Bastardkunnskap

Iveren etter å fusjonere universiteter og høyskoler skriver seg inn i en lang antiakademisk tradisjon i Norge. Vi står i fare for å få et utdanningssystem med diffuse institusjoner som søker en diffus kunnskap.

Det er blitt debattert og skrevet veldig mye om Torbjørn Røe Isaksens (H) ambisjoner om å skape «robuste fagmiljøer» ved å slå sammen høyere forsknings- og utdanningsinstitusjoner i Norge. Det er imidlertid ikke så mange som fremhever det som er det åpenbart viktigste argumentet mot å slå sammen høyskoler og universiteter, nemlig de prinsipielle forskjellene mellom dem. Det er kanskje ikke så rart, for etter Kvalitetsreformen i 2003, hvor høyskolene lettere kunne søke akkreditering som universitet etter visse krav, og Stjernøutvalgets innstilling i 2008, som blant annet foreslo å redusere statlige høyere utdanningsinstitusjoner til mellom åtte og ti landsdelsuniversiteter, er det fra politikerhold få signifikante forskjeller mellom universiteter og høyskoler her i landet.

I forskningslitteraturen kalles denne sammenrøringen «akademisk drift», og kjennetegnes av en oppløsning av skillene mellom de ulike kunnskapsinstitusjonene, og dermed en oppløsning av skillene mellom hvilken kunnskap de søker. Denne prosessen kan forstås både vertikalt ved at skillene mellom høyere utdanning og videregående skole utviskes (såkalt «gymnasifisering»), og horisontalt ved utvisking av skillene mellom høyskole og universitet.