Den gang silda gjorde deg syk

I min siste naturspalte kikket jeg på Hippokrates lære om blodet, som deretter førte til årelating og bruk av blodigler. I denne spalten tar vi det hakket videre og ser på hvordan læren om blodet, troen på hva som var sykdomsfremkallende, påvirket den tids kostholdsråd, nærmere bestemt kostholdsrådene som ble gitt rundt midten av 1800-tallet. Dette er godt beskrevet i boken Ti tusen skygger, av Bjørn Godøy, en gjennomgang ikke bare av spedalskhetens historie i Norge, men også i medisinsk historie, samfunn, menneskesyn, klasseforskjeller og den tids tankegang.

Les også:

Gode mennesker frykter ikke igler

NATUR PÅ LØRDAG: Der Aristoteles skrev om logiske feilslutninger, var det Hippokrates som utviklet læren om blodet som forklaring for sykdom hos mennesker og gjorde blodiglene godt kjent blant mennesker.

Anne Viken

For oss som lever i et land der fisk fremheves som noe av det sunneste du kan spise, særlig fet fisk, overrasker det kanskje at det på denne tiden var motsatt. Den tids idealer var slettes ikke et kosthold med fisk flere ganger i uken. Heller ikke var det den skjeggete fiskeren med sydvest og pipe, men den staute, sterke og friske innlandsbonden, en kar som holdt seg til å dyrke jorden i helsebringende innlandsluft. Luften ble tillagt stor betydning for hvorvidt blodet ble tykt eller tynt, fløt raskt eller sakte, gjorde menneskene trege og deprimerte, eller opplagte og glade. Og her gikk innlandsluften seirende ut. Innlandsluften stod i skarp kontrast til den sykdomsfremkallende og fuktige kystluften som trengte inn i kroppen og gjorde blodet sakteflytende. Og her, blant de med sakteflytende blod, fant vi fiskerne. Her fant vi også fiskerbøndene, bønder som dro på fiske deler av året. For eksempel til sildefisket på Kinn.

Ikke bare spiste disse mennene fisk.

De levde generelt usunne liv, reiste ut i åpne båter, ble våte og kalde, for så å legge seg til å sove, tett i tett, på trekkfulle loft sammen med andre fiskere. Dette var en skrekkelig og sykdomsfremkallende måte å leve på. I tillegg spiste de altså fisk, ofte ganske mye sild. Hva bøndene dro på sildefiske etter, ble satt spørsmål ved. Kunne de ikke, som innlandsbøndene, holde seg i ro på gårdsbrukene sine?

Sesongfiske måtte de slutte med, tordnet legene, noe som ikke var helt enkelt. For hva ellers skulle folk spise enn den sykdomsfremkallende silda? Folk trengte også inntekter, og fisket ga inntekter. Å få folk til å slutte å spise sild, var dermed ikke helt lett.

Fet fisk ble altså ikke, som i dag, ansett som helsebringende. Den ble sett som en av årsakene til at folk ble spedalske. I en tid da en ikke ennå hadde funnet bakterien bak sykdommen, trodde lepra var arvelig og fremdeles snakket om sykdom som memer som kom gjennom luften, baserte de seg i stor grad på erfaringer. På basis av erfaringer ble konklusjoner trukket. Og erfaringene var tydelige. Det var i kyststrøkene de spedalske var, ikke i innlandet. Og hva spiste de? Jo, de spiste mye fisk, ofte mye sild.

Den stakkars silda ble dermed utpekt som en av årsakene til spedalskhet.

Logikken er ikke helt lett å følge for en som er utdannet i skolemedisin. Argumentasjonen er til dels lattervekkende. På den ene siden påstod den tids mest kjente spedalsklege, Daniel Cornelius Danielsen ved Sankt Jørgens Hospital i Bergen, for øvrig en verdensprofil innenfor forskningen på spedalskhet, at sykdommen var arvelig. Han benektet at sykdommen smittet og leger som påstod dette, ble effektivt slått ned. På den andre siden anbefalte han å isolere de syke ved hospitaler, og årsakene til isolasjon var dermed ikke smitte. Det var blant annet seksualmoral. De syke som bar en arvelig sykdom, måtte hindres fra å ha samkvem med andre og føre den spedalske arven sin videre. Ute på bygdene hadde ikke folk alltid skrupler med å sove i samme seng som spedalske. De kunne til og finne på å få barn med dem. Noen av barna var syke, andre ikke, og det virket som om sykdommen hoppet over noen her og der, men forklaringer ble alltid funnet.

Arvelighetsteorien ble fastholdt.

Spedalskhet var skillsmisseårsak. Ikke å gifte seg inn i spedalske familier var et råd, sammen med å unngå sildefisket og ikke spise for mye fisk. I tillegg kom råd om bedre boliger og etter hvert advarselen mot røykovner. Røykovnene gjorde luften dårlig og folk syke. Folk feide heller ikke gulvet og var i det store og det hele ikke sivilisert i særlig grad. De var ikke østlendinger, men en utgave av verste sort av vestlending, nemlig sunnfjordinger. Legen Bidenkap som i 1857 reiste gjennom Sunnfjord for å prøve å finne forklaringer på hvorfor det var så mange spedalske her, konkluderte kort og godt med at sunnfjordingen var en slett rase. Få år før hadde legen Andreas Chr. Conradi slått fast at selv leger med den beste vilje knapt kunne få utrettet noe som helst i et distrikt som Sunnfjord.

Folk hørte ikke på leger. Kom det en lege for å telle spedalske eller kartlegge sykdommen, rømte de ofte til skogs. De mislikte futer, prester, godseiere, leger og østlendinger generelt. Mens bønder i dag går mot å stemme mer politisk rødt og grønt, var den tids bønder av en ganske annen oppfatning. De var konservative, mislikte endringer og ville helst ha fred til å drive med sitt. I det hele tatt å være del av samme land som Østlandet ble nok av mange oppfattet som helt unødvendig. Hva skulle østlendinger komme her og plage folk etter?

Og hvor kom legene fra? Ofte Østlandet. Unntaket var Danielsen. Han var bergenser. Og hadde jeg selv, som er sunnfjording, lyttet til en lege som fortalte meg at jeg tilhørte en slett rase? Neppe. Jeg hadde nok, som mine forfedre kanskje gjorde, snudd det døve øret til, men slik tenkte ikke disse legene. De slo det fast, basert på erfaringer. Sammenlignet med østlendingene falt sunnfjordingen helt gjennom. Og hadde Østlandet mye spedalskhet? Nei.

Medisinsk historie forteller svært mye om den tids samfunn og tankegang. Her finnes et sammensurium av forklaringer, forklaringer det i dag er vanskelig å se at det finnes logikker bak. Vi tenker helt annerledes, har en helt annen kultur og en helt annen kunnskap. Hvorvidt en samtale med en lege fra denne tiden i det hele tatt hadde gått an å føre, er ikke helt lett å si.

At folk ikke hørte på alt den tids leger kom med, er kanskje også like greit. Folk fisket sild til sildefisket tok slutt ved Kinn utover mot slutten av 1800-tallet. Og ettersom vitenskapen tok sjumilssteg fremover, døde den siste spedalske i Norge i 2002. En sykdom som hadde herjet landet, forbundet med alle slags teorier, overtro og tiltak, antagelig i godt over tusen år, var borte, forhåpentligvis for aldri å vise seg igjen. I dag kan vi altså trygt spise sild.

Lese mer?

Ti tusen skygger, en historie om Norge og de spedalske av Bjørn Godøy.