Hva har du røyka, Rossavik?

De siste ukene har det som kan krype og gå av norsk offentlighet hisset seg opp over Asle Tojes førjulstekst om Norges tilstand. Og joda: Det var en litt for svulstig og dommedags-preget tekst, og anklagene om hvordan den liberale eliten har sviktet, var for hard og for unyansert.

Altfor mye av responsen på Tojes tekst har tatt mannen mer enn ballen, og – med noen hederlige unntak – har altfor få bidratt konstruktivt i en samtale om det som egentlig er Tojes tema, nemlig hvordan man bygger en robust nasjon som henger sammen. Et annet interessant bidrag kom likevel fra Kjetil Rolness, som skrev om en (i hvert fall ved første øyekast) helt annen trussel mot sivilisasjonen enn Tojes fokus på nasjonalt samhold: nedbrytingen av demokratiske normer i USA.

Fånyttes motstand?

Rolness’ artikkel aktualiserer et viktig spørsmål: Hvordan deler av høyresiden i USA – men også i Europa – har tatt del i, heiet frem eller forholdt seg tause til fremveksten av autoritære krefter.

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Det konservative problemet

Hvorfor er en stor gruppe i utgangspunktet temmelig privilegerte mennesker i rike land så rasende? Det spørsmålet er presserende for alle som sysler med konservative politiske tanker i 2025.

I dag følger Frank Rossavik, under overskriften «Høyresiden svikter demokratiet», opp dette temaet. Bekymringen er viktig, og jeg deler mye av hans beskrivelse av hva som skjer i USA. Men så skal Rossavik bringe analysen hjem til europeisk og norsk relevans. Da skriver han: «I Europa har det tradisjonelle høyre vist motstand, om enn fånyttes. Det republikanske parti i USA underkastet seg derimot Trump bare i løpet av noen måneder i 2016.»

Dette er enten dårlig og vagt formulert – eller vrøvl. Det tradisjonelle høyre har i nesten alle europeiske land ikke omfavnet noen udemokratisk MAGA-linje, men snarere stilt seg spørsmålet om hvordan de kan hindre at slike bevegelser finner godt jordsmonn også hos oss. (Også blant de høyrepopulistiske partiene i Europa har faktisk flere markert avstand til den autoritære utviklingen – som Frp i Norge.)

De fleste steder er det også slik at denne motstanden har vært langt fra fånyttes: Land som Sverige, Tyskland, Finland og Polen kan tjene som eksempler på hvordan regjeringer utgått fra tradisjonelle høyre navigerer i dagens verden.

Ola Svenneby og demokratiets undergang

Kanskje mente Rossavik noe annet? Det er ikke så godt å si, spesielt når man leser fortsettelsen.

Først konkretiserer han problemene med «det nye høyre»: det «undertrykker gjerne minoriteter og strammer til ytringsfriheten», det «setter inn egne dommere for å få politisk styrte domstoler», det vil ha nasjonen som «etnisk enhetskultur», det vil «ha tradwives». Det er kanskje gjenkjennelig nok, skjønt det, som hos Toje er sveipende formuleringer og alvorlige anklager, uten nyanser og kontekst, og med sivilisasjonens fremtid i potten. 

Men så kommer den eneste delen av artikkelen som egentlig er relevant for Norge. For hvem er dette nye høyre som han beskriver, som vil undertrykke minoriteter, avskaffe rettsstaten og innføre et etnokrati? Orbán? AfD? Document? Nei da, det er langt nærmere kjernen av norsk politikk: «I Norge har Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet omfavnet deler av dette. Det rumler litt i Høyre også. Nestlederkandidat Ola Svenneby synes å puste de nye vindene inn med vellyst. Han tar i alle fall et drag eller to.»

LES OGSÅ:

Pluss

Pluss

Styringspartiene er i krise. Det er dessverre fortjent.

Styringspartiene er i krise. Det er dessverre fortjent.

Trusselen mot demokratiet der, altså: Høyres trolig påtroppende nestleder Ola Svenneby. 

Skjønt, Svenneby kan håpe Rossavik plasserer ham i en hakket mindre odiøs kategori. For undergangen er ikke her helt ennå, ifølge Rossavik: «Finnes det lyspunkter? Ja, noen få. Heller ikke det «nye» høyre er enhetlig. Ikke alle vil avskaffe det liberale demokratiet, som altså er et rammeverk av frie valg, ytringsfrihet og rettssikkerhet for alle pluss litt til. Noen vil bare ha endringer. De kan være ille nok, men likevel.»

Ikke alle i KrF, Frp og Svennebys Høyre vil avskaffe demokratiet altså. Det var betryggende.

Rossavik forstår ikke høyresiden

Eller sagt på en annen måte: Hva i alle dager, Rossavik? Man er fristet til å sitere Rossavik selv litt ut av kontekst: Hva har du røyka nå? Her kan det i hvert fall se ut som noen ikke bare har pustet inn, men virkelig inhalert.

Det pågår en debatt på den brede høyresiden i Norge om hvordan man skal møte fremveksten av autoritær populisme på høyresiden. Her finnes ulike syn. Noen ønsker å vise total motstand mot de assosierer med MAGA. Andre er mer opptatt av å forstå hvilke legitime bekymringer som MAGA har klart å fange opp, og hvor resten av det politiske landskapet har vært for dårlig – nettopp for å hindre at de autoritære lederne finner et godt jordsmonn å så i.

Her kan man ha mange konkrete, nyanserte og i beste fall konstruktive samtaler. Det som ikke er like konstruktivt, er å slutte fra at et parti som KrF er kritiske til den bekreftende tilnærmingen til behandling av unge med kjønnsdysfori eller til Bufdirs retningslinjer for språk om kjønn til at partiet nå er trumpister. Det er heller ikke konstruktivt å slutte fra at Sylvi Listhaug kalte AUF-leder Gaute Skjervø en løgner, til at Frp nå har gått full MAGA. Og det er særdeles lite konstruktivt å anta at Ola Svenneby, fordi han er opptatt av samfunnsspenningene som følger av høy innvandring, puster inn demokratifiendtlige holdninger.

Det er ikke så godt å si om det er akkurat dette som er Rossaviks bekymringer, for han spesifiserer dem ikke. Men det er vanskelig å se for seg at de skal være bedre begrunnet enn dette, og det er altså temmelig dårlig. Alt tyder i stedet på at Rossavik virkelig ikke forstår den norske høyresiden har skriver om. 

Frykten for MAGA er forståelig, men ikke alltid konstruktiv

Frykten for Trump og MAGA er allestedsnærværende også i norsk samfunnsdebatt, og det kan man saktens forstå. Grønland og Danmark er truet, den verdensordenen vi trodde vi kjente smuldrer for øynene våre, fra Det hvite hus kommer en strøm både av løgner og av utsagn som sår tvil om demokratiets fremtid. Ingen tør å spå hvordan mellomvalget i høst vil bli.

Det som er sikkert, er likevel at det har ganske lite med Dag-Inge Ulstein, Sylvi Listhaug og Ola Svenneby å gjøre. Hvis frykten for MAGA gjør at en i utgangspunktet moderat mann som Frank Rossavik ikke klarer å diskutere de politiske sakene de målbærer på en bedre måte enn å utpeke dem til trusler mot demokratiet, kan vi få et ganske røft ordskifte fremover.

Ikke desto mindre er det grunn til å frykte at Rossaviks tekst vil bli hilst med begeistring av mange av dem som alltid har fryktet populismen i Frp, som er redde for den konservative dreiningen i KrF og kritiske til Ola Svennebys prosjekt for Høyre.

Da vil jeg minne om følgende: Det er lett å la seg rive med av store ord og ikke minst av dystopiske fremstillinger av en bekymring man allerede har. Det er lett å akseptere en karikatur av en meningsmotstander som spiller på lag med emosjoner man allerede har. Det er lett å se gjennom fingrene med manglende evidens, så lenge man føler seg trygg på at konklusjon går i riktig retning. Det er derfor Tojes tekst om nasjonens skjørhet i en tid med høy innvandring og rask kulturell endring slo så godt an blant en del konservative.

Nå får vi bare håpe at alle dem som har ilt til med å påpeke svakhetene med Tojes dommedagsscenarier, kjenner sin besøkelsestid og forklarer Rossavik hvor farlig det er fullstendig uten empiri eller analytisk klarhet å stemple en hel stor fløy av norsk politikk som deltagere i demokratiets avskaffelse.