Ryk og reis, asylsøkere

SVs nyvalgte partileder Kirsti Bergstø har den siste tiden mottatt mye kritikk for uttalelsen som falt under hennes første landsmøtetale. Der sa hun at Kjell Inge Røkke kunne «ryke og reise» for hennes del etter at den velkjente norske milliardæren ifølge Bergstø «hadde ranet kysten», og flyttet til Sveits tidligere i høst.

Selv om undertegnede i denne avisen har tatt til orde for at skatteflyktningene fortjener kritikk (riktignok også fra andre enn SV), er det åpenbart at Bergstøs kommentar var flåsete og unødvendig. Det er tross alt en forskjell på å si at skatteflyktningene bryter samfunnskontrakten og fortjener kritikk – og å si at vi ikke trenger dem i det hele tatt, slik Bergstø antyder på ufint vis.

Likevel lyder det noe hult når Frp, av alle partier, mener Bergstøs retorikk er polariserende. I Stortingets spørretime krevde til og med partileder, og tidligere innvandringsminister, Sylvi Listhaug at statsministeren skulle ta avstand fra retorikken. Det er, mildt sagt, å kaste stein i glasshus.

Frp har nemlig i en årrekke tydd til polariserende retorikk i innvandringsdebatten. De har fridd til det nasjonalistiske og proteksjonistiske i oss ved å snakke om «lykkejegere» og «velferdsmigranter» som en kostnad for det norske samfunnet for å nøre opp under bildet av mennesker som bare vil ha velferdsgodene uten selv å bidra. Det er dypt problematisk av flere årsaker.

Først og fremst er det svært misvisende. I 2021 fikk nesten ni av ti som søkte asyl i Norge beskyttelse. Nå er nok tallene enda høyere som følge av tusenvis av ukrainske flyktninger. Dette er altså ikke mennesker som kommer til Norge fordi vi har 100 prosent sykelønn eller pensjonsordninger, men folk som har flyktet fra umenneskelige tilstander vi knapt kan forestille oss.

Frps retorikk om lykkejegere er imidlertid ikke bare misvisende, men også rent fordummende. Begrepets tilsiktede negative gjenklang spiller på at det tilsynelatende skal være en fundamental forskjell mellom oss «etniske nordmenn som spiser svin, drikker alkohol og viser ansiktet vårt», og de som bare kommer hit for å søke lykken.

Men er vi ikke egentlig alle lykkejegere? Jeg kjenner hverken Sylvi Listhaug, Siv Jensen eller Carl I. Hagen personlig, men jeg er rimelig sikker på at de også ønsker seg et lykkelig liv. Det ligger nemlig i vår menneskelige natur å etterstrebe en bedre fremtid for oss selv og våre nærmeste. Derfor neglisjerer Frp våre grunnleggende behov når de moraliserer over mennesker som flykter fra krig, nød og sult.

Frps begrepsbruk er dessuten et særdeles dårlig virkemiddel for å fremme en god integrering – noe de insisterer på at de er opptatt av. Å skape fiendebilder av sårbare mennesker som kommer hit, og snakke om krigsflyktninger som «blir båret inn på gullstol», får nok neppe de som er her til å føle seg særlig velkomne. Tvert imot kan det føre til en følelse av utenforskap hos store deler av befolkningen, og piske opp stemningen hos mennesker med fremmedfrykt. Dermed ender Frp paradoksalt opp med å bryte ned samfunnslimet de selv er så opptatt av å bevare når de tar til orde for å redusere innvandringen.

Istedenfor å skape fiendebilder som avler hat, må vi være bevisst hvordan vi velger å omtale hverandre. På samme måte som politikk kan endre liv, har ord også stor makt. Da må vi velge medmenneskelighet og raushet, fremfor å fri til det smålige i oss.

Min oppfordring til Frp er derfor å huske at ikke bare skatteflyktninger, men også vanlige flyktninger er mennesker.