KOMMENTAR
Vi har en kultur som ikke tar kvinnens biologi på alvor.
«For er det noe denne boka viser, så er det hvor takknemlig en burde være for sine barn», skrev Dagbladets anmelder Cathrine Krøger. Det var nettopp den følelsen jeg satt igjen med etter å ha lest boken 13 forsøk – en fortelling om håp, skam og ufrivillig barnløshet (Kagge) av Maren Ørstavik og Øystein K. Langberg.
Men saken er at jeg ikke er utakknemlig, egentlig tvert imot. Jeg er generelt et takknemlig menneske; fornøyd og lykkelig med det jeg har.
Slik har det ikke alltid vært. Også jeg har vært gjennom et nokså stort antall ulike behandlinger og prosedyrer for å få barn med alt det innebærer – først og fremst misunnelse. Misunnelse på de som lykkes med noe man selv mislykkes med, altså å bli gravid. I motsetning til Ørstavik og Langberg, følte jeg lite skam over min misunnelse – eller over kroppen som sviktet. Heller dyp misunnelse og tidvis sinne.
Men hva er mine lidelser, langt tilbake i tid, sammenlignet med Ørstavik og Langberg sine? Antakeligvis ingenting. Jeg ble gravid på første prøverørsforsøk alle gangene, bortsett fra en. Fire IVF-forsøk har sammenlagt gitt meg fire barn. Det er et balansert og godt regnskap, noe annet enn Ørstavik og Langberg sitt.
Og mine IVF-forsøk har dessuten gitt barn til noen andre også. Snakk om å gå i pluss.
Men det skal sies at jeg begynte mye tidligere enn forfatterparet. Jeg hengte ikke med min første ektemann i årevis før vi begynte å prøve å reprodusere oss. Jeg var 23 år da jeg var klar til å bli mamma. Akkurat der kan jeg finne meg selv i å anklage slike som Ørstavik og Langberg, altså det store flertallet: Hvorfor ventet dere så lenge?
For det er noe paradoksalt med måten vi legger opp til reproduksjon i dagens verden. Først skal vi forhindre graviditet med kraftfull hormonell prevensjon fra vi er 15 til vi er 32, og når vi endelig kutter ut prevensjonen, så tror vi at barna kommer av seg selv når vi selv ønsker det. Øystein Langberg forteller hvordan de i begynnelsen forsøkte å time en eventuelt baby med tanke på barnehagestart – som par i 30-årene gjerne gjør. Men som professor Anne Eskild konstaterte i Minerva i for to år siden: «Biologien er ingen bestillingsvare!”»
Jeg leser og forundrer meg hvorfor det langvarige stabile paret Ørstavik og Langberg begynte å prøve å få barn så sent. Hvorfor venter folk så lenge?
Lenge var de et ungt og ubekymret par, sto det i A-magasinets artikkel om dem. «Paret var mest opptatt av jobb, venner, verden.» Der har man svaret.
Det er nettopp det som er problemet. Vi har fått en forlenget ungdomstid som ikke respekterer biologiens realiteter (dessverre kun hos kvinnen). Det er lite refleksjon og selvkritikk hos journalistparet når det gjelder tidspunktet det endelig passet for dem å begynne å prøve å få barn. Det er ingen «anger» å spore hos noen av dem.
Og hvorfor skulle det være det? Slik er jo livet blant høyt utdannede 30-åringer i hovedstaden. Det er jobb, venner og verden hos alle sammen.
Kulturelt sett er det med andre ord ikke noe feil ved å begynne å prøve å få barn i begynnelsen av 30-årene. Biologisk sett derimot er det nettopp det det er. Vi har fått en kultur som ikke tar kvinnens biologi på alvor.
Det er selvsagt ikke dermed sagt at babyene hadde ploppet ut naturlig i henrykkende tempo hvis Ørstavik og Langberg hadde kuttet ut prevensjonen fem år tidligere da Ørstavik fremdeles var i 20-årene. Selv var jeg 23 år da jeg måtte begynne å injisere meg med hormonsprøyter og eggløsningssprøyter. Året etter ble jeg operert i eggstokkene for å få eggløsninger.
Og eggløsninger ble det, til slutt hos meg også.
Jeg kjenner meg godt igjen i ekteparets motvilje mot å bruke prevensjon i dag. «Det føles naturstridig å skulle hindre kroppen min i å bli gravid, etter alt vi har gjort for å gjøre den nettopp det», sier Ørstavik til mannen sin i boken.
Akkurat slik har jeg det også. Fortsatt håper jeg, 46 år, i hver menstruasjonssyklus at jeg er gravid. «Eggløsning!» melder jeg forhåpningsfullt til mannen på sms hver gang jeg tror at jeg har en – senest for to dager siden. Tenk om man kunne fått et gratis barn, helt naturlig, av seg selv!
For det koster å prøve å bli gravid, det vet Ørstavik og Langberg alt om. Jeg har brukt cirka 300 000 på fire barn. Det er egentlig ikke så mye per baby, bare 75 000 kroner. Sammenlignet med mange andre, som Ørstavik og Langberg, har jeg egentlig kommet billig unna. Og med de tre første barna var vi to til å dele på kostnadene.
For 19-20 år siden bodde vi i Helsinki og var stamkunder ved en privat fertilitetsklinikk. Jeg skaffet meg en American Express. Gullkortet ga oss en ganske fet bonus som vi kunne løse ut som restaurant-gavekort. Det var noe makabert over det: Vi satt og spiste biff og drakk rødvin, «takket være» barn vi ikke hadde fått. Første middag var «tjent inn» med en mislykket inseminasjon på klinikken som het Graviditas.
Da jeg led av polycystiske eggstokker og infertilitet, både av den primære og sekundære sorten, var det aller vanskeligst for meg å konsentrere meg om jobben min. Hele livet mitt, både det ytre og indre, var rettet mot babyprosjektet. Det var altoppslukende. Det vanlige livet mitt var på mange måter satt på vent.
I 13 forsøk skriver paret lite om hvordan de klarte å ta hånd om jobben sin midt oppi alt. Å sjonglere med legeavtaler, egguttak og hormoner er én, helt konkret, ting (noe de skriver om). Den mentale belastningen er en annen. Ørstavik og Langberg skriver så lite om jobbene sine at jeg antar at de var produktive mennesker til tross for at de prøvde å få barn. Det er beundringsverdig. Jeg var nemlig ikke det.
For noen år siden snakket jeg med forlaget mitt om en tilsvarende bok – om barn, barnløshet og hvordan folk skaffer seg barn. Forlaget var positivt og støttende, og jeg begynte på en bokskisse. Underveis i skissen forsto jeg at dette orket jeg ikke å skrive en bok om. Rett og slett fordi jeg var så inn i granskogen ferdig med barnløshetsbehandlinger. Jeg var så ferdig at jeg ikke engang orket tanken på å skrive om dem.
Så mye preget babyjaget meg at jeg alltid vil ha en barnløs, infertil identitet (det er jo derfor jeg ikke greier å bruke prevensjon), men samtidig kom jeg også i mål. Jeg fikk alle de barna jeg ønsket meg (bortsett fra det ene «gratisbarnet» i 40-årene). Som Maren Ørstavik sier til mannen sin i boken: «Jeg er uendelig glad for barna, men jeg er kanskje like glad for at vi ikke lenger er i behandlingen.»
Det er nettopp det. Det beste er å slippe å prøve å få barn.
Hvis du vil kjenne på den samme gleden, begynn tidlig. Og les boken. Den er virkelig god.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
