KOMMENTAR
Da jeg var 24 og gravid med mitt første barn, spurte jeg min kollega på høyskolen, firebarnsmor og også høyskolelektor, om hva hun savnet mest fra tiden før barn. «Tid til å lese avisen, hele avisen», svarte hun.
Bare kort tid senere oppdaget jeg at det er nettopp det som er problemet og hele problemet. I et nøtteskall. Man savner tid til å hente seg inn og eksistere på sine egne premisser. Har man barn, er all tiden man har noen noen andres tid, enten arbeidsgiverens eller familiens. All egentid må forhandles, stjeles eller kjøpes.
Jeg bruker lett 2000–3000 kroner på barnevakter i en måned. Typisk barnevaktbruk kan være tre timer barnepass en lørdag eller en søndag: først gjør jeg husarbeid og så går jeg på en kafé for å lese og skrive. Jeg tar med dagbok, brevpapir og avisene jeg ikke har rukket å lese. Ingen maser på meg og jeg ser ikke ugjort husarbeid overalt. Jeg henter meg inn og kommer hjem som et vanlig, uthvilt menneske igjen.
Jeg ble mor såpass tidlig at jeg nesten ikke kan huske en annen tid, tiden jeg alltid hadde tid til å lese aviser. Forleden snakket mannen min om å være i begynnelsen av karrieren og barnløs, og ha ganske mye penger. Det har jeg så å si ingen erfaring med, sa jeg. Jeg var trebarnsmor ved fylte 27, for øvrig da fruktbarhetstallet i Norge var på fabelaktige 1,9. Det var helt vanlig å ha tre barn i de kretsene jeg vanket i på den tiden. De fleste av våre vennefamilier hadde tre barn; foreldre med høyere utdannelse i en liten by med relativt rimelige boligpriser.
Fruktbarhetstallet i Norge har sunket fra 1,98 barn per kvinne i 2009 til 1,4 i 2023, som var den laveste registreringen noensinne. Det har vært en bitte liten økning de siste to årene, men det er lite å rope hurra for. Derfor satte man ned et fødselsutvalg som nå har kommet med forslag om noen kosmetiske tiltak.
Flere barn er et godt politisk mål. Der vil jeg rose regjeringen og utvalget. Vi er enige om målsetningen, pronatalisme er en god ting. Et land som sakte svinner hen med en stadig eldre befolkning vil før eller siden miste vitaliteten. Av logiske og uomgjengelige grunner har samfunn med en langvarig fødselsrate på 1,4, ikke preget historien.
Liberale aviskommentatorer stempler jevnlig pronatalisme som et slags autoritært, halvbrunt prosjekt. Det er vås. Noen av dem synes å tro at siden Hitler syntes det var bra med mange barn, må alle bekymringer for fødselstall på 1,4 og synkende på en eller annen måte være inspirert av herrefolkstenkning. En noe mer rasjonell forklaring kan likevel være at noen frykter at målet om flere barn, skal føre til illiberale tiltak: Kvinnen tilbake på kjøkkenet! Og, selvsagt, soverommet.
Denne frykten er dårlig begrunnet. Oppgaven med å avvise illiberale tiltak må få lov å vente til slike tiltak faktisk blir foreslått.
Skepsisen mot pronatalisme har bidratt til lite politikkutvikling på feltet. Men et reelt problem for pronatalister er at det kan være vanskelig å finne effektive tiltak. Tiltakene ser gang på gang ut til å mangle kreativitet. Slik er det også denne gangen: Fødselsutvalgets forslag blir små og blodfattige. Vi vil gi litt penger her og forlenge permisjon litt der. Problemet er at det er ingen som kaster seg på prosjekt tredjemann fordi man får noen flere uker med permisjon eller at aktivitetstilbudet i SFO styrkes.
Jeg tror altså dessverre ikke at forslagene til fødselsutvalget vil monne.
Heldigvis har jeg noen bedre forslag.
Det er nemlig ikke tid til familieliv man mangler eller savner. Dagens foreldre er intensive nok, og egentlig altfor intensive, med sine barn. Det er heller ikke i første omgang penger, for selv om tid selvsagt er penger, er penger bare delvis tid for foreldre. Det er egentid og parforholdstid som blir en evig mangelvare når man har barn.
Man må gjerne gi en ekstra ferieuke til småbarnsforeldre, som man tidligere har foreslått, men den uken må være uten barn. Da kan foreldrene dyrke vi-et og kjærligheten, opprettholde sexlivet og ha uavbrutte samtaler om ønskede temaer.
En ekstra ferieuke kan også gis til foreldrene hver for seg. Til å dyrke en kjær hobby eller for å kunne dra på en leseferie med bøker (og aviser!) man aldri rekker å lese.
For at alle – også de som ikke har besteforeldre – skal ha mulighet til å ta fri fra barna sine, må det finnes et tilbud der barna kan være. Kanskje kan det være en ny type leirskole eller sommerleir, som også gir ordentlig utbytte for elevene. Eller hva med rett og slett å etablere statlige feriesentre der folk kan booke en uke eller to til barna sine? Da er barna der mens foreldrene er i syden, på en storbyferie eller bare alene hjemme (også en evig mangelvare). Feriesentrene skal ikke bare være billig oppbevaring, men noe barna gleder seg til. Ellers kan ikke foreldrene ta sin ferie med god samvittighet.
Vil man være virkelig pronatalistisk, kan man gi ekstra ferietid for hvert nytt barn. Har man fire barn, blir det fire ekstrauker i året. Tiltaket kan gjerne være så lenge som mulig, helst helt til barnet er 18. Her får man krangle om hvor mye penger man vil bruke!
Men gevinstene er også betydelige. Skilsmisser koster utrolig mye både i et individ- og i et samfunnsperspektiv. Aller mest kostbare er de for barna. Store gøyale statlige feriesentre for barn er prima skilsmisseforebygging.
Man må også gjerne gi en kortere arbeidsdag til småbarnsforeldre, slik som fødselsutvalget foreslår, men småbarnsforeldre må helst bruke den frigjorte tiden til å dyrke seg selv og sine interesser. En time kortere arbeidsdag kan gi en time til trening eller avislesing – eller til en liten lur.
Noe kan foreldre selvsagt gjøre uten statlige tiltak også. Mitt stalltips er å hente i barnehagen rett før den stenger. Jeg vil jobbe i arbeidstiden slik at jeg slipper å jobbe på kvelden – det blir man bare utslitt og utbrent av. Hvis jeg i ny og ne er ferdig på jobb litt tidligere, bevilger jeg meg selv som regel en time med trening eller soving før jeg henter minstemann.
Da jeg var alenemor og lærer, ble jeg alltid ferdig på jobb før klokka to på fredager. Jeg skyndte meg aldri til barnehagen for å hente tidlig, men jeg tok enten en treningsøkt eller en lur (ut fra hva jeg trengte mest) før jeg hentet. Jeg vet ikke om dagens unge foreldre gjør det, men jeg håper virkelig det.
Det var nettopp årene mine som alenemor som lærte meg at jeg er den viktigste brikken i mine barns liv. Er jeg uthvilt og restituert, så har jeg ingen problemer med å være mor eller arbeidstaker. Og nå også: kone.
Jeg er heldigvis så gammel og har så mange barn at jeg aldri har praktisert intensivt foreldreskap. Det er det som tar knekken på dagens foreldre. De har ikke tid til å ha flere barn fordi de må monitorere og respondere på hver tanke deres treåring har.
Mitt råd er å være en passiv forelder: Se hva som skjer og grip inn først når det virkelig trengs.
Kombinerer vi kreative offentlige tiltak med passivt foreldreskap, så er jeg sikker på at fødselstallet begynner å stige.
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
