Forsvarsskrift for et liv med barn

Jeg skriver dette essayet på hjemmekontoret, ved et stort vindu med utsyn til barnehagen og akebakken ved siden av. Gjennom vinduet kan jeg betrakte barn i gule refleksvester som aker og skriker av spenning og glede. Å høre entusiastiske barnelyder er en kilde til glede og begeistring hos meg. Jeg bodde slik i sin tid i Helsinki også – rett ved siden av en barneskole. Barns lekelyder som nærmeste nabo, dog noe dempet gjennom et vindu, var og er en sann livsglede for meg. Noe av det fineste jeg vet, er barnehagebarn på tur i neongule og -røde refleksvester. Der tasser fremtiden, tenker jeg alltid. Jeg ser ømt på dem. Synet gir meg ro og tillit.

Akkurat nå tasser også min egen smårolling ute, et eller annet sted, i en gul refleksvest. Det er torsdag og turdag. De skulle på et museum, disse herlige småtassene fra avdelingen Hare.

Samlet fruktbarhetstall i Norge, et hypotetisk mål på kvinners fødemønster, er rekordlave 1,4 nå. Det betyr at en kvinne i Norge føder i snitt 1,4 barn. Jeg er 45 år og går ut av statistikken med 4,0. Jeg har ikke gjort noe for å hindre flere heller, men det er en grunn til at man går ut av statistikken nettopp ved 45-årsalderen. Man er rett og slett ikke fruktbar lenger.

Det er selvsagt helt greit ikke å bidra til landets fruktbarhetstall. Vi lever i et liberalt og pluralistisk samfunn der folk lever ulike liv. Alle barn fortjener å være ønsket og elsket. Det er ingen barn som har bedt om å bli født. Derfor skylder vi dem en trygg og fin oppvekst, og både foreldrenes og samfunnets velvillige og kjærlige blikk.

Det er helt ok å ikke ha barn. Men er det lurt?

De barnløse og barnefrie

En livsfiendtlig kultur, kalte Chase Alexander Jordal det i Subjekt i 2023. Han stilte seg kritisk til alle avisartikler om frivillig barnløshet. «Jeg hadde avvist dem som kjedelige, hvis det ikke var for at de var ekstremt farlige», skrev han da.

I januar 2024 laget Aftenposten-journalisten Ingeborg Senneset en samleside i A-magasinet der folk fortalte hvorfor de ikke hadde barn. Anonyme kvinner og menn begrunnet sitt valg med et par setninger. For noen var det ikke et valg. De hadde forsøkt å få barn og ikke fått det til. De frivillig barnløse – de barnefrie – var imidlertid i flertall.

Jeg bet meg spesielt merke i en kvinne, 35, som skrev: «Barn kan ødelegge parforholdet og livet vi liker å leve».

Vi mennesker er gjerne bedre på kortsiktige avgjørelser enn på langsiktige. Det er veldig få som begynner med pensjonssparing i 30-årene. Når det gjelder barn, behøver man ikke nødvendigvis dra scenarioene helt til gamlehjemmet der ingen besøker oss, men hva skjer når man er 45, 55 og 65? Hva slags liv og parforhold ønsker kvinnen på 35 å ha da?

Begge steder der jeg bor, har jeg barnløse (eller barnefrie – jeg vet ikke hvor selvvalgt det er) naboer i gaten. De har passert sin fruktbare alder med en liten margin. Jeg synes synd på dem. De lever kanskje gode liv og er fornøyde med sitt, men jeg kan ikke la være på å tenke at deres liv er tomt. Det ene barnløse paret gjør stort sett ikke noe annet enn å pusse opp huset og stelle og stulle i hagen. Alt ser perfekt ut, og blir bare mer og mer perfekt for hvert oppussingsprosjekt paret tar fatt på. Det andre paret har et hjem som ligner en møbelkatalog eller en visningsleilighet. Det er dyre designlamper og -møbler, riktige vaser og identitetsmarkører fra Illums. De er jo DINK, double income, no kids.

Jeg tenker alltid når jeg går forbi, at disse barnløse parene må fylle livet sitt med noe så meningsløst som oppussing, hagestell og interiør for ikke å ha tid til å drukne i den tomheten jeg innbiller meg at de lever i.

For all del, jeg kan selvsagt ta feil. De kan like gjerne synes synd på meg som i snart 20 år har drasset rundt med 1-4 barn på slep. Og hvor ofte har jeg ikke sukket inni hodet mitt litt martyraktig: «All min tid er andres tid». Om min tid ikke er arbeidsgiverens, så er den barnas.

Når man har barn, blir den berømte egentiden en mangelvare. Den eneste hobbyen utenfor huset jeg har, er trening, rett og slett fordi treningssentrene har barnepass. Jeg kan aldri gjøre noe spontant, og jeg kan ikke dra på lange selvrealiserende ferier – og ikke hadde jeg hatt penger heller. Brutalt sagt: Barna suger meg ut ressursmessig.

Men fordi jeg har hatt barn siden jeg var 25, husker jeg nesten ikke et annet liv. Og godt er det kanskje?

Barn gir mening

Jeg kan selvsagt også kjenne på misunnelse når jeg går forbi de barnefrie. Jeg ser at de ikke har tatt inn avisene klokka ni på lørdag morgen når vi allerede er på vei ut. De sover lenge og nyter helgeroen. Da jeg hadde tre småbarn, husker jeg hvordan helgene fremsto som en arbeidsleir bestående av en lang rekke med husholdningsoppgaver, i tillegg til at man måtte slite ut barna ute eller i en svømmehall. Nå er det litt lettere, med bare ett lite barn, men den manglende frihetsfølelsen er jo den samme. Jeg kan ikke gjøre hva jeg vil når jeg vil, slik som kvinnen på 35.

Man vinner noe, og man taper noe. Slik er dealen. Fordi jeg har barn, har jeg aldri trengt å lete etter meningen med livet. Barn gir så lett mening.

Barn er min livsforsikring. Brutalt, men sant: Ved to store livskriser, skilsmisse og arbeidsledighet, har barn vært min sikring mot selvmord. Jeg har hatt lyst til å ta livet mitt, men jeg har ikke gjort det. Jeg har tenkt at jeg har barn. Jeg har noe å leve for, selv som enslig, deprimert og langtidsledig. Jeg har visst at barna mine trenger meg, og jeg har visst hvor mye det koster å bli foreldreløs.

Det har også fungert forebyggende: Som enslig og langtidsledig var det å lage enda et barn min måte å motkjempe tomheten på.

Samlivsterapeut Bjørk Matheasdatter sa til meg da at vi mennesker tåler å ha det vanskelig og krevende om vi opplever en mening i det vanskelige. Det vi derimot ikke greier, er det meningsløse. Sagt på en annen måte: Vi tåler bedre et hardt liv enn et tomt liv.

Og akkurat slik er det med barn. Det er slitsomt å ha barn, men det finnes ikke et snev av meningsløshet ved det. Noe av det mest meningsfulle jeg vet om, er å føre kultur og tradisjoner videre til egne barn.

Jeg mener selvsagt ikke at livet uten barn automatisk er meningsløst, men jeg tror man må jobbe hardere for å finne en mening i det barnefrie livet. Med barn behøver man ikke å stille spørsmålet engang. Barn gir så lett mening med alt. Det er også derfor jeg har mange barn: Jeg er livredd for å miste. Dør ett av dem, har jeg fremdeles tre å leve for. Dør alle – ja, da tar jeg faktisk livet mitt.

Barn som begrensning

Min mor fortalte meg da jeg var barn at når jeg ble spurt hva jeg ønsket å bli når jeg ble stor, var svaret alltid «äiti», mamma. Jeg har vokst opp med det ønsket og målet, og den selvfølgen det var for meg – at jeg skulle få barn, at jeg skulle bli mamma. I mine gamle dagbøker fra ungdomsårene kan jeg lese om de tre døtrene jeg skulle få.

Livet går, som kjent, ikke alltid som planlagt. Istedenfor tre jenter fikk jeg tre gutter og en jente.

Den svenske journalisten og forfatteren Ivar Arpi fikk nylig sitt femte barn, og skrev en nydelig tekst på sin egen nettside om det å ha barn: En rak höger. I essayet Efter femte barnet började folk fråga om vi var konverterad skriver han hvordan han i begynnelsen – før de fikk barn – svarte sin kone at han ikke var klar for barn. Han ville rekke å oppnå en del ting innen barn begynte å ta tid fra ham. Som moderne menneske så han begrensninger som den farligste fienden. Ikke at han utnyttet tiden særlig bra i sine tidlige voksenår, innrømmet han, men muligheten til å gjøre det var tross alt der.

Han var altså som kvinnen på 35 i A-magasinet. Han så på barn som en hindring og begrensning, eller i det minste som en brems.

A4-normen skriver ikke om seg selv

Da jeg var single med mine fire barn, så jeg aldri for meg en fremtidig livspartner uten barn. Han ville da mangle den mest sentrale livserfaringen som jeg har, tenkte jeg. Den erfaringen er den altoppslukende og totalt uforbeholdne kjærligheten. Det er ingenting man elsker så blindt som barna sine. Det er ingen andre man vil dø for enn barna sine. Og det er noe ingen andre enn andre fedre og mødre som forstår – altså virkelig forstår – med hver celle i kroppen, ikke bare intellektuelt. En barnefri person har aldri opplevd den type uforbeholden kjærlighet, og det er kanskje nettopp derfor vi aldri riktig kan forstå hverandres liv og erfaringer fullt ut.

De som lever innenfor normen, behøver ikke å skrive sin historie. A4-normen skriver sjelden om seg selv. Det er avvikerne som føler behov for å begrunne sitt valg og la resten av verden få vite om det.

I 2013 kom «Ingens mamma» ut i Sverige. Tolv kvinner skrev om sin egen barnefrihet. Vårt forhold til barn i samfunnet ble beskrevet som en religiøs kult i antologien. Boken ble ivrig diskutert i feministiske kretser også i Norge, og ble fort fulgt opp av «Evig barnefri», en tilsvarende norsk antologi. Det er som Sennesets spalte i bokform, med utdypninger og forklaringer. Folk har ulike grunner til ikke å ha barn og folk har lyst til å skrive om dem.

I lang tid hørte jeg til normen, nesten i hvert fall. I mange, mange år, 14 for å være eksakt, var jeg gift og hadde barn. Strengt tatt har jeg aldri eksistert innen den mest utbredte tobarnsnormen, siden jeg aldri har hatt bare to barn. Min eksmann og jeg gikk rett fra ett til tre. Det er ofte en både ønsket og uønsket effekt av fertilitetsbehandlinger – eller var i hvert fall det for 20 år siden. Jeg husker at jeg til og med brukte Høyres daværende slagord overfor den private fertilitetslegen: «Mest igjen for pengene». Kan man få to barn for samme betaling, så er det absolutt å foretrekke.

Men så gikk mannen min fra meg, og jeg falt ut av normen. Jeg fikk et barn til, og eksisterte såpass utenfor normen at også jeg måtte skrive om det. Jeg var skilt alenemor og firebarnsmor. Jeg hadde en familieform og en familieforøkelse som mange mente var moralsk feil og forkastelig. Det både overrasket og skremte meg. Ikke fordi jeg er lettskremt, men jeg var redd på vegne av barnet mitt. Hva slags holdninger ville han møte? Barnet er jo alltid uskyldig.

Det er derfor jeg ikke kan forstå motstanderne av egg- og embryodonasjon eller surrogati. Indirekte sier de at disse barna, som allerede er født, er uønsket. Men barn er alltid uskyldige. Som jeg skrev tidligere: Det er ingen barn som har bedt om å bli født.

På grunn av min egen erfaring som avviker kan jeg kjenne meg igjen i behovet for å skrive om sitt valg. Selv om jeg er gift på nytt og eksisterer tilsynelatende innen normen igjen, har jeg fremdeles identiteten til en alenemor. Også identiteten som ufrivillig barnløs sitter dypt, enda det er over 20 år siden jeg de facto var det.

Min identitet som infertil er så sterk at jeg fremdeles håper en gang i måneden at jeg er gravid. Og så verker det alltid litt å lese om andres aborter. Intellektuelt erkjenner jeg kvinners rett til abort, nettopp fordi alle barn fortjener å være ønsket og elsket, men hjertet mitt lever sitt eget uintellektuelle liv. Når jeg leser om antologiredaktørens to aborter i «Evig barnefri», kan jeg ikke la være å tenke at hun burde ha født minst ett av de barna. Hun som hadde fast jobb og alt.

Det siste barnet

Det er kanskje nettopp slike barn som min sistemann samfunnet trenger. Jeg mener selvsagt ikke at alle enslige kvinner skal kaste seg på flyet og hente et ferdigdyrket embryo, men jeg snakker om de ufornuftige valgene. De som gjøres med hjertet, ikke med fornuften. Det samlede fruktbarstallet er så lavt nettopp fordi vi har sluttet å lage nummer tre og fire og fem.

Jeg leste en gang at mødre sørger over den siste babyen – den de aldri fikk. Fordi mannen ikke ville. Fordi tiden ikke strakk til. Fordi det ikke var nok penger. Fordi bilen ikke var stor nok. Fordi huset ikke hadde nok soverom. Fordi og fordi. Det var det barnet som aldri ble til fordi unnskyldningene ble større og viktigere enn hjertets ømhet og lengsel.

Også jeg sørget over dette barnet i flere år. Årene gikk, og jeg prøvde iherdig å gi slipp, men lengselen slapp ikke taket. Jeg sa til meg selv utallige ganger at jeg hadde tre flotte barn – hvem var jeg til å be om flere? Men samtidig tok jeg meg i å drømme om dette barnet oftere og oftere. For hvert år som gikk, ga jeg meg selv mer tid. Jeg kunne sikkert vente til jeg var 37, 38, 39 ... Og slik gikk årene uten at noen ting skjedde. Da jeg fylte 40, slo det meg med full kraft at jeg ikke lenger kunne vente. Toget hadde kanskje gått. Jeg kjente at jeg fortsatt ville hoppe på det! Billetten var min egen 40-årsgave til meg selv.

Jeg dro til utlandet, for Norge ville ikke behandle meg. Jeg var for gammel og levde ikke «i et ekteskapslignende forhold». Jeg hadde ikke noe samboerskap å skilte med. Dessuten hadde jeg barn. Jeg kunne på ingen måte påberope meg å lide av barnløshet.

Tapenes kjøkkenpsykologi

Ivar Arpi skriver hvordan datteren hans ble født en måned for tidlig. Det er ikke veldig tidlig, vet vi som har født premature barn. Men den tidlige fødselen førte til at Arpi, kona og datteren havnet på prematuravdeling. Og der sluttet datterens hjerte å slå.

Hun døde ikke. Legene og sykepleierne fikk hjertet i gang igjen. Nå fyller hun 10 år, skriver Arpi.

For meg er det enkelt. Jeg laget mange barn fordi jeg var så redd for å miste. Kanskje er logikken like enkel for Arpi, som nå har fått sitt femte barn. Når man mister, eller er helt i nærheten av å miste, tar man andre livsvalg enn andre. Jeg tror hele min personlige psykologi kan skrives ut fra mine foreldres død da jeg var 19. Når man mister den grunnleggende tryggheten i livet så tidlig, foreldrene og barndomshjemmet, handler hele resten av livet om å finne tilbake til den tryggheten, tryggheten som egentlig aldri helt finnes. Jeg forsøkte å finne den hos kjæresten, hos foreldrene til kjæresten, hos ektemannen og foreldrene til ektemannen, men sannheten var alltid like brutal. Jeg var ingens barn lenger. Det var ingen som elsket meg uforbeholdent.

Det er ikke noe annet enn døden som gir en så sterk følelse av dødelighet. Jeg har levd med den følelsen og erkjennelsen i hele mitt voksne liv. Hvem som helst kan dø når som helst. Jeg kjenner flere familier med bare ett barn. Jeg har lyst til å riste dem og spørre: «Skjønner dere ikke hvor sårbare dere er?» Men jeg tror ikke de gjør det.

Dette er tapenes kjøkkenpsykologi.

Storfamilien i samfunnet

Når man lager mange barn, føler man sitt eget avvik veldig konkret i det daglige. Dagens samfunn er ikke lagt opp til et liv som storfamilie. En familie med tre barn, for ikke å nevne fire eller fem, passer så dårlig inn i alle malene. Jeg har et boliglån langt over det mitt barneantall skulle tilsi, ettersom bankrådgiveren var snill og på regnearket sitt så bort fra de barna som hadde flyttet hjemmefra, til tross for at de ikke var myndige og gikk på dyre privatskoler, hele hurven.

Ett barn i barnehage tok hun hensyn til, og bare det reduserte min stipulerte låneevne med cirka en halv million. Å gå fra to til tre barn kan redusere lånetilbudet med over en million. Paradokset er helt konkret: Jo flere barn man har, dess større hus og bil trenger man, men dess mindre blir muligheten til å skaffe det man trenger.

Det er dyrt å få og oppdra barn. Som individ har man ikke noen direkte fortjeneste av det. Barnetrygden er til å le av, og barnehagens planleggingsdager og tvungne ferieuker gjør et innhugg i inntekten. Jeg drømmer om et samfunn der man har null inntektsskatt etter tre eller fire barn. Jeg kan også finne meg selv i å reflektere over at jeg har født de barna de selvrealiserende barnefrie trenger når de fraktes til gamlehjemmet. Jeg har tatt samfunnsansvar, det har ikke de.

Det er selvsagt en selvforherligende tanke. Vi som lager barn, er akkurat like store egoister som de barnefrie. Men likevel skulle jeg ønske at jeg fikk noen slags samfunnsmessig anerkjennelse for jobben jeg har gjort på hjemmebane.

Hver gang jeg er blitt gravid, hver bidige gang, har jeg vært uten fast jobb. Den aller siste gangen var jeg til og med arbeidsledig. Jeg har alltid klamret meg fast til det finske ordtaket: «Et barn bringer brødet med seg». Jeg tror det betyr at det ordner seg. Og det har jo ordnet seg.

De herligste menneskene

De barnefrie og barnløse har aldri følelsen av å bygge en familie og samles rundt bordet, og kjenne på tryggheten og tilhørigheten en familie gir. De får aldri ta del i stoltheten av å se barna bli store, finne sine egne interesser og lidenskaper. Før jeg hadde barn, trodde jeg at de skulle bli akkurat som meg. Jeg tok feil. Mine barn er på ingen måte mine speilbilder. De driver med gammeldans, tradisjonshåndverk, curling, trekkspill, filosofi, kunst og mekking av biler. Ingenting av dette er mine interesser. Det er ikke engang deres fars interesser. Det har vært det mest overraskende med foreldreskapet: at den ene og samme fabrikken lager noe som er så vilt annerledes enn hva fabrikkinnstillingene skulle tilsi.

Noen husker kanskje filmen Lost in Translation. Jeg hadde ikke barn da jeg så filmen på kino i 2003, men det var året jeg begynte å prøve å lage barn. I en scene ligger Bob og Charlotte i sengen. Bob sier til Charlotte: «Your life, as you know it ... is gone. Never to return. But they learn how to walk, and they learn how to talk ... and you want to be with them. And they turn out to be the most delightful people you will ever meet in your life.»

Snart er vi samlet igjen: håndverkeren på Vestlandet, filosofen i England, curlingspilleren på Lillehammer og attpåklatten i Oslo. Vi fem, mor og fire barn, rundt middagsbordet. Jeg og de herligste menneskene jeg noensinne har møtt.

De er de menneskene de barnefrie aldri får møte.