Kontroll på migrasjon til EU kan gi en mer effektiv europeisk flyktningpolitikk

Kun seks år etter at syriske krigsflyktninger ble stanset med gjerder og makt på grensene til sentraleuropeiske EU-land er tonen nå en helt annen, når millioner fra broderfolket, Ukraina, flykter i samme retning. For visse sentraleuropeiske regjeringer har du større rett til å beskyttes fra krig om du er vestlig, kristen og hvit.

Det er beundringsverdig å se hvordan Ukrainas vestlige naboer unisont har gått sammen for raskt og betingelsesløst å ta imot millioner av flyktninger som rømmer fra russisk bombing og okkupasjon. Like påfallende er det at EU-kommisjonen ikke har måttet ty til pisk og gulrot for å overtale land som Polen og Ungarn om å ta imot krigsflyktninger. Dette står i motsetning til flyktningkrisen i 2015, da millioner av syrere søkte tilflukt i de samme landene.

Den gang motsatte de samme regjeringene seg å slippe inn syriske flyktninger. Av Ungarns statsminister, Viktor Orbán, ble det anført at flyktningene ville utgjøre en trussel gjennom å «importere terrorisme, kriminalitet, antisemittisme og homofobi». Han anså med andre ord ikke disse som muslimske flyktninger, men heller som muslimske inntrengere.

Dermed ble denne gruppen satt i samme bås som øvrige økonomiske migranter fra Afrika og Midtøsten på søken etter et bedre liv i Vesten, men som naturlig nok ikke har samme krav til beskyttelse og opphold som flyktninger.

Krigene i Ukraina og Syria har dog mange fellestrekk og er like grusomme. I begge krigene forekommer utbredt urban krigføring, kontinuerlige angrep på sivile mål og bruk av klasebomber. Dette levner liten tvil om at begge befolkninger faller inn under FNs og EUs definisjon av flyktning som «enhver person med velbegrunnet frykt for å bli forfulgt på grunn av nasjonalitet».

I lys av dette er det klart at vestlige og ikke-vestlige flyktninger forskjellsbehandles på bakgrunn av deres etniske og religiøse bakgrunn.

Det kan tenkes flere grunner til at denne forskjellsbehandlingen forekommer. En av dem er at det kan føles riktigere å hjelpe «broderfolket», som nå lider under overgrep fra samme stormakt som samtlige av disse landene ble undertrykt av i årtier – og har ferskt i minne. I tillegg kommer de implisitte pragmatiske argumentene om enklere integrasjon i samfunn og arbeidsmarked som følger av lignende kultur og til dels språk. Dette er selvsagt argumenter som gir mening i generell migrasjonspolitikk, men som ikke burde være førende for flyktningpolitikken.

Flyktningpolitikkens formål er ikke å selektere personer på bakgrunn av deres evne til assimilering eller forventet bidrag til økonomi og samfunn i vertslandet, men å yte beskyttelse. Denne retten til beskyttelse er uavhengig av om flyktningene utgjør en potensiell byrde for vertslandet. Det relevante spørsmålet å stille seg er derfor ikke hvem man skal ta imot, men hvor mange.

For at EU-land skal kunne ta imot så mange krigsflyktninger som praktisk mulig må man sikre at den generelle migrasjonspolitikken fungerer. Oppnår man bedre kontroll på migrasjonsflytene inn i EU, vil det bli enklere å få medlemslandene til å akseptere flyktningkvoter, uavhengig av hvilket land disse kom inn i EU via.

En videreføring og utvidelse av tiltak påbegynt i 2015 for å redusere ulovlig migrasjon som kombineres med en koordinert flyktningpolitikk ville tjent dette formålet. Slike tiltak strekker seg fra sterkere kontroll av unionens ytre grenser (fysiske gjerder og hyppigere patruljering i Middelhavet), til tettere samarbeid med landene migrantene flykter fra for å begrense ulovlig migrasjon. Ved i tillegg å muliggjøre og oppfordre til å søke om opphold fra migrantens hjemland istedenfor fra innenfor EUs grenser vil man sikre at flest mulig av de som ønsker det får søkt, i motsetning til dagens situasjon der det kun er de med nok midler til å betale for å smugles til Europa som gjør det.

Evner EU å kontrollere migrasjonsflyten til territoriet, vil det gi unionen større legitimitet til å legge føringer på medlemslandenes flyktningpolitikk for å sikre mer rettferdig byrdefordeling blant medlemsland som hittil har vegret seg for å ta imot flyktninger fra visse verdensdeler.