Politikken har abdisert

Det er storkrig i Europa. Putin-regimet stopper trolig ikke med Ukraina. USAs sikkerhetsgarantier kan ikke lenger tas for gitt. Amerikanerne ser på Kina som den største utfordringen og vil prioritere ressursene deretter. Europa må ta ansvar for sin egen sikkerhet.

La det ikke være noe tvil – Norges forsvarsutgifter må kraftig opp.

NATO har et mål om at medlemslandene bruker minst to prosent av BNP på forsvar. Dette målet innfridde Norge i 2024. I statsbudsjettet 2025, lagt frem i oktober i fjor, er anslaget at regjeringen vil bruke om lag 2,15 prosent av BNP på forsvarsutgifter. Forslaget gir et forsvarsbudsjett på 110,1 milliarder kroner. Dersom Nansen-midlene (Ukraina-støtten) holdes utenfor, er BNP-andelen 2,03 prosent.

Med regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett, lagt frem i mai, vil Norge bruke om lag 172 milliarder kroner til forsvarsutgifter i år. Dette inkluderer økningen på 50 milliarder kroner i den militære støtten til Ukraina, og innebærer at Norge totalt vil bruke 3,3 prosent av BNP til forsvarsformål i 2025.

Denne økningen er et steg i riktig retning, men langt fra nok. Det må brukes mye mer på alt fra personell og utstyr til innovasjon og teknologi. Skal Norge ha noe som minner om troverdig avskrekking overfor vår store nabo i øst, må vi relativt raskt opp til fem prosent av BNP på eget forsvar. I tillegg må vi fortsette med omfattende støtte til den ukrainske motstandskampen.

Både Donald Trump og NATO-sjef Mark Rutte har uttalt at målet om to prosent må oppjusteres mye. Trump har snakket om et krav om minst 5 prosent, mens Rutte har foreslått at medlemslandene skal bruke 3,5 prosent av BNP på forsvar og ytterligere 1,5 prosent på forsvarsrelatert materiell.

Skal Norge komme opp mot fem prosent på eget forsvar, medfører dette en økning i statsbudsjettet på nærmere 150 milliarder kroner i året. Hvis vi samtidig skal fortsette med tilstrekkelig støtte til Ukraina, som er helt nødvendig, kan vi beskjedent plusse på om lag 50 milliarder kroner (Norge vil gi om lag 85 milliarder i støtte i 2025). Da kommer vi fort opp i et salderingsbehov i statsbudsjettet på rundt 200 milliarder kroner.

I en slik situasjon nytter det ikke å komme med nye satsinger på andre områder. Det må derimot kuttes. Men i et valgår snakker ikke politikerne om denne virkeligheten. I stedet skal det satses – for å tekkes velgerne.

Dagens Arbeiderparti-regjering skal bruke milliarder av kroner årlig på å subsidiere strømforbruket gjennom såkalt Norgespris.

Senterpartiet, regjeringens gamle partner, vil bruke enda flere milliarder av kroner på å senke matmomsen og gi ekstra subsidier til norske bønder.

SV, som Arbeiderpartiet kommer til å bli avhengig av om partiet skal styre i neste stortingsperiode, vil bruke flerfoldige milliarder kroner i året på skattefinansiert tannhelse og SFO.

Rødt, som Arbeiderpartiet også kan bli avhengige av i neste stortingsperiode, vil bruke godt over 20 milliarder kroner mer i året bare på barnehage. I tillegg ønsker partiet blant mye annet å øke minsteytelser i alle trygder.

For å nevne noen få eksempler.

Det står ikke stort bedre til på borgerlig side i norsk politikk, som for øvrig satt stadig nye rekorder i oljepengebruk sist partiene hadde flertall i Stortinget. Der innses det kanskje at det ikke er rom for like omfattende velferdssatsinger, men der skal det i stedet brukes flere titalls milliarder kroner årlig på skattekutt.

Problemet gjelder langs hele det politiske spekteret. Både venstre- og høyresiden har sine blindsoner. Ingen evner å prioritere godt nok. Alle partiene villeder.

I dagens situasjon er det hverken rom for mer velferd eller mindre skatt. Skal landet få på plass den satsingen på forsvar som vi trenger, må det kuttes så det monner. Økte utgifter til forsvar og sikkerhet må endre prioriteringene i statsbudsjettet.

Politikk handler om å prioritere. Det burde være fullt mulig å oppnå den satsingen som behøves på forsvar og sikkerhet, men da kan ikke politikerne love gull og grønne skoger, enten det dreier seg om velferd eller skattekutt.

I Norge handler ikke politikk lenger om å prioritere. I Norge har politikken abdisert.