat i hovedstaden på Hovseter eller Holmlia. Det er viktige områder i den eneste norske storbyen Oslo, men hovedstaden Oslo knytter seg til det som tilhører oss alle enten vi bor i nord, sør, øst eller vest. Hovedstaden er ikke et resultat av en ordinær plan- og byggeprosess etter gjennomgang av en konseptvalgutredning for plassering av statlige byggefunksjoner. Det er den arkitektoniske legemliggjøring av oss som en nasjon. 

Den opprinnelige tanken

Det er all grunn til å applaudere at bygget Nationaltheateret skal pusses opp. Det har vært et trist skue å se denne stoltheten som med rette kan kalle seg hjem til Ibsen, forfalle i flere tiår. Henrik Bulls Nationaltheater har fortjent mer kjærlighet enn det flere regjeringer har gitt dette hjem for norsk dramatikk. Det er derimot trist at de mest åpenbare alternativene ikke har fått sin rettmessige vurdering. Det er mulig å bygge ut Nationaltheateret på Johanne Dybwads plass.

Å bygge ut Nationaltheateret slik at det innrammer en større plass mellom Universitetet og Nationaltheateret ville realisert noe av den opprinnelige tanken til Linstow om å bygge sentrale nasjonale bygg som snakker til hverandre rundt Karl Johans gate på en bedre måte enn i dag. Det ville gitt hovedstaden en større paradeplass og det ville realisert kongstankeneom at det politiske Norge hviler på noe større enn politisk makt alene. Kunnskap og kultur er bærebjelker for vårt land og historie. Det er ikke bare hedersord til selskapstaler. Det er også murstein og mørtel. 

 Både LPO og INTBAU-forslaget om å bygge Nationaltheateret med et klassisk arkitektonisk uttrykk burde få en skikkelig vurdering. Ikke bare fordi disse to forslagene behersker å respektere byggets særegne del av vår nasjonale historie, men fordi de klarer å forholde seg noe til noe som er innlysende. Nationaltheateret er ikke bare ett av 14 steder innenfor eller nær Ring 3 i Oslo. Det er ufattelig at man ikke har mulighet til å velge det mest åpenbare alternativet om å pusse opp og bygge ut Nationaltheateret der det faktisk hører hjemme – på Nationaltheateret. 

Drømmefattige

 En av grunnene  til at man mister biscenene ved det nåværende Nationaltheateret er at man trenger større flater for å tilfredsstille krav til de ansattes arbeidsforhold i et moderne samfunn. INTBAU-forslaget viser at det er mulig med 9 000 kvm som nettopp gjør at man kan både avsette nok plass til ansatte, universell utforming og scener på Johanne Dybwads plass.. En delt løsning mellom Tøyen og Nationaltheateret vil naturligvis bety logistikk mellom disse to stedene som også kan unngås. Peer Gynt, Ellida, Alving bør fortsatt kunne foregå på sin vante gang selv om det er stopp på T-banen.   

Nationaltheateret ble ikke bygget større i sin samtid fordi den norske stat var tilnærmet lutfattig. Det norske Theater i Bergen sin hovedfinansieringskilde var eksempelvis fiolinisten Ole Bull. Den gang vi ikke hadde penger nok til å bygge ut store nasjonale bygg, var det enkeltmennesker som tok samfunnsregningen for å bygge ut norsk dramatikk og teaterspråk. 

I dag har Norge verdenshistoriens rikeste stat, men det virker som om vi er blitt så drømmefattige at vi har bundet oss til konseptvalgutredninger og plan- og byggeprosesser for å bygge det som er vårt nasjonale reisverk. Det er synd, og det sier for så vidt sitt om de drømmer og fremtidsvisjoner som reiser den korte veien mellom de to bygg som huser den utøvende og lovgivende makt. Historien om Norge ble ikke bygget av dem alene. Den hviler på den utdannelsen og de drømmene som også bærer Norge. Det er ikke bare et arkitektonisk spørsmål. Det er et spørsmål om hvem vi er som nasjon i vår tid.