Om granskning og sannhetssøking

«You can fool all the people some of the time and some of the people all the time, but you cannot fool all the people all the time.» – Abraham Lincoln, 1856

Jeg har jobbet som etterforsker i politiet, i det offentlige, og i næringslivet, både i Norge og i Midtøsten. Selv om temaene for etterforskningene er svært ulike fra sektor til sektor, er prinsippene alltid de samme i arbeidet: 

Alle åpne eller lukkede saksdokumenter i saken skal ses på, all informasjon på mobil og PC skal hentes ut, og dybdeintervjuer der man er pliktig til å oppgi sannheten, skal holdes med flere etterforskere til stede. 

Dette arbeidet skjer gjerne i form av flere runder med såkalt hypotesetesting, der man tester ut ulike spørsmål, og følger ulike spor, for å komme frem til «en form for resultat», i granskningen. 

Jobben til etterforskere er aldri å legge frem et svar på etterforskningen, men å legge frem en mulig – eller tenkelig forklaring på det som kan ha skjedd.

Grundig arbeid

Etterforskninger, altså granskninger, tar lang tid. De kan til og med strekke ut i flere år, spesielt når det er snakk om grove brudd, og brudd som har ledet til sterk økonomisk gevinst for enkelte. Noen ganger kan de også være svært korte, spesielt i de tilfeller makttoppen i selskapet eller organisasjonen ikke er fornøyd med at det utføres en etterforskning – fordi de helst vil skjule A eller B. Da stenges etterforskningen raskt, og dette er selvsagt helt feil.

Etterforskning i politiet og i næringslivet krever åpenhet

Prinsippet som er gjeldende i etterforskninger er alltid høy integritet – fra de som gransker, og helst fra de som etterforskes også. All privat eller offentlig støtte og tillit i et system baserer seg på ærlighet, åpenhet og sannhet. Man skal kunne vri og vende på enhver mistenksom tvil og alle parter burde være helt OK med slikt arbeid.

Vel, realitetene er selvsagt nesten aldri slik

Jeg har sittet gjennom og ledet flere granskinger der direktører og senioransatte, både kvinner og menn, lyver seg gjennom avhør på avhør, eller forsøker å unndra seg å vise til dokumenter i saken. Eventuelt destrueres det også bevis før man får sett på dem. Sist da jeg jobbet i Saudi-Arabia, var det interessant å se hvordan ulike kvinner og menn kastet hverandre foran bussen for å sikre egen posisjon. Det var et ganske «vilt spill», der folk rapporterte hverandre, anklaget hverandre, både helt grunnløst og med god grunn. Det triste var at det ofte var de som var mer forsiktige, uskyldige og snille – gjerne gode og ansvarlige – som tapte både legitimitet og evne til å stå opp for seg selv i møte de mer aggressive ansatte.

Fra politiet til et av Norges største selskaper

Like lett som unge nordafrikanere løy om opprinnelsesland da jeg jobbet i politiets utlendingsenhet, løy «senior execs» om eget eierskap hos de dyre leverandørene de selv hadde knyttet avtaler til. 

Det var faktisk blitt en klassiker i det siste selskapet jeg jobbet for – det å skulle ansette seg «selv» til å kjøpe tjenester fra selskapet en selv jobbet for. Pussig nok solgte leverandøren «akkurat» det selskapet de jobbet for virkelig trengte, og profitten var alltid maksimal. 

Da jeg jobbet som etterforsker i Telenor, var det utrolig hvor mye penger som ble sløst bort på etterforskninger i utlandet. Etterforskninger som aldri egentlig fikk noen reell slutt: Skal et norsk selskap kunne drive etterforskning i Asia – og vinne? Det er lite sannsynlig. Videre var det også slik at visse saker som kom inn, ikke skulle brukes tid på – spesielt hvis de kunne påvirke Telenors omdømme og møysommelig opparbeidede bilde.

Korrupsjon lever overalt

Det er vanskelig å etterforske korrupsjon, og det blir vanskeligere og vanskeligere når linjene mellom hva som får kalles for korrupsjon eller ikke, vaskes ut. Slik er det i 2025. Spesielt når ideologiene mellom Vesten og Østen er så rakt forskjellige. Men statsledere og forretningseiere forhandler likevel sammen på tvers av disse. Ulike forståelser av hva korrupsjon er eller ikke bidrar også til å endre grensen for hva som betegnes som korrupt eller ikke.

Ifølge en måling gjennomført av EU mener 69 prosent av alle europeere at korrupsjon er utbredt i sitt land. 51 prosent mener dessuten at korrupsjon er sterkt utbredt blant politiske partier.

Derfor er Kruse-Larsen/Finansdepartementet-saken viktig å renvaske for å legge «beistet» dødt. Like viktig som pendlerbolig-sakene, eller Giske-oppryddingen. Kun fordi det skaper mer uro og mistenksomhet hvis det ikke blir det. Det er viktig for demokratiet – spesielt i lille Norge der «alle følger med». 

Egen vinning er alltid motivet. Alle som tar snarveier innenfor politikk, næringsliv og ellers i samfunnet, gjør dette vel vitende om at de tar tvilsomme snarveier. De fleste er ikke naive, men høyst erfarne med det å nå målet de har satt for seg selv, enten det gjelder økonomiske mål, eller annet. Men ingen kan være lur for alltid, og snarveier leder alltid til blindveier. Jeg pleier som etterforsker å si at «det finnes nesten aldri røyk uten ild», og hvis det ikke finnes ild etter at røyken oppstår, kan man lett motbevise dette. Hvis man vil.