Bibelspråkets semantikk og liturgiske kraft

Den kristne Bibelen er verdens mest oversatte og mest leste bok, selv om den ikke er noen vanlig bok. Bibelen er verken roman, sakprosa, eller fabel. Bibelen består av årtusengamle hellige skrifter som må omsettes og tolkes med kunnskap og respekt for datidens kultur og levesett.

Debatten om bibelspråkets semantiske innhold har nådd Minervas spalter. Først gjennom filosofene Ole Martin Moen og Einar Duenger Bøhn noe kritiske blikk på språkbruken i Bibelselskapets nyutgivelse «Bibel 2024». Drøye to uker senere fikk filosofene svar på tiltale. Professorene Anders Aschim, medlem av Bibelselskapets oversettelsesutvalg, og Jorunn Økland, leder av Bibelselskapets oversettelsesutvalg sto for det svaret, i en artikkel publisert i Minerva 23 april.

Mye av debatten omkring Bibelselskapets nye bibeloversettelse «Bibel 2024» kan for uinnvidde se ut til å dreie seg mye om et semantisk ordkløyveri. Eller om hva som er eller ikke er korrekt oversettelse av enkeltord fra hhv. den hebraiske, arameiske eller greske betydning av ordet. Om Herren skal benevnes Kristus eller Messias, om Herren har stått opp eller reist seg opp fra de døde, eller når ord som velsignet, lovprist, kjøtt, kjød eller legeme er «riktig» å bruke. Kan hende disse semantiske diskusjoner ikke er helt avgjørende for folk flest? Kanskje er det av vel så stor betydning for folk hvor entydig og overbevisende landets biskoper og prester er i stand til å tolke og forkynne Bibelens budskap?

Debatten så langt mellom innsiktsfulle teologer, filosofer og andre intellektuelle dreier seg stort sett om bruken og betydning av ord og uttrykk i Bibelen. Spørsmålet jeg tillater meg å stille er; Hvor viktig og riktig er det egentlig stadig å spekulere videre, rundt bibelordenes opprinnelse, tvetydighet og tolkningsmuligheter? Ville det ikke vært vel så meningsbærende at kirkens menn og kvinner konsentrerte seg om å formidle kjernen i bibelens budskap om tro, håp og kjærlighet i et forståelig språk – uavhengig om ordene er oversatt fra den hebraiske, arameiske eller greske bibelutgaven?

Ikke godt å si, men la meg likevel forsøke å reflektere litt over problemstillingen. Katolikkene (moderkirken) bruker begrepet «magisterium» Det er dekkende for kirkens rett til å bestemme sin egen lære. Paven og biskopene gis autoritet til å tolke og forklare Bibelen i lys av den katolske kirkens tradisjon og lære. I den katolske kirken gis det nok en noe mindre plass for verdsliggjorte filosofer og teologiske professorer til å tolke bibeltekstene, enn man tillater i den norske lutherske kirke. Noen folkebibel av den typen som Bibelselskapet nå også har lansert i 2024, er det formentlig heller ikke mange av i den katolske kirke.

Katolikken, bibeloversetteren og forfatteren Kjell Arild Pollestad er det grunn til å trekke frem i denne sammenhengen. Han er velkjent for sitt arbeid med kristen tro, kultur, litteratur og etikk. Pollestad har nylig, i likhet med Det norske Bibelselskap, utgitt Bibelen i sin egen oversettelse og språkdrakt. Pollestad har i større grad enn Bibelselskapet vært opptatt av at grunntekstene i Bibelen skal formidle tekstens poetiske kvaliteter. Det kan vel dermed trekkes den konklusjon at han har vært mindre opptatt av å problematisere semantisk inkonsekvens og språklige fallgruver i bibeltekstene.

Hvorvidt en mer klassisk, katolsk og «poetisk» bibeltolkning av den hellige skrift treffer de ulike kristne menigheter og enkeltpersoner her i landet mer virkningsfullt – i åndelig og liturgisk betydning – er det vanskelig å si noe sikkert om. Men noe bør likevel sies.

Det man kan si er at bibelrevisjon i luthersk forstand, i hele etterkrigstiden må ses i sammenheng med den mer liberale tolkning av Bibelen som lutheranske biskoper og prester har funnet det riktig å legge til grunn i sin forkynning. En slik liberal tolkning har blant annet gitt seg utslag i kirkens syn på: - kvinnens stilling i kirke og samfunn. - ekteskapet mellom mann og kvinne - livets ukrenkelighet fra unnfangelse til døden skiller oss ad.

Spør man en norsk prest og en katolsk pater om hva Bibelen sier om disse tre trostemaene eller om andre etiske spørsmål som er omtalt i Bibelen, vil nok svarene for de fleste fremstå som mer tvetydige enn entydige.

Bibelselskapets og den norske kirkes stadig mer liberale bibelforståelse kan nok virke mer forsonende, og inkluderende enn hva den katolske bibelforståelse fremstår som. Spørsmålet blir imidlertid hva vi mennesker egentlig søker etter svar på når Bibelens tekster forkynnes og tolkes fra kirkens prekestol. Kanskje er det slik for landets menigheter, at troens mysterium og åndelighet er like viktig å få formidlet fra kirkens kvinner og menn som virkelighetens brutale sosiale og politiske realiteter, forsøkt flettet inn i den bibelske treenighets makt og avmakt?

Kampen for sosial rettferdighet, fattigdom, miljøvern og menneskerettigheter kan selvfølgelig også leses ut av Bibelens mangfoldige tekster og formaninger, men da gjelder det for presteskapet å skape en riktig og troverdig balanse mellom Bibelens liturgiske kraft og den sosialpolitiske realisme som sikkert også kan leses ut Bibelens tekster.